Kongedømmet Italia er en betegnelse som har blitt brukt av flere forskjellige stater opp gjennom årene. Før 1861 var det imidlertid ingen konge av Italia som hersket over hele halvøya, og det kongedømmet som eksisterte fra Italias samling med utgangspunkt i Kongedømmet Sardinia i 1861 fram til det ble avskaffet i en folkeavstemning i 1946, er det som det oftest refereres til med denne benevnelsen.
Tidlige kongedømmer Barbariske herskere De forskjellige barbariske herskerne av Italia etter Vestromerrikets fall i 476, som Odovakar, østgoterne og langobardene, kalte noen ganger riket sitt for Kongedømmet Italia.
Regnum Italicum
Da det langobardiske kongedømmet endte i 772, ble deres territorier sammen med tidligere bysantinske eiendommer i Nord-Italia Kongedømmet Italia på nytt. Dette riket ble også kalt Regnum Italicum, eller på italiensk Regno, og omfattet en av bestanddelene av Det tysk-romerske riket. Regnum Italicum fortsatte å eksistere, i hvert fall i teorien, fram til imperiets fall i 1806 (eller i hvert fall til omorganiseringen av imperiet i 1803). Erkebiskopen av Köln hadde ærestittelen «Erkekansler av Italia». De imperiske herskerne av Italia mistet imidlertid det meste av sin makt etter huset Hohenstaufens fall midt på 1200-tallet, og rikets reelle betydning opphørte ved freden i Westfalen i 1648. Regnum Italicum besto opprinnelig av hele Italia fra de pavelige eiendommene i nord, men til slutt ble Kirkestatens og Republikken Venezias fastlandsterritorier ansett som ekskludert.
Napoleons Italia mini|left|De ulike kongedømmene i Italia under Napoleon rundt 1810 I 1805 ble Napoleons italienske republikk omformet til Kongedømmet Italia igjen, med Napoleon som konge. Hans stesønn, Eugène de Beauharnais, hadde rollen som visekonge fram til Napoleons fall i 1814. Kongedømmet skulle egentlig gått til en av Napoleons yngre sønner når Eugène skulle etterfølges.
Italias samling
Italias samling (italiensk kjent som «Risorgimento», «gjenoppstrømningen», eller «Unità d'Italia») var den politiske og sosiale prosessen som førte til at de forskjellige statene på Den italienske halvøy ble forent til ett kongedømme i det 19. århundre og begynnelsen av det 20. århundre.
De eksakte datoer for starten og avslutningen av Italias samling er uklare. Men det er bred enighet om at prosessen startet ved slutten av Napoleons herredømme og Wienerkongressen i 1815 mens den fransk-prøyssiske krig i 1871 antas som avslutningen. Samlingen var komplett ved traktaten i Saint-Germain etter første verdenskrig, da også de siste statene ble med i kongedømmet.
I 1861 ble kongen av Kongedømmet Sardinia proklamert til konge av Kongedømmet Italia, denne gangen som et samlet Italia. Samlingen ble gjennomført med utgangspunkt i Kongedømmet Sardinia og dets konge Viktor Emmanuel fra huset Savoia. 5. mars 1860 hadde Parma, Toscana, Modena og Romagna avgjort gjennom folkeavstemninger bestemt at de ville gå sammen med Sardinia. Samme år startet Giuseppe Garibaldi en militær aksjon i Sardinias navn for å erobre Sør-Italia. Han erobret kongedømmet De to sicilier og marsjerte til Gaeta, hvor han traff kong Viktor Emanuel.
17. mars 1861 ble kongedømmet Italia proklamert, og dette endte Sardinias separate kongedømme. Sardinia (og spesielt Piemonte) skulle bli de mest dominerende og velstående regionene i Italia.
Kongedømmet 1861–1946
Konger
Territorium mini|Italias samling Apenninerhalvøya På Appenninerhalvøya og omliggende områder utgjorde kongedømmet det som er dagens Italia. Territoriet utviklet seg under hele samlingsprosessen fram til 1870. Først i 1919 ble imidlertid Trieste og Trentino-Sør-Tyrol en del av Italia. Etter Versaillestraktaten og Saint-Germain-traktaten ble også Gorizia, Trieste og Istria (siste i dag en del av Kroatia og Slovenia) og små områder i dagens Kroatia og en del av Dalmatia en del av kongedømmet. Under andre verdenskrig ble det midlertidig overført ytterligere territorier fra Slovenia og Dalmatia. Etter krigen ble dagens grenser fastlagt og kongedømmet avsto de tidligere besittelsene.
Kolonier mini|Italia med sine besittelser i 1940
Kongedømmet hadde også kolonier, protektorater og klientstater. Mange av disse ble okkupert under andre verdenskrig, og kan sees som et krigsbytte som senere gikk tapt som følge av krigens utvikling og at kongedømmet skiftet side underveis. Disse områdene er dagens Eritrea, Somalia, Libya, Etiopia (okkupert av Italia i 1936, og senere inntatt av Storbritannia under andre verdenskrig), Albania, Hellas (okkupert under andre verdenskrig), Kroatia (klientstat under andre verdenskrig), Kosovo (okkupert under andre verdenskrig) og Montenegro (okkupert under andre verdenskrig), og noe mer eksotisk, en 46 hektar område i Tianjin i Kina.
Språk
Innen Italia har det alltid eksistert en lang rekke språk/dialekter som har vært svært forskjellige. Det har eksistert et italiensk kunstspråk fra 1600-tallet, som stammer fra toskanadialekten og ble benyttet av Dante, Francesco Petrarca, Niccolò Machiavelli, Galileo Galilei og senere Giacomo Leopardi. Dette var et språk som ble Europas operaspråk, men som svært få utenfor den intellektuelle eliten snakket i Italia. Det offisielle språket før samlingen var derfor ved domstolene og i en rekke av områdene latin. Likeens var latin det litugiske språket i kirkene, mens prestene holdt sine prekener på den lokale dialekten.
Foruten de regionale dialektene/språkene, som seg imellom kunne være uforståelige og like fremmede som fransk, katalansk og spansk, ble det snakket fransk og piemontesisk i Piemonte hvor kongefamilien kom fra, slik at i det nye samlede landet snakket både kongehuset og den første statsministeren, Camillo Benso di Cavour bare fransk og piemontesisk. Når disse skulle holde offisielle taler på italiensk, var manuskriptene skrevet i lydskrift, og mange av de senere kjente sitatene fra Cavour ble opprinnelig sagt på fransk, men er senere oversatt.
Styreform mini|Italias første statsminister Camillo Benso di Cavour Kongedømmet Italia var formelt et konstitusjonelt monarki. Den utøvende makt lå hos kongen, og utøvet av statsministeren som var utnevnt av kongen. Det to-kammer-parlamentet begrenset kongens makt, og besto av et utnevnt senat og et valgt deputertkammer. Kongedømmets konstitusjon bygget på konstitusjonen i kongedømmet Sardinia. I teorien var statsrådene bare ansvarlige overfor kongen, men i praksis var det umulig for den italienske regjeringen å styre uten støtte i parlamentet.
Medlemmene av deputertkammer ble valgt ved flertallsvalg i enmannskretser hvor en kandidat måtte få mer enn halvpartene av stemmene for å bli valgt. Dersom ikke alle setene ble fordelt ve første valgomgang, ble det holdt en ny runde for de resterende plassene.
Utvikling
Den liberale perioden 1870–1914 Etter den italienske samlingen, gikk Italias politisk i retning av liberalismen. Dette kom i kjølvannet av at Camillo Benso di Cavour i 1848 hadde dannet et parlamentarisk gruppe i Kongedømmet Sardinia med navn «Det italienske liberale partiet» (Partito Liberale Italiano). Fra 1860, med Italias samling og etter Cavours død allerede i 1861, bole det liberale partiet delt i to fraksjoner og nye partier, kalt Destra Storica på høyresiden og Sinistra Storica på venstresiden, hvor førstnevnte samlet Cavours støttespillere, og sistnevnte støttespillerne til Giuseppe Garibaldi og tidligere Mazzinians. Begge disse bestod imidlertid av lojale monarkister, mens de mest radikale samlet seg i «Det radikale parti» og republikanerne i Italias republikanske parti. Det liberalkonservative Destra storica ble delt regionalt, men dominerte i årene 1860 til 1876.
Agostino Depretis innledet sin periode som statsminister med å sette ut sin eksperimentelle politiske ide, kalt Trasformismo («transformisme»). Denne tenkningen gikk ut på at regjeringen skulle i sine utnevnelser legge vekt på stor variasjon og velge moderate og kompetente politikere uten å ta hensyn til politisk tilknytning. I praksis viste det seg å bli et autoritært og korrupt system, da Depretis presset distriktene til å stemme for sine kandidater dersom de skulle på fordelaktige posisjoner når han kom til makten. Valgresultatene fra 1876 ga bare fire representanter fra høyresiden, og dette åpnet for at styret skulle bli dominert av Depretis. Ved hjelp av despotisk og korrupt styre klarte Depretis å sikre seg støtte i det sørlige Italia. Blant annet ble det forbudt med offentlige møter, såkalte «farlige elementer» ble satt i indre eksil eller fjerntliggende straffeøyer. Depretis innførte kontroversielle lover, slike som opphevelse av gjeldsfengsel, og gratis og obligatorisk grunnskole.
mini|325px|left|Trippelalliansen (i rødt) av 1882, med grenser fra 1913 mini|Francesco Crispi fremmet den italienske kolonialismen i Afrika mot slutten av 1800-tallet, men måtte trekke seg etter det ydmykende tapet i slaget ved Adwa mini|Giovanni Giolitti var statsminister fem ganger mellom 1891 og 1921 I 1887 ble Francesco Crispi statsminister og fokuserte mer på utenrikspolitikk. Crispi arbeidet for å bygge opp Italia som en stormakt og økte militærkostnadene, forsvarte ekspansjonisme og prøvde å vinne Det tyske keiserdømmet på sin side. Italia sluttet seg til Trippelalliansen, som også besto av Tyskland og Østerrike-Ungarn, i 1882. Formelt var Italia en del av alliansen fram til 1915. Crispi la vekt på å utvikle Italia strategisk og videreførte trasformismo. Han sto for en autoritær politikk, hvor han en gang foreslo å innføre unntakslover for å forby opposisjonspartiene. Til tross for disse autoritære trekkene sto Crispi også for liberale tiltak, som en offentlige helselov fra 1888. Han etablerte tribunaler som skulle ta opp offentlig overgrep på befolkningen.
Fra 2. november 1899 til 7. september 1901 deltok Italia i Åttenasjonsalliansen under bokseropprøret i Kina. På opprørets siste dag, ble et området ved Tianjin overført til Italia av Qing-dynastiet og administrasjonen av dette området ble 7. juni 1902 overtatt av en italiensk konsul.
Giovanni Giolitti dannet sin andre regjering i 1903, etter et kortvarig forsøk i 1892, og ledet landet fram til 1914. Giolitti hadde tidligere arbeidet som offentlig tjenestemann, men ble utnevnt til posisjoner innen Crispis regjeringer. Giolitti ble en av de lengt sittende statsministere i Italia, fordi han mestret mekanismene bak trasformismo gjennom manipuleringer, tvang, overtalelser og bestikkelser for å få støtte. I valgene i hans periode var det ikke uvanlig med valgfusk, og Giolitti favoriserte området som stemte for ham.
I 1911 erklærte Italia under Giolitti krig mot Det osmanske rike i det som er kalt den italiensk-tyrkiske krig, og invaderte Tripolitania, Fezzan og Kyrenaika, provinsene som utgjør dagens Libya. Krigen varte i ett år og endte med at Italia okkuperte området. Okkupasjonen ga støtte til de politiske kreftene i Italia som argumenterte for at Italia skulle dominere Middelhavet, ved å også okkupere Kongeriket Hellas og Dalmatia langt kysten av Adriaterhavet.
Krigen radikaliserte det italienske sosialistpartiet, og krigsmotstanderne under ledelse av Benito Mussolini oppfordret til vold for å få avsatt regjeringen.
Valgene i 1913 og 1919 ga framgang for sosialistene, katolikkene og nasjonalistiske partier på bekostning av de tradisjonelle liberale og konservative partiene, noe som medførte at det politiske systemet i stadig større grad ble oppdelt og svekket.
Første verdenskrig mini|Den italienske krigslykken snudde da Armando Diaz ble øverstkommanderende