Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. De to supermaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen.
Bakgrunnen var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet i realiteten etter at Sovjetunionen skjøt opp Sputnik 1 den 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi.
USAs romfartsorganisasjon NASA skjøt opp sin aller første satellitt i 1958, Explorer 1, to måneder etter Sputnik 1.
I 1958 satte NASA i gang sitt første bemannede romfartsprogram, Mercury. Programmet hadde som mål å kartlegge effekten av romferder på mennesker, som blant annet innebærer akselerasjonsbelastninger, vektløshet og stråling. Den 12. april 1961 ble sovjetiske Jurij Gagarin det første mennesket i rommet - og i bane rundt Jorden. Alan Shepard ble den første amerikaneren i verdensrommet 5. mai 1961. Flere bemannede oppskytninger fulgte som en del av Mercury-programmet.
Gemini-programmet fulgte i 1961. Målet var å skaffe flere data fra astronauters langvarige vektløse perioder, samt utvikle teknologi for en fremtidig månelanding.
Planene for det tredje bemannede romprogrammet, Apollo, ble presentert 25. mai 1961. Da foreslo president John F. Kennedy for Kongressen at USAs mål skulle være å plassere et menneske på Månen før tiåret var omme. Første oppskytning av et Apollo-romfartøy fant sted i 1967. Den første månelandingen i historien ble gjennomført 20. juli 1969 av Apollo 11 da Neil Armstrong og Buzz Aldrin ble de første menneskene som satte føttene på Månen. Seks romfartøy med til sammen 12 astronauter har landet på Månen. Den siste var Apollo 17 i 1972..
Bakgrunn thumb|Titan II-raketter sendte 12 amerikanske Gemini-romskip opp på 1960-tallet.
Tidlig militær påvirkning Kineserne brukte raketter som våpen allerede i det 11. århundre. På 1880-tallet la romfartspionéren Konstantin Eduardovitsj Tsiolkovskij den teoretiske basisen for flertrinnsraketter med flytende drivstoff, men det var ikke før i 1926 at amerikaneren Robert Hutchings Goddard designet den første brukbare raketten.
Goddard jobbet i hemmelighet, fordi det vitenskapelige miljøet, publikum og media latterliggjorde arbeidet hans. Det måtte en krig til for å få arbeidet fram i lyset.
Tyske bidrag På midten av 1920-tallet begynte tyske forskere å eksperimentere med raketter med flytende drivstoff. Rakettene hadde relativt god høyde og rekkevidde, og i 1932 fattet Reichswehr (forløper til Wehrmacht) interesse. De ville bruke dem som artilleri med stor rekkevidde. Wernher von Braun var en av forskerne som var med på å lage våpen til Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Von Braun baserte seg mye på Robert Goddards forskning. Han forbedret rakettene, og i 1942 ble A-4-raketten det første prosjektil som nådde verdensrommet. I 1943 startet produksjonen av etterfølgeren, V2. Dette var en rakett med en radius på 300 km og et 1000 kg stort sprenglegeme. Tyskland skjøt tusenvis av raketter mot de allierte, men flere slavearbeidere døde under produksjonen enn i angrepene.
I krigens sluttfase lette amerikanske, britiske og sovjetiske grupper etter tysk teknologi og personell fra det tyske våpenprogrammets hovedkvarter i Peenemünde. Amerikanerne var de som kom best ut av jakten, de tok mange forskere tilbake til statene under Operasjon Paperclip. Mange av forskerne (inkludert Von Braun) var medlemmer av Nazi-partiet, men dette ble dysset ned av seierherrene.
Etterkrigstidens forskere brukte raketter og Von Brauns ekspertise til å utforske blant annet atmosfæren og kosmisk stråling.
Den kalde krigen, romkappløpets røtter I andre verdenskrigs kjølvann havnet USA og Sovjetunionen i en kald krig med mye spionasje og propaganda. Romutforskning og satellitteknologi kunne støtte krigen på begge fronter. Rekognoseringssatellitter kunne ta bilder av fienden, og nyvinninger innen romfart kunne brukes til propaganda for å demonstrere vitenskapelige framskritt og militært potensial. De samme rakettene som kunne treffe en spesifikk plass på månen, kunne også treffe en spesifikk by hos fienden med en atombombe. Mange av framskrittene kunne like godt brukes i militære våpen som interkontinentale ballistiske missiler.
Romkappløpet ble brukt som et demonstrasjonsvindu for å vise økonomisk og teknologisk framgang under egen ideologi.
De to supermaktene jobbet intenst for å lede an i forskningen, uten å vite hvem som ville få gjennombrudd først. De hadde begge lagt grunnlaget for kappløpet, og ventet bare på startskuddet.
Kunstige satellitter starter kappløpet Sputnik
Den 4. oktober 1957 ble Sputnik 1 fra Sovjetunionen den første kunstige satellitt til å nå bane. Dette startet romkappløpet. Det kom som et sjokk på USA, som hadde trodd at de teknologisk lå langt foran Sovjet. I tillegg var satellitten et bevis for at Sovjetunionen kunne nå det amerikanske fastlandet med raketter forsynt med atomstridshoder. I Sovjetunionen ble det sett på som et viktig tegn på de vitenskapelige mulighetene som landet hadde.
Sputnik og de følgende romprogrammene motiverte befolkningen, som nettopp hadde vært igjennom en svært destruktiv krig. Verden var kommet i en ny alder. Von Brauns motpart i Sovjet, sjefingeniør Sergej Koroljov, hadde designet R-7-raketten, som tok Sputnik til rommet, og senere N-1-raketten, som skulle ta russiske kosmonauter til rommet. Som motsvar til Sputnik økte USA innsatsen betydelig for å ta igjen det teknologiske gapet til Sovjet. Realfag ble blant annet høyere prioritert i det amerikanske skolesystemet.
Lyndon B. Johnson uttrykte seg slik i et brev til president John F. Kennedy:
In the eyes of the world, first in space means first, period; second in space is second in everything.1 I verdens øyne betyr først til verdensrommet først, punktum; nummer to i rommet er nummer to i alt.
thumb|right|150px|Explorer 1-modell på NASAs pressekonferanse.
Den amerikanske befolkningen ble først skuffet og skremt av Sputnik, men ble engasjert i de senere amerikanske prosjektene. Barna fulgte oppskytningene på skolen, og modellraketter ble en populær hobby. President Kennedy hadde flere taler hvor han ba befolkningen om å støtte opp om romprogrammet. Skeptikerne til programmet mente at pengene heller burde bli brukt på kjent teknologi eller å bekjempe fattigdom.
Etter flere mislykkede oppskytninger på Cape Canaveral, lykkes amerikanerne å skyte opp Explorer I, nesten fire måneder etter Sputnik.
Både Sputnik og Explorer I ble brukt til vitenskapelige formål, de var begge bidrag til det internasjonale geofysiske året som var i 1957–58. Sputnik undersøkte tettheten høyt i atmosfæren, Explorer I førte til oppdagelsen av van Allen-beltene.
Satellittkommunikasjon Den første kommunikasjonssatellitten, Project SCORE, ble skutt opp 18. desember 1958. Den sendte en julehilsen fra president Dwight David Eisenhower til verden. Andre eksempler på kommunikasjonssatellitter fra romkappløpet er: 1962: Telstar: Den første «aktive» kommunikasjonssatellitten (eksperimentell). 1972: Anik 1: Den første innenlands kommunikasjonssatellitten (Canada). 1976: MARISAT: Den første mobile kommunikasjonssatellitten.
Andre viktige satellitter Den første satellitten som ble sendt i geostasjonær bane, Syscom-2, ble skutt opp den 26. juli 1963. Dette betydde at en parabolantenne ikke lenger trengte å følge satellitten til alle tider, noe som igjen førte til at TV-signaler kunne sendes via satellitt etter at parabolen hadde blitt konfigurert én gang.
Flere sovjetiske suksesser Dyr i verdensrommet Teknisk sett ble bananfluer, skutt opp på V-2-raketter av amerikanerne i 1946, de første dyrene i rommet. Fluene ble brukt i vitenskapelige studier. Det første pattedyret i bane rundt jorden, hunden Laika, fløy i Sputnik 2 i 1957. Datidens teknologi var ikke tilstrekkelig til å redde Laika, hunden døde kort tid etter at den nådde rommet av stress og hypertermi (overoppheting). I 1960 gikk hundene Belka og Strelka i bane rundt jorden med suksess. Det amerikanske romprogrammet brukte sjimpanser. Minst to sjimpanser ble skutt opp før det ble gjort de første forsøkene med mennesker. Senere har det blitt brukt flere dyr i romrelatert forskning, men motstand i befolkningen gjorde at det ble slutt på dette i siste del av 1990-tallet. I september 1968 ble skilpadder på den sovjetiske ekspedisjonen Zond 5 de første dyrene til å fly rundt månen.
Mennesker i rommet Jurij Gagarin ble den første kosmonauten da han gikk i bane i Sovjetunionens Vostok 1 12. april 1961 (som stadig feires som «Kosmonautenes dag», en nasjonal merkedag i Russland).
23 dager senere ble Alan Shepard den første amerikaneren i rommet med «Freedom 7».
På denne tiden var den kalde krigen ekstra tilspisset. Russerne var mektig irriterte på rollene CIA og USA hadde hatt ved den såkalte invasjonen i Grisebukta på Cuba 17.-19. april samme år (en episode som over tid utviklet seg til russisk militær støtte til Cuba, og Cubakrisen ett år etterpå). Med dette bakteppet, og i vissheten om at russerne med Gagarins ferd hadde tatt en foreløpig ledelse i det teknologiske kappløpet, var det påkrevet for USA å markere styrke. Den 25. mai 1961, tre uker etter Shephards romflyvning i ballistisk bane, og med knapt 16 minutters erfaring med amerikanske astronauter i rommet, holdt president John F. Kennedy sin historiske tale til kongressen, der han sa de berømte ordene om at «USA ville forplikte seg til, før 60-årene var over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden».Kennedys tale 1961-05-25 (Utskrift): Special Message to the Congress on Urgent National Need (PDF) (en)Kennedys tale 1961-05-25 (Lydopptak av samme, 8 min.): jfks19610525 (en) Dette la sterke føringer for USAs romprogram.
John Glenn ble 20. februar 1962 den første amerikaneren til å gå i bane rundt jorden, han fullførte tre omløp.
Sovjetiske Valentina Tereshkova ble 16. juni 1963 den første kvinne i rommet i Vostok 6. Det var egentlig planlagt flere oppdrag med Vostok, men da amerikanerne lanserte Apollo-programmet, krevde Nikita Khrusjtsjov at Sovjetunionen skulle få flere enn én passasjer opp i rommet. Dette førte til Voskhod 1, et modifisert vostokfartøy som tok med seg Vladimir Komarov, Konstantin Feoktistov og Boris Yegorov til rommet 12. oktober 1964.
Dette var også det første oppdraget der kosmonautene ikke hadde på seg romdrakter under hele ferden.
Aleksei Leonov i Voskhod 2-ekspedisjonen ble 18. mars 1965 det første menneske på romvandring. Oppdraget ble nesten en katastrofe. Leonov klarte så vidt å komme tilbake til romskipet. Under tilbaketuren fungerte ikke rakettene optimalt, noe som førte til at Voskhod 2 bommet 1600 km på landingsområdet.
Månen Selv om begge stormaktene hadde gjort store oppdagelser, var det politiske klimaet så hett at romkappløpet hvertfall ville fortsette til mennesker hadde landet på månen.
Ubemannede romsonder Etter at Sovjetunionen kom først ut i rommet, rettet amerikanerne fokuset mot å få en romsonde til månen. Dette gjorde de i Pioneer-programmet. Sovjetunionen sendte på sin side Luna 1 4. januar 1959, og slo dermed amerikanerne også på dette målet. Amerikanerne hadde flere programmer i denne perioden, deriblant Surveyor-programmet, som skulle finne egnede landingsplasser for Apollo-programmet.
Månelandingen
Sovjetunionen kom først mange ganger i romkappløpets tidlige fase, men USA ble første nasjon til å sette sine ben på månen med Apollo-programmet. Etter Sovjetunionens mange suksesser lette President Kennedy og visepresident Johnson etter noe som kunne fenge publikum. Apollo-programmet møtte mange av deres forutsetninger og slo argumentene fra venstresiden (som ville ha sosiale programmer) og høyresiden (som ville ha økte forsvarsbevilgninger). Noen av fordelene med Apollo: