Denne side handler om utbryterrepublikken Katanga som eksisterte fra 1960 til 1963. For annet se Katanga.
thumb|Katanga i grønt
Staten Katanga (fransk: État du Katanga, også omtalt som Republic of Katanga), var en utbryterrepublikk som proklamerte sin uavhengighet fra Republikken Kongo (Léopoldville) den 11. juli 1960 under Moise Tshombe, leder av den lokale Confédération des associations tribales du Katanga (CONAKAT)-partiet.
Den nye katangesiske regjeringen fikk ikke full støtte i hele provinsen, spesielt hos befolkningen i det nordlige Katanga, i Baluba-områdene. Staten er nå Katanga-provinsen, en del av den demokratiske republikken Kongo. Uavhengighetserklæringen ble proklamert med støtte fra belgiske forretningsinteresser og over 6000 belgiske soldater.
Tshombe var kjent for å være nær tilknyttet belgiske industriselskaper som utnyttet Katangas rike forekomster av kobber, gull og uran. Katanga var et av de rikeste områder med kobber. Uten Katanga ville Kongo miste en stor del av sine mineralrikdommer og følgelig regjeringens inntekter. Den kongolesiske sentralregjering og store deler den internasjonale opinion mente at dette var et forsøk på å skape en selvstendig belgisk-kontrollert stat på gruveindustriens premisser.
Belgia ønsket ikke offisielt å anerkjenne denne uten militær assistanse, kalt Katanga Gendarmerie, opprettet av Tshombes regjering, som opprinnelig var organisert av belgiske armeoffiserer og europeiske leiesoldater.For more on the Gendarmerie, see Jules Gérard-Libois, 'Katanga Secession,' University of Wisconsin Press, 1966, 114–115, 155–174.
Kongokrisene
Opprinnelsen til Katangastaten thumb|left|A Union Minière du Haut-Katanga (UMHK) kobbergruve, fotografert i i 1917 Katangas mineralrikdom spilte en viktig rolle i Belgisk Kongo, President Moise Tshombe proklamerte Katanga, en av territoriets rikeste provinser som hadde stått for nesten 50% av Kongo inntekter som en fri og selvstendig nasjon. I henhold til Tshombe og hans medarbeidere var denne aksjon tatt for å hindre kaos for det nåværende regime under statsminister Patrice LumumbaLumumba, Patrice, Congo, My Country, Pall Mall Press. Speeches and selected writing by Lumumba, 1962 og søkte hjelp fra Kommunistkilder. Katangas regjering appellerte etter belgisk militær støtte for sin ensidige erklæring om selvstendighet. Tshombe søkte også støtte og anerkjennelse fra USA for sin sak, da han følte at de delte en felles bekymring for mulig utnyttelse av Kongokrisen av Sovjetunionen. Det var vanligvis en myte i 1961 i De forente nasjoner, generelt var det at Katanga var et nasjonalistisk sentiment. Dette var bare delvis sant. De politiske ledere i distriktene var i opposisjon og Katanges befolkning var aldri direkte blitt spurt om saken. Frigjøring viste seg å være en strategi, ment å bevare Katangas stabilitet i regionen, generelt sett. Vedlikeholde støtten til hvite settlerne, en elite var også en prioritet for president Tshombe, da de var i besittelse av høyst nødvendig profesjonelle kunnskaper, og en exudos av slike folk ville føre til politisk uro, eller kommuniststyre som ville skade Katangas industri.
Katangas ensidige erklæring om uavhengighet førte til at statsminister Lumumba sendte telegram til FNs generalsekretær, insistierte på at «Belgium's military aggression» i hans land og deres støtte til Katangas løsrivelse. Luumba anmodet om «urgent military assistance» på grunn av den sentrale regjering og Leopoldville. Han fortsatte å klandre Belgia for de nåværende kriser. Innen United Nations var følelsene mot Katanga generelt blandet. Storbritannia og Frankrike forble nøytrale, den siste ganske fiendtlig mot ideen om fred i Kongo. Britene bidro med generell bistand til FN tropper som tilslutt eventuelt forlot, men avslo å forhandle med Tshombe's opprørsregime. Portugal og Sør-Afrika var åpent fiendtlige mot dette, og holdt vedlike en konstant opposisjon mot enhver innblanding i Katanga.
Gerald-Libois skrev «during the entire month of August, a ..race against the clock took place with the objective of building a more or less efficient Katangese gendarmery before the eventual withdrawal of the Belgian troops. The commander of the new gendarmery, Major Crèvecoeur, called for former officers of the Force Publique who had left the Congo after the July troubles or were in Katanga»:.
Gerald-Libois, 'Katanga Secession,' 1966, 114. Antallet på den nye styrke var opprinnelig satt til 1 500 frivillige fra 16 til 21 år, rekruttert fra «safe» etniske grupper. Nesten hele Force Publique hadde blitt overført til Kamina.
Ilandsetting av United Nations tropper Den 14. juli 1960, som svar på statsminister Lumumba, vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 143. Denne anmodet Belgia å fjerne sitt militære personell fra Kongo og UN om yte «military assistance to congoleese forces and «to meet fully their tasks».
Lumumba forlangte at Belgia fjernet sine tropper øyeblikkelig, truet ned å søke hjelp fra Sovjetunionen hvis de ikke fjernet seg. FN reagerte raskt og etablerte United Nations operasjoner i Kongo (ONUC). De første FN tropper ankom neste dag, men det kom til øyeblikkelig uenighet mellom Lumumba og FN over den nye styrkes mandat. På grunn av at Congos arme ikke var enig, ønsket Lumumba å bruke FNs fredsbevarende styrker «to subdue Katanga by force». Under henvisning til resolusjonen skrev Lumumba til FNs Generalsekretær Dag Hammarskjöld, «From these texts it is clear that, contrary to your personal interpretation, the UN force may be used to subdue the rebel government of Katanga.»
Uenighet over hva UN-styrken kunne, eller ikke gjøre, samt det faktum at ytterligere to tidligere resolusjoner i Sikkerhetsrådet. Den 22. juli vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 145 som bekreftet at Kongo skulle bli en forent stat og gjentok at Belgia skulle trekke sine tropper. Den 9. august vedtok Sikkerhetsrådet Resolusjon 146 hvor Katanga ble nevnt for første gang, og eksplisitt tillot FN-styrker å gå inn i Katanga, men forbød å «interveen in or influence the outcome of any internal conflict.»
Det er gjenstand for uoverensstemmelse om Belgias innblanding i Katanga. Brussel hadde hverken inspirert eller oppmuntret Moise Tshombes planer om Katangas løsrivelse, men ytet teknisk, finansiell og militær hjelp for å bevare Katangas stabilt og opprettholde ro, orden og sikkerhet. Belgia fortsatte å råde ONU-styrker om unødvendig innblanding mot staten, da det bare ville føre til «risk increasing the confusion.» Samtidig informerte utenriksminister Pierre Wigny USA, Frankrike og Storbritannia at hans regjering var i opposisjon til Tshombes intriger og var bekymret for at lang tid adskillekse ville kompromitere Kongos økonomiske vitalitet. Tross det faktum at det meste av Belgias militære personell var trukket fra Katanga i september 1960, sto fortsatt to hundre igjen. Så sent som i 1963 hadde flere hundre av disse leiesoldater kastet sine uniformer og kledt seg sivilt. Andre notable belgiere som forble inklusive poligiske rådgivere noen diplomater. Da FN-styrker i Kongo var oppsatt på å gi ONUC frihet i Katanga og insisterte på å hindre fredsforsøkene. Dette syn ble forsterke av President Tshombe selv etter som tiden gikk, spesielt med økende krav fra Léopoldville at FN skulke bruke makt for å fjerne hans regime. Sikkerhetsrådet bare gjentok at ONUC ikke ville bli part i noen internasjonal disputt, men ville gå inn i Katanga for å bistå med ro og orden. De første, vensenlig svenske styrker gikk inn i Katangas hovedstad, Élisabethville 12. august 1960.
Alt dette frustrerte den kongolesiske regjering, som, 27. august iverksatte en dårlig organisert innblanding i Katanga med Kongos militære (ANC)-soldater som kom inn i provinsen på russiske militære kjøretøyer. Hensikten var uklar, men angriperne som for det meste var opptatt med å voldta og drepe på sin vei gjennom landet, ble raskt jaget vekk av Katangas arme. Disse hendelser ville vare føre til ytterligere forverring mellom de to regjeringene; sporadiske sammenstøt kom til å fortsette de neste to år. Den 8. november ble en irsk pelotong sendt for å reparere en bro i Niemba. Da ble Niemba angrepet og ni menn drept av Balubastammer."Letters from Niemba: Irish troops in the Congo, 1960", History Ireland, Issue 6 (Nov/Dec 2010), Volume 18.
Ytterligere konflikter right|120px|thumb|Frimerke fra Katana utstedt i 1961. Selv om Katanga ikke var medlem av Universal Postal Union, ble dets frimerker tolerert for internasjonal post. Bare kort tid etterpå ble Patrice Lumumba kastet i et statskup av Joseph Mobutu. Den 17. januar 1961 sendte Mobutu Lumumba til Élisabethville hvor han ble torturert og henrettet kort tid etter ankomst .Kanza, Thomas. (1979) The Rise and Fall of Patrice Lumumba, Schenkman
Sikkerhetsrådet møttes etter Lumumba's død i en høyt beveget atmosfære Det anklaget Lumumba for anti-koloni følelser og retorikk. Den 21. februar 1961 vedtok Sikkerhetsrådet resolusjon 161, som autoriserte
:«all appropriate measures'to prevent the occurrence of civil war in the Congo, including '... the use of force, if necessary, in the last resort» . Denne resolusjon krevde fjerning fra Kongo av alle belgiske tropper og fremmede leiesoldater, men uttrykte ikke klart sitt mandat til å gjennomføre operasjonene. Likevel, den ble tolket av lokale FN-styrker til å rettferdiggjøre militære operasjoner for å få slutt på okkupasjonen av Katanga. Tross resolusjonen, i løpet av de neste seks måneder gjennomførte FN ingen store militære operasjoner, konsentrerte i stedet på flere runder med politiske forhandlinger. Likevel, mange kilder hevdet at FN-personell initierte og holdt vedlike en høy grad av uroligheter, og var begge ansvarlig for hundredevis, om ikke tusener av sivile liv.
Fra sent på 1960-tallet var Katanga karakterisert av en serie av angrep mellom pro-Tshombe loyalister og Baluba stammee, hvis politiske ledere var normalt alliert med Leopoldville og i opposisjon til Katangas løsrivelse. Mindre kamper ble kjempet mot ANC-enheter som også angrep fra andre provinser. Sparsomt plasserte og i mange tilfelle slått ned. FN-styrkene hadde en nesten umulig oppgave i å forsøke å hindre en borgerkrig. I et forsøk på fortsatt nærvær i staten, autoriserte Sikkerhetsrådet økt nærvær i Élisabethville. Midt på 1961-tallet hadde sikkerhetsstyrker drept nesten 7 000 Balubas. Mindre angrep begynte også å ramme det kjempende regime. Økt antatall sikkertsstyrker irriterte bare Baluba-folket som så FN som en uønsket inntrenger og begynte å angripe både katangesiske og FN-soldater uten diskriminering.
Leiesoldater thumb|Katangesisk gendarmer i 1961 I 1961 i et forsøk på å styrke sin posisjon i Katanga begynte Moise Tshombe å importere flere utenlandske leiesoldater fra nabolandenene for å bista sine gendarnere. "Leiesoldatproblenet", som det internasjonale samfunnet kalte det var et stort problem for ONUC. Den katangesiske arme var allerede bemannet med belgiske offiserer og hvite frivillige av belgisk herkomst som omfattet 117 menn under Tshombe's ledelse, selv om det fra januar til februar 1961 ble gjort forsøk på å fjerne disse "illegal combatants" fra Kongo, Ble deres plasser raskt overtatt av en betydelig styrke av 500 britiske, rhodesiske, franske og sørafrikanere frivillige. Flere av dem fikk kommando over gendarmere, Mens andre dannet en pro-Tshombe enhet, kjent som International Company, bestående i hovedsak av hvite sørafrikanske soldater.