thumb|1954 Willys Aero Ace De Luxe fire-dørs sedan
Willys Aero var en serie med personbiler bygget av Willys-Overland og senere av Kaiser-Willys Corporation fra 1952 til 1955. Opprinnelsen til Aero var Clyde Paton, tidligere ingeniør ved Packard Motor Car Company. Eagle- og Lark-modellene ble bygget fra 1952 til 1954. En type modell var tilgjengelig bare i 1952, en Falcon-modell i 1953 og en taxicab i svært begrenset antall i 1953 og 1954. Ace var den eneste modellen som ble bygget i hele perioden. Så i 1955 kom to nye modeller, to- og fire-dørs Ace sedan (omdøpt Custom kort tid før produksjonen begynte) og to-dørs hardtop Bermuda. Produksjonen i USA endte det året fordi Henry J. Kaiser bestemte seg for å gi opp Kaiser og Willys Aero linjer og konsentrere seg utelukkende om Jeep. Totalt ble 91 377 Aero bygget i Toledo.
Aero-produksjonen ble overført til Brasil. Fra 1960 til 1971 ble Aero, 2600, Itamaraty og Executiv-modeller bygget. (Willys Aero ble solgt gjennom Ford do Brasil-forhandlere til produksjon opphørte da den amerikanske Ford Maverick erstattet Aero.) I alt ble 116 967 eksemplarer bygget.
I Toledo ble det bygget modeller som var tilgjengelige med fire motoralternativer: F4-134 Hurricane, L6-161 Lightning, F6-161 Hurricane – og etter Kaiser kjøpte firmaet Willys: L6-226 Super Hurricane fra Kaisers produksjonslinje. Fire-sylindrede motorer ble brukt bare i Aero Lark og ble bare eksportert.
I 1952 kom Eagle, Wing og Ace med seks-sylindret Hurricane-motor og Aero-Lark hadde seks-sylindret Lightning-motor. Alle i 1952 hadde en to-delt frontrute. Eagle og Ace hadde en tredelt bakrute, mens Lark og Wings hadde et mindre, udelt bakvindu.
Eiere av 1952-modellen hadde en tendens til å kjøpe bilene på grunn av god drivstofføkonomi og de syns de akselererte veldig bra. Modellen hadde best effekt/vekt-forhold blant amerikanske biler. Den primære klagen fra to-dørs eiere var problemer med tilgang til baksetet. Mange følte at bilen kostet for mye, selv om de var et kupp på ytelse i forhold til driftskostnader. Floyd Clymer bemerket at bilen fortsatt var komfortabel på motorveier i hastigheter på 80–90 kilometer i timen.
Dette fortsatte i 1953 bortsett fra at Wing ble droppet og erstattet med Aero-Falcon som hadde seks-sylindret Lightning-motor. Alle 1953-modellene var tilgjengelige som to-dørs eller fire-dørs sedan, bortsett fra Eagle som var en to-dørs hardtop. Hel frontrute kom med Ace og Eagle, men Falcon beholdt delt frontrute. Bakruten forble den samme. Eksportversjonen av Lark var tilgjengelig med en fire-sylindret Flat-head-motor. Hydramatic-overføringer ble kjøpt fra GM og ble valgfritt i Ace og Eagle som kom i august 1953.
1954 var mest involverte året når det kom til modeller: Bare Lark, Ace og Eagle overlevde. Det var noen av hver modell som fortsatte som 1953-modeller med 1954-utstyr, og så var det den vanlige produksjonen der noen av Ace- og Eagle-modellene fikk Kaiser Super-Hurricane-motoren. I den vanlige produksjonen fikk alle Aero-modellene frontruter og bakruter i ett stykke, samt et nytt instrumentpanel, til og med Lark. Alle 1954-modellene fikk større baklykter, frontlykter med «hette» og parkeringslys, og andre støtfangerbeskyttere. Navneskiltene på bilene i den vanlige produksjonen ble litt omstokket.
Etter 1955 ble modellen avviklet, men verktøyene ble holdt i tilfelle de kunne brukes i utlandet. Dette skjedde da produksjonen startet opp igjen i Brasil i 1960. Den brasilianske regjeringen på den tiden hadde vært interessert i å oppmuntre til en innenlandsk bilindustri.
En avisartikkel i 1979 i Toledo Blade kommenterte en Aero-Lark DeLuxe på en 5 600 kilometer lang tur i Amerika, og bemerket at den ville bli «en perfekt 1979-modell, med 108-tommers akselavstand, helsveiset kropp og 28 mpg kombinert by- og motorveikjøring. Og den oppfyller gjeldende føderale forurensningsstandarder uten modifikasjoner.»
Referanser
Kategori:Biler produsert i USA