Paul Frederic Simon (født 1941) er en amerikansk gitarist, sanger, komponist og skuespiller.
Simon ble først kjent som den ene halvparten i Simon & Garfunkel, hvor han spilte sammen med Art Garfunkel. Hans karriere fikk et oppsving da han i 1986 og 1990 laget to plater i samarbeid med musikere fra Sør-Afrika.
I 2001 ble han tildelt MusiCares Person of the Year. Musikkmagasinet Rolling Stone regner Simon på åttendeplass blant de ti beste låtskriverne i historien. Hans sønn Harper Simon er også musiker.
Bakgrunn og oppvekst Hans foreldre var jøder av ungarsk herkomst. Hans far Louis (1916–1995) var professor ved et college. Han spilte kontrabass og var dansebandleder som opptrådte under navnet Lee Sims. Hans mor Belle (1910–2007) var folkeskolelærer. I 1945 flyttet familien hans til Kew Gardens Hills-delen av Flushing, Queens, i New York. Simon spilte baseball og stikkball som barn. Han beskrev sin far som morsom og smart, men sa at han jobbet tidlig og sent og hadde ikke mye tid til sine barn.
Paul Simon vokste opp i Queens i New York. Han møtte Art Garfunkel da begge var elleve år. De begynte å synge sammen da de var 13 år. Iblant opptrådte de ved tilstelninger på skolen. Deres idoler var The Everly Brothers, som de imiterte i sine tostemte harmonier. Paul Simon utviklet også en interesse for jazz, folk og blues; spesielt i musikken til Woody Guthrie og Lead Belly. Han begynte å opptre sammen med skolekameraten Art Garfunkel i 1956 da de begge var tidlig i tenårene. De oppførte en versjon av Adventures in Wonderland ved avslutningen i sjetteklasse. I 1957 spilte de inn sangen «Hey, Schoolgirl» som "Tom & Jerry", et navn som ble gitt av plateselskapet deres, Big Records. Singelen klatret til nummer 49 på Pop Charts.
Etter begrenset suksess, kom paret sammen igjen etter at en versjon av deres sanger, «The Sound of Silence» ble en hit i 1966 etter at flere instrumentspor var lagt til. Simon & Garfunkel spilte inn fem album sammen, med sanger for det meste skrevet av Paul Simon, som for eksempel «Mrs. Robinson», «America», «Bridge over Troubled Water» og «The Boxer».
Etter å ha fullført skolegangen på Forest Hills High School, studerte Paul Simon engelsk ved Queens College; han tok avgangseksamen der i 1963. Art Garfunkel på sin side studerte matematikk ved Columbia University på Manhattan. Høstsemesteret 1963 var Paul Simon student ved Brooklyn Law School.
Karriere Paul Simon skrev, spilte inn og ga ut mer enn 30 sanger i perioden 1957–1964. Iblant spilte han og Garfunkel inn noen singler som de ga ut under duo-navnet Tom & Jerry; «Our Song» og «That's My Story» er to eksempler. De fleste av sangene Simon spilte inn i nevnte periode, fremførte han enten alene eller med andre musikere enn Garfunkel. De ble gitt ut av små plateselskap som Amy, Big, Hunt, King, Tribute og Madison. Han brukte forskjellige pseudonymer på disse innspillingene, som for eksempel Jerry Landis, Paul Kane og True Taylor. I 1962, da Paul Simon jobbet som "Jerry Landis", var han ofte låtskriver/produsent for flere Amy Records-artister; blant dem Dotty Daniels, The Vels og Ritchie Cordell.
Simon hadde moderat suksess med singler som medlem av gruppen Tico and the Triumphs, inkludert «Motorcycle», som klatret til nr. 99 på Billboard i 1962. Tico and the Triumphs ga ut fire singler. Marty Cooper, kjent som Tico, sang på de fleste utgivelsene, men på låten «Motorcycle» sang Paul Simon. I 1962 klatret Simon til nummer 97 på poplistene som Jerry Landis, med sangen «The Lone Teen Ranger». Begge singlene som kom inn på hitlistene ble utgitt av Amy Records.
1960-tallet: Simon & Garfunkel
Tidlig i 1964 prøvespilte Simon and Garfunkel for Columbia Records, der Clive Davis ga dem en kontrakt som gjaldt utgivelse av ett album. Columbia bestemte at de to skulle kalle seg Simon & Garfunkel istedenfor Tom & Jerry. Ifølge Paul Simon var dette den første gangen artisters etternavn var blitt brukt i popmusikken uten artistenes fornavn. Simon and Garfunkels første LP, Wednesday Morning, 3 A.M., ble utgitt 19. oktober 1964. Albumet bestod av tolv sanger, hvorav fire var skrevet av Paul Simon. Albumet gjorde det ikke særlig bra.
Etter at albumet ble utgitt, flyttet Simon til England og opptrådte på diverse klubber. Simon likte seg der. I 1970 sa han: «I had a lot of friends there and a girlfriend there. I could play music there. There was no place to play in New York City. They wouldn’t have me.» I England produserte han Jackson C. Franks første og eneste album, og skrev en del sanger sammen med Bruce Woodley fra den australske popgruppen The Seekers, deriblant «I Wish You Could Be Here», «Cloudy» og «Red Rubber Ball». Den amerikanske gruppen The Cyrkle spilte inn en versjon av «Red Rubber Ball» som oppnådde en annenplass på hitlistene i i USA. Simon bidro også med låter til The Seekers' repertoar med «Someday One Day», som ble utgitt i mars 1966, og kom på hitlistene samtidig med Simon and Garfunkel's «Homeward Bound». Sangen ble en Topp 10 hit fra deres andre album i Storbritannia, Sounds of Silence, og senere inkludert på deres tredje album i USA, Parsley, Sage, Rosemary and Thyme.
Hjemme på USAs østkyst begynte radiostasjoner å få inn ønsker fra lytterne om å høre Wednesday Morning, 3 A.M.-sporet «The Sound of Silence». Simon & Garfunkels produsent Tom Wilson overdubbet sporet med elektrisk gitar, bassgitar og trommer. Låten ble utgitt som singel, som klatret til #1 på hitlistene i USA. Wilson informerte ikke Simon eller Garfunkel om sin plan, og Simon ble "skrekkslagen" første gang han hørte den overdubbede versjonen. Den store suksessen fikk Simon til å dra tilbake til USA og gjenforenes med Garfunkel, og de spilte inn albumene Sounds of Silence (1966), Parsley, Sage, Rosemary and Thyme (1966) og Bookends (1968). Deres siste album, Bridge over Troubled Water (1970) ble deres mest solgte album.
Simon & Garfunkel bidro også til soundtracket til Mike Nichols' film The Graduate i 1967, med Dustin Hoffman og Anne Bancroft i hovedrollene. Mens han skrev «Mrs. Robinson», lekte Simon tanken på å kalle sangen «Mrs. Roosevelt», men Nichols likte ikke den ideen. Simon and Garfunkel returnerte til Storbritannia høsten 1968 og opptrådte på en kirkekonsert i Kraft Hall, som ble vist på BBC, og der Pauls bror, Ed deltok på den instrumentale låten «Anji».
Med tiden ble forholdet mellom Paul Simon og Art Garfunkel stadig mer anspent, og de avsluttet samarbeidet i 1970. De neste par årene snakket de bare med hverandre et par, tre ganger.
1970–1976: Solo og Still Crazy After All These Years
I 1970 foreleste Paul Simon om komposisjon ved New York University. Han sa at han hadde villet lære bort det å skrive sanger en god stund, og han håpet han kunne hjelpe til med å unngå å gjøre de feilene han selv hadde gjort.
Simon fortsatte med sine soloprosjekt, og samarbeidet iblant med Art Garfunkel på diverse prosjekter. Skuespilleren Warren Beatty fikk Simon til å holde en solo-forestilling i Cleveland Arena i april 1972, som en konsert under presidentkampanjen til George McGovern i 1972. Etter det bestemte Simon og Beatty for å komme sammen igjen i juni i Madison Square Garden for en annen politisk konsert kalt "Together for McGovern". Garfunkel slo seg sammen med Simon igjen med komponering av Topp 10 singelen «My Little Town» i 1975. Simon skrev låten for Garfunkel, men Simon mente at soloinnspillingen manglet en del. Sangen kom med på Simon's album Still Crazy After All These Years og Garfunkels album Breakaway. Mange tror feilaktig at denne sangen er en selvbiografi fra Simons tidlige liv i New York City. Simon spilte også gitar på Garfunkels album Angel Clare fra 1973, og la til bakgrunnssang på «Down in the Willow Garden».
Paul Simons album, Paul Simon, ble utgitt i januar 1972, rett etter sitt første eksperiment med "world music", den Jamaica-inspirerte «Mother and Child Reunion». Den klaret til topp 5 på listene i både USA og Storbritannia. Albumet ble godt mottatt verden over, der kritikerne lovpriste de forskjellige musikkstilene og tekstene. Albumet klatret til nr. 4 i USA og nr. 1 i Storbritannia og Japan. Senere ga albumet en ny Topp 30 hit med låten «Me and Julio Down by the Schoolyard».
Paul Simons neste prosjekt var pop-folk albumet There Goes Rhymin' Simon, utgitt i mai 1973. Albumet inneholdt noen av hans mest populære og mest polerte innspillinger. Den mest populære singelen, «Kodachrome», ble en nummer 2 hit i Amerika. Oppfølgeren, den gospel-krydrede «Loves Me Like a Rock» ble en enda større hit og toppet listene på Cashbox. Andre sanger som «American Tune» eller den melankolske «Something So Right» (en hyllest til Simons første kone, Peggy), ble en standardlåt i musikk-katalogene. Kritisk og kommersiell mottagelse av dette andrealbumet var mer positivt enn for det første albumet. Albumet klatret til #1 på "the Cashbox album charts". Som en souvenir for turneen som kom etterpå, ble albumet også utgitt som et livealbum, med tittelen Live Rhymin i 1974. Albumet ble moderat mottatt og viste noen forandringer i Simons musikkstil, inspirert av World Music og religiøs musikk.
Som forventet ble Still Crazy After All These Years hans neste album, utgitt i oktober 1975, og produsert av Simon og Phil Ramone, og albumet markerte en ny utvikling. Stemningen på albumet var mørkere. Han skrev og spilte inn albumet rett etter sin skilsmisse. Kun forbigått av duetten med Phoebe Snow, «Gone at Last» (en Topp 25 hit) og Simon & Garfunkel "reunion track" «My Little Town» (nummer 9 på Billboard), ble albumet hans eneste nummer 1 album på Billboard-listen til dags dato. Det 18. Grammy Awards kalte albumet "Album of the Year", og Simons innsats på albumet for årets "Best Male Pop Vocal". Med Simon i front av populærmusikken, klatret den tredje singelen fra albumet, «50 Ways to Leave Your Lover» helt til topps på Billboard, hans første singel til nummer 1 på denne listen. Simon arrangerte "benefit show" i Madison Square Garden for å samle inn penger til New York Public Library den 3. mai 1976. Phoebe Snow, Jimmy Cliff og Brecker Brothers opptrådte også. Konserten ga over 30 000 dollar til biblioteket.
1977–1985: One-Trick Pony og Hearts and Bones
Etter tre vellykkede studioalbum, ble Simon mindre produktiv på den andre halvdelen av 1970-tallet. Han drev med andre prosjekter som å skrive musikk til filmen Shampoo, som ble musikk for sangen «Silent Eyes» på albumet Still Crazy After All These Years og skuespill (han spilte Tony Lacey i Woody Allen's film Annie Hall). Han fikk en annen hit i dette tiåret, med singelen «Slip Slidin' Away» fra samlingsalbumet Greatest Hits Etc., som klatret til #5 i USA).
I 1980, ga Simon ut One-Trick Pony, hans debutalbum på Warner Bros. Records, hans første album på nesten fem år. Albumet kom ut samtidig med filmen med samme navn, som Simon forfattet og spilte inn. Selv om albumet fikk en Topp 10 hit med låten «Late in the Evening» (også en #1 hit på "Radio & Records American Charts"), solgte albumet dårlig.
Simon & Garfunkel brukte åtte låter fra Simon's solokarriere på sin konsert i Central Park 19. september 1981. Fem av de låtene ble omarrangert til duetter. Simon framførte de andre tre sangene solo. Livealbumet fra konserten, et TV-program og en videokassett (senere DVD) ble populære. Konserten ble tatt med på turne og et avbrutt reunionalbum, med tittelen Think Too Much, som endelig ble utgitt (uten Garfunkel) med tittelen Hearts and Bones.
Simon ga ut Hearts and Bones i 1983. Dette var et "finpusset" album som er ansett som ett av hans fineste, men som solgte dårligst av alle album i Simons Karriere. Hearts and Bones hadde låten «The Late Great Johnny Ace«», en sang delvis om Johnny Ace, en amerikansk R&B sanger, og delvis om Beatles-medlemmet John Lennon som ble myrdet. I januar 1985, lånte Simon ut sitt talent til veldedighetsprosjektet USA for Africa, og deltok på singelen «We Are the World».
1986–1992: Graceland og The Rhythm of the Saints