thumb|Frihetsberøvelse og fengselsstraff har vært praktisert svært lenge og i nesten alle samfunn. Bildet viser en zindan, et tradisjonelt sentralasiatisk fengsel i begynnelsen av 1900-tallet. Fotografiet er for øvrig et av verdens første fargefotografier, tatt av russeren Sergei Mikhailovich Prokudin-Gorskii en gang mellom 1909 og 1915. Straff er en negativ reaksjonsform på uønsket oppførsel eller handling, og kan ta mange former. Straff kan ilegges informelt, i alt fra situasjoner der mødre straffer sine barn for uakseptabel oppførsel, og til situasjoner der stater ilegger sanksjoner overfor andre stater. I slike situasjoner vil det være de reelle maktforhold som avgjør hvem som vil være i stand til å utøve straffende myndighet. Her er det imidlertid den formelle straffen, straff som rettslig sanksjonering av kriminalitet, som har størst interesse. I denne formen vil staten ha monopol på å ilegge straff innenfor moderne rettssamfunn.

Definisjon Den grunnfestede definisjonen på straff innen norsk rett er «et onde som staten påfører en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen i den hensikt at det skal føles som et onde».NOU 2008: 15 Barn og straff – utviklingsstøtte og kontroll pkt. 3.2 Straff Denne definisjonen ble først lansert av Johs. Andenæs, og er senere blitt sitert og gitt tilslutning av Norges Høyesterett. Definisjonen kan for så vidt anses for å ha gyldighet også internasjonalt, som en karakteristikk på de grunnleggende kjennetegn ved ileggelsen av straff. Den viser til et sentralt kjennetegn ved straffen, som skiller den fra andre rettslige sanksjoner, nemlig at målsetningen er å påføre lovbryteren et onde. Forholdsregler som ikke er straff kan nok ha den samme effekt i praksis, for eksempel en plikt til å betale erstatning eller tvungen innleggelse i en institusjon, men her er det andre målsetninger som står i fokus.

Det er i utgangspunktet den enkelte stat som definerer hva som regnes som straff innenfor sitt område. I visse sammenhenger vil imidlertid denne definisjonen måtte stå tilbake for visse folkerettslige forpliktelser, særlig gjelder dette menneskerettighetene, herunder internasjonale menneskerettskonvensjoner som inneholder visse skranker for når straff kan idømmes, og i hvilke former dette kan skje. Et eksempel er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som inneholder regler om behandlingsmåten for straffesaker, forbud mot ileggelse av straff uten lovhjemmel (se nærmere nedenfor) og forbud mot dobbeltstraff.

Problemstillinger i denne sammenheng har i praksis gjerne oppstått der staten ilegger straffelignende reaksjoner overfor borgerne som administrativ sanksjon, og dermed unndrar seg alminnelige rettssikkerhetsgarantier som følger med der straff skal idømmes, for eksempel grunnleggende krav til saksbehandlingen og forbudet mot dobbeltstraff. Eksempler på slike «administrative tiltak» er såkalte disiplinærsaker, fratakelse av offisielle tillatelser som førerkort, og ileggelse av tilleggsskatt.

Straff etter EMK

Hva som er «straff» i Den europeiske menneskerettskonvensjons forstand vil ikke være opp til statene selv å avgjøre; dette ligger nedfelt i konvensjonen, og er opp til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) å foreta en fortolkning av. Hva som etter nasjonal rett regnes som straff vil bare være et utgangspunkt.

Om sanksjonen er straff eller ikke vil bli avgjort etter en konkret skjønnsmessig vurdering, der særlig to momenter kommer inn i bildet. Det første momentet går på den aktuelle handlingens art. Dette går på om den aktuelle normen retter seg mot handlinger som kan begås av enhver (typisk ordensforskrifter) eller om det snakk om en norm som kun kommer til anvendelse ovenfor spesielle grupper. Der normen er generell taler det for at man har med straff å gjøre. Det andre og viktigste momentet er hvor streng sanksjon overtredelsen fører med seg.

Disse momentene har blitt anvendt av EMD i en rekke saker, og domstolen har blant annet kommet til at disiplinærtiltak i fengsler, bot ilagt av forvaltningen som følge av trafikkforseelse og rettergangsbot måtte anses som straff.

Frihetsberøvelse vil normalt være nok til at det foreligger straff i rettslig forstand, selv om det finnes visse unntak fra dette der frihetsberøvelsen har vært av spesielt mild art, eller er helt kortvarig.

Norge

Høyesterett har behandlet flere saker der retten måtte ta stilling til om det forelå «straff» etter EMK, enten etter artikkel 6 eller etter tilleggsprotokoll 7 artikkel 4, som forbyr gjentatt straffeforfølgning.Hans-Petter Jahre og Morten Holmboe i Lov og rett 2011 side 191–212: Dobbeltstraff er ikke enkelt. Gjentatt straffeforfølgning etter Den europeiske menneskerettskonvensjons protokoll 7 artikkel 4 – en oppdatering)

Høyesterett har kommet til at ordinær og forhøyet tilleggsskatt etter ligningsloven,​Rt. 2000 s. 996, Rt. 2002 s. 497, Rt. 2002 s. 509, Rt. 2002 s. 557 og Rt. 2006 s. 1409 (alle ble avsagt i plenum) tilleggsavgift etter merverdiavgiftsloven,​Rt. 2003 s. 1376 inndragning av førerkort som følge av trafikklovbrudd,​Rt. 2002 s. 1216 og Rt. s. 2003 s. 20, utestengning fra rett til dagpenger etter folketrygdloven,​Rt. 2003 s. 264 tvangsplassering i barneverninstitusjon på grunn av atferdsproblemer som gir seg utslag i alvorlig eller gjentatt kriminalitet,​Rt. 2003 s. 1827 nektelse av prøveløslatelse på grunn av straffbart forhold​Rt. 2004 s. 927, Rt. 2004 s. 939, Rt. 2004 s. 943 og Rt. 2004 s. 948. og nektelse av tillatelse til å kjøpe råfisk​Rt. 2004 s. 1500 er å anse som straff etter EMK.

Begrunnelser for straff thumb|left|Fysisk avstraffelse av barn som metode i oppdragelse har vært begrunnet med Bibelens ord om å tukte den man elsker (blant annet «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» fra Salomos ordspråk 13, 24). Bildet er tysk og fra 1500-tallet og viser en lærer som riser en elev i pedagogisk og dannende øyemed. thumb|Dette tresnittet fra 1500-tallet viser tortur- og straffeinstrumenter fra Nürnberg i Tyskland, blant annet hjul og stegle, gapestokk og galge. thumb|En av Theodor Kittelsens tegninger til Johan Herman Wessels satiriske dikt Smeden og Bageren, opprinnelig fra 1770-åra, der den ene av to uskyldige bakere blir henrettet istedenfor den skyldige smeden som byen bare har én av. Opp gjennom historien har en rekke ulike begrunnelser blitt lansert for å legitimere bruken av straff. I moderne tid er det gjerne fire begrunnelser som har hatt sentral betydning.

Allmennprevensjon Allmennprevensjon er i dag den dominerende begrunnelse for ileggelse av straff innenfor de fleste vestlige rettssystemer. Den grunnleggende tanke er at allmennheten (publikum) skal bli avskrekket fra å begå lovbrudd ved å bli minnet på de følgene dette kan få for dem dersom de blir oppdaget. Det forutsettes at individene handler rasjonelt, slik at de veier fordelene mot ulempene ved å begå straffbare handlinger. Ideen er at straffen skal være det avgjørende momentet som gjør lovbruddet ulønnsomt for borgerne. Allmennprevensjonen vil i tillegg kunne ha en viss moralbyggende effekt, ved at borgerne får internalisert den moralen som straffebudene gir uttrykk for. Som følge av at handlinger er belagt med straff blir de sett på som (mer) moralsk forkastelige, og dette øker igjen terskelen for folk flest til å begå kriminalitet.

Forskning har vist at teorien om allmennprevensjon har noe for seg, men dette vil variere sterkt fra person til person og utfra hvilken situasjon man befinner seg i. Den som har mye å tape på å bli idømt straff vil i mye større grad la seg påvirke enn de som ikke har like sterke bånd til det etablerte samfunn. I tillegg vil virkningen komme mye an på hva slags handling det er snakk om. Der handlingen er en nøye overveid svindel vil den kunne ha stor betydning, mens ved voldsutøvelse på byen en fuktig lørdagskveld vil følgene av handlingen ligge så langt tilbake i gjerningspersonens bevissthet at allmennprevensjonen får liten eller ingen betydning.

Individualprevensjon Individualprevensjon er bygget på den tanken at lovbrytere som blir dømt til straff vil innse det forkastelige i det de har gjort som et resultat i tillegg til at de ser de negative konsekvensene straffen får for dem. Dette vil da i teorien føre til at vedkommende søker å unngå nye straffbare handlinger i fremtiden. Individualprevensjonen kan også komme inn på den måten at fangen blir rehabilitert mens han sitter i fengselet, ved hjelp av utdanning, gruppesamtaler eller andre tiltak. På midten av 1900-tallet var troen stor på denne begrunnelsen for straff, da den såkalte «behandlingsoptimismen» rådde. Kriminologisk forskning utover 60- og 70-tallet tilbakeviste imidlertid på avgjørende vis disse forestillingene. All forskning viste derimot at bruk av straff skapte mer og ikke mindre kriminalitet. For eksempel var de som ble idømt fengsel gjennomgående mer tilbøyelige til å begå nye straffbare handlinger enn dem som ble idømt mildere reaksjoner. Individualprevensjonen lever likevel videre, i hvert fall i teorien. Den optimismen som rådde tidligere er imidlertid forsvunnet, og i dag er siktemålet mer å unngå ytterligere skade for lovbryteren ved et fengselsopphold enn å forbedre ham, noe som anses som urealistisk.

Inkapasitering Den eneste sikre virkningen av straff (i form av fengsel) er inkapasitering, det vil si at lovbryteren uskadeliggjøres og ikke kan begå ny kriminalitet så lenge han sitter inne. Denne tankegangen har primært kommet frem de siste par tiårene, og har blitt brukt som begrunnelse for å idømme strengere straffer for såkalte gjengangere, de som begår gjentatt kriminalitet. Ekstreme utslag av denne tankegangen finner man i land som USA, der man blant annet i flere delstater har innført såkalt "three strikes" lovgivning. Dette innebærer at man ved tredje gangs dom for en forbrytelse blir idømt alt fra 20-25 års fengsel til livstid, uavhengig av lovbruddets alvorlighet. I Norge og de fleste andre vestlige land har man ikke nådd slike ekstreme tilstander, men man har innslag av den samme tenkningen ved bestemmelser som foreskriver økte strafferammer for gjengangere. I tillegg har man i Norge innført en ny straffart kalt forvaring. Dette kan idømmes for særlige alvorlige forbrytelser, der det anses å foreligge en alvorlig gjentagelsesfare, og kan i prinsippet innebære at man blir sittende i fengsel på livstid.

Gjengjeldelse I moderne rettssystemer er gjengjeldelse – hevn – noe som sjelden blir brakt frem som begrunnelse for straff – dette blir gjerne sett på som primitivt og lite konstruktivt. Reelt sett er likevel gjengjeldelse et klart motiv for straffen, og dette blir forsterket ved medias mange sensasjonelle oppslag om kriminalitetens uheldige virkninger. Visse forskere hevder at gjengjeldelse dessuten kan ha en positiv effekt, ved at den gjenoppretter «likevekten» i forholdet mellom gjerningsmann og offer. I en viss grad kan nok dette ha noe for seg; straffen virker slik at offeret og dettes pårørende føler at noe blir gjort, slik at de slipper å ta saken i egne hender slik de kanskje ellers ville ha gjort. På denne måten kan det sies at straffen er med på å opprettholde en viss harmoni i samfunnet.

Straffbarhetsvilkårene thumb|Andromeda malt av Rembrandt. Prinsessen Andromeda ble ifølge gresk mytologi ofret av sin far og lenket til en klippe for å redde riket fra et sjømonster. I alle rettssystemer er det visse grunnleggende vilkår som må være oppfylt for at noen skal kunne idømmes straff, i norsk rett gjerne betegnet straffbarhetsvilkårene. Det er særlig fire vilkår som står sentralt innenfor de fleste moderne rettssamfunn.