right|thumb|Demonstranter med Kongresspartiets flagg april 2006 Nepals kongressparti (engelsk Nepali Congress), grunnlagt 1947, har i mesteparten av den tida det har eksistert vært Nepals største og viktigste politiske parti.
Opp til hans død i 1982 var partiets viktigste leder Bishweshwar Prasad Koirala. I 2006 overtok hans yngre bror, Girija Prasad Koirala ledervervet. Fra 2013 til 2017 var Sushil Koirala leder, før Sher Bahadur Deuba ble valgt i 2017.
Partiet er medlem i Den sosialistiske internasjonale.
Kampen mot Rana-herredømmet 1947 til 1951
Nepali Congress Party stiftes i India på 1940-tallet
Nepali Congress Party blei stifta i India i 1947 av B.P. Koirala og andre nepalere som hadde vært med i det Indiske Kongresspartiet.
I Banaras stifta ei gruppe eksil-nepalere i oktober 1946 Den All-Indiske Nepalske Nasjonalkongressen (All-India Nepali National Congress – Akhil Bharatiya Nepali Rashtriya Congress). Mange av medlemmene var studenter som hadde deltatt i kampen i India og også vært fengsla for det,
I januar 1947 hadde organisasjonen et rådsmøte i Calcutta der den slutta å kalle seg All-Indisk og slo seg sammen med to andre grupper: Det Nepalske Samfunn (Nepalese Society – Nepali Sangh) i Banares og (Nepalese Society) i Banaras, og Grokha-Kongressen (Gorkha Congress) i Calcutta, som hadde mer kontakt med opposisjonelle av lavere kaste i Rana-familien.
Dette møtet regnes offisielt som stiftelsen av Den Nepalske Nasjonalkongressen (The Nepali National Congress – Nepali Rashtriya Congress). Partiets mål var å styrte Rana-diktaturet med fredelige midler og skape et sosialistisk Nepal.
Blant de som stifta partiet var ei vanlig oppfatning at England måtte ut av India for at det diktatoriske, reaksjonære og føydale Rana-herredømmet i Nepal skulle kunne styrtes, ettersom den engelske kolonimakta også støtta Rana-dynastiet. Nå var Storbritannias dager i India talte. Dermed var det også på tide å ta opp kampen for demokrati og framskritt i den lille nabostaten.
Partiet var påvirka av venstrefløyen i det Indiske Kongresspartiet, og fikk en mer radikal profil enn sin storesøster. Det sto fram som et sosialistisk parti, og gikk bl.a. inn for jordreform.
Streik i Biratnagar og forsøk på samarbeid med Rana-regjeringa
Kongresspartiet og brødrene BP og GP Koirala var innblanda i ledelsen av ei streik blant jute-arbeiderne i hjembyen Biratnagar i 1947. Den førte til at B.P. Koirala blei fengsla flere ganger, og slapp ut andre gang først etter en 27-dagers sultestreik og en internasjonal protestkampanje der han fikk støtte av Indias statsminister Nehru.
(Kongresspartiets fagbevegelse, Nepal Trade Union Congress, regner denne streika som sin opprinnelige start.)
Etter undertrykkelsen av Britnagar-streika holdt statsminister Padma Shamsher Rana en tale den 16. mai 1947 der han lovet demokratiske reformer. Dette fikk Kongresspartiet til å innstille sin agitasjon. I januar 1948 annonserte Padma Shamsher Nepals første grunnlov. Sjøl om den bare betydde begrensa skritt i demokratisk retning, gikk Kongresspartiet med på å arbeide politisk innenfor de rammene den satte. Men etter at han møtte kraftig politisk motstand gikk Padma Shamsher av 30. april 1948. Da den erke-konservative Mohan Shamsher Rana tok over, viste han ingen interesse for å sette den nye grunnlova ut i livet, og han forbøy Kongresspartiet.
Dette førte til sterke motsetninger også innenfor Rana-familien. En fløy derfra var med på å grunnlegge Nepals Demokratiske Kongress (Nepal Democratic Congress – Nepal Prajatantrik Congress) i Calcutta i august 1948. Noen rikfolk fra Rama-slekta sørga for at dette partiet blei svært godt finansiert. Det gikk offentlig inn for å styrte Ranass-herredømmet med alle nødvendige midler, inklusive væpna opprør. Men forsøk på å få til militærkupp i januar 1949 og januar 1950 slo feil.
Forberedelse til opprør
Den Nepalske Nasjonalkongressen absorberte Nepals Demokratiske Kongress i mars 1950 og tok navnet Nepals Kongressparti (The Nepali Congress Party). Partiet vedtok formelt å starte væpna kamp mot Rana-regimet.
(Ei gruppe leda av Dilli Raman Regmi, som hadde brutt ut av Kongressen i 1947 på grunn av lederstrid med B.P. Koirala, beholdt det gamle navnet Nepal National Congress etter at NCP blei stifta i 1950.)
Lederne av Kongresspartiet hadde alt en stund forberedt væpna opprør mot Rana-regjeringa. Ei hemmelig gruppe leda av B.P. Koirala og Shubara Shamsher hadde fått i oppdrag å bygge opp en kampstyrke. De rekrutterte både studenter og tidligere gurkha-soldater fra den Britisk-indiske arme, blant dem en del som hadde vært krigsfanger hos japanerne og så gått inn i Sarat Chandra Boses Indiske Nasjonalarme (Indian National Army) for å kjempe sammen med japanerne mot britene. Kongressen oppretta en allianse med kongen av Shah-dynastiet Tribhuvan Bir Bikram Shah, som ønska å bruke agitasjonen mot Rana-herredømmet til å gjenopprette Shah-kongenes makt.
6. november 1950 flykta kong Tribuvan sammen med mange familiemedlemmer fra palasset og søkte tilflukt i Indias ambassade I Katmandu. India fikk gjennom at de fikk reise videre til eksil i India.
Frigjøringskrigen 1950 til 1951
11. november gikk 300 medlemmer av Kongresspartiets Frigjøringshær (Liberation Army – Mukti Sena) over grensa fra india 9 steder og inn i Tarai, og starta revolusjonen i Nepal.
Kampene var for det meste i Tarai, der Mukti Sena tok over byer for kortere perioder, men holdt dem ikke mot motangrep fra hæren.
Den indiske regjeringa hadde kontakt med Kongresspartiet og hadde ingen sympati med Rana-herskerne i Katmandu. Både kongens flukt og innmarsjen i Tarai hadde vært umulig uten dens velvilje.
Men den frykta også kaos i den lille, fattige staten i Nord, på grensa til det veldige Kina der kommunistene leda av Mao Zedong nettopp hadde kommet til makta.
India planla å få gjennom sine ønsker via forhandlinger med regimet, og la hindringer i veien for opprørerne fra slutten av november, særlig ved å nekte dem å frakte mannskap og forsyninger med indiske tog. Dette ga Rana-regjeringa et pusterom, som den brukte til å gjenerobre en del områder.
Men mot slutten av måneden fant Delhi ut at Ranaene var uvillige til å gi konsesjoner, og fra om lag 20. desember ga India derfor opprørerne større operasjonsfrihet. På denne tida var det også umulig å sende styrker til de delene av Nepal som lå fjernest fra Katmandu uten å reise via India. Ettersom India nekta regjeringsstyrkene transitt, var det umulig for regjeringa å nå fram med forsterkninger.
Opprørerne gikk til angrep dypere inn i landet, og i begynnelsen av 1951 begynte både tropper og sivilt personell å gi seg over til opprørerne.
Samtidig var det voksende demonstrasjoner i byene i åsene. Seint i november demonstrerte 50 000 i Katmandu for at kongen skulle komme tilbake. Over nyttår begynte opprørere å ta kontroll over byer for lengre perioder. Også for London, som i starten hadde fulgt sin tradisjonelle linje med å støtte Rana-ene, blei det nå etterhvert klart at regimet sto for fall.
Indias rolle og den første demokratiske regjeringa 1951
India så seg ikke tjent med en langvarig borgerkrig i Nepal, der medlemmer av det nye nepalske kommunistpartier nå også spilte ei viss lokal rolle. India pressa derfor på å få avslutta revolusjonen så snart som mulig med et kompromiss mellom de tre partene Kongehuset (dvs. Shah-dynastiet), Rana-makthaverne og Kongresspartiet.
(G.P. Koirala, som hadde vært medlem av det Indiske Kongresspartiet og møtt både Nehru og Gandhi, har seinere skrevet om sin skuffelse over Indias rolle, som han mente hindra utviklinga av demokratiet i Nepal.)
Forhandlinger mellom Rana-regjeringa og den indiske regjeringa begynte 24. desember 1950 i Delhi. 8. januar 1951 erklærte Mohan Shamsher Rana at han godtok at kongen skulle få komme tilbake, amnesti for alle politiske flyktninger, og fritt valg bygd på allmenn stemmerett gjennomført ikke seinere enn 1952. Kongen godtok dette to dager etter, og en våpenhvile trådte i kraft fra 16. januar 1951.
Etter videre forhandlinger mellom Rana-regjeringa, kongen og Kongresspartiet blei resultatet ei regjering leda av Mohan Shamsher med 5 Rana-ministre og 5 ministre fra Kongresspartiet. Kongen vendte tilbake til Katmandu, og den nye regjeringa begynte å fungere i februar 1951.
Kampen for parlamentarismen 1951 til 1960
Uløste problemer etter den demokratiske revolusjonen
Kompromissløsninga pressa gjennom av India tilfredsstilte egentlig ingen av partene i den nepalske borgerkrigen.
Rana-fløyen besto av en ekstremt reaksjonær statsminister og hans tilhengere, som egentlig håpa at historia kunne skrus tilbake til før opprøret og kongens flukt, og de kunne herske videre som før. De satte i gang med intriger og gjennomførte væpna aksjoner mot sine motstandere, samtidig som de satt i regjering.
Kongresspartiet følte seg som revolusjonens vinnere som blei nekta både de sosiale og politiske fruktene av seieren. Mange av deres tilhengere nekta å godta våpenhvilen og holde opp å kjempe. B.P. Koirala, som fra april var innenriksminister i den nye koalisjonsregjeringa, ville heller ha vært statsminister i ei rein Kongress-regjering. Nå blei det hans oppgave å få motvillige frigjøringsstyrker til å legge ned våpnene, og han var nødt til å be India om hjelp med å avvæpne opprørere i grenseområdene.
Kong Tribhuvan Bir Bikram Shah hadde brukt alliansen med Kongresspartiet til å vippe Rana-dynastiet ut av maktposisjon. Av alle deltakerne i spillet var det han som hadde vunnet mest: Før opprøret var han bare en maktesløs marionett som i praksis var en fange av Ranaene. Men hans eget mål var slett ikke demokrati og parlamentarisme, men å gjenopprette kongemakta til Shah-kongene som den hadde vært tidlig på 1800-tallet, før Rana-familien erobra makta fra dem. Han hadde ikke noe ønske om å oppfylle sitt eget løfte fra 18. februar 1951 om valg til ei grunnlovgivende forsamling.
Både fattigbøndene som hadde deltatt i opprøret i Tarai og studentene og mange andre demokrater i byene hadde store forhåpninger om raske sosiale og økonomiske reformer, som den ekstremt motsetningfylte regjeringa slett ikke kunne oppfylle. Dette fikk opprørsstyrker til å fortsette å kjempe flere steder i landet, og demonstrasjonene i byene til å fortsette.
Voksende motsetninger rundt statsminister Mohan Shamsher Rana
Mohan Shamher Rana hadde vært en av de hardeste tilhengerne av Rana-diktaturet. Nå skulle han delta i ei demokratisk regjering sammen med ministre som hadde stått i spissen for revolusjonen som styrta Ranaene.
En gruppe ultrakonservative som angrep B.P. Koirala hjemme blei først stoppa da innenriksministeren skøyt og drepte lederen deres utafor huset sitt.
Koirala skjerpa kampen mot statsministeren for å rydde vei for ei virkelig demokratisk regjering.
På høsten 1951 skøyt politiet på en studentdemonstrasjon og drepte en student. Kongresspartiet svarte i november ved å la alle sine ministre i regjeringa gå av.
Det ga kongen mulighet til å utnevne ei helt ny regjering for første gang siden Rana-familien tok over i 1846. Han nytta sjansen til å kaste ut Rana-familien fra regjeringa og gjøre endelig slutt på dens maktposisjon i nepalsk politikk.
M. P. Koirala blir statsminister
Men den 6. november 1951 satte kongen overraskende inn M. P. Koirala som statsminister. Han var eldre halvbror av B.P. Koirala, som hadde leda Kongresspartiet under revolusjonskampen.
Dette var en klar forbigåelse av B.P. Koirala, Kongressens sterkeste og mest populære leder. M. P. Koirala var også klart mer konservativ enn sin yngre bror.