The Stanley Brothers, med brødrene Carter og Ralph Stanley fra Virginia i USA, utgjorde kjernen i en av de første bluegrassgruppene. Den bestod av brødrene, samt støttespillerne (som regel tre) i The Clinch Mountain Boys. Gruppen ble stiftet i november 1946. Med forskjellige støttespillere og med korte avbrudd fortsatte gruppen til Carter Stanley døde i 1966. Broren Ralph fortsatte som musiker og ledet støttegruppen like til sin egen død i 2016. I 2000 ble han medlem av Grand Ole Opry. thumb|Fra Clinch Mountain, hvor Stanley-brødrene vokste opp. Motorveien er av nyere dato. thumb|Ralph Stanley (1926–2016), her med sønnen Ralph II i 2008. Ralph overlevde sin bror Carter med 50 år og spilte til 2016, like før sin død. Til hans mange medspillere hører sønnen Ralph II og sønnesønnen Nathan, samt Ricky Skaggs og Patty Loveless. Forspillet Carter (1925-66) og Ralph Stanley (1926-2016) var de eneste av en stor søsken- og halvsøskenflokk som skulle utmerke seg som musikere. Brødrene vokste opp med sanger som ble sunget av faren, som «Man of Constant Sorrow» og «Pretty Polly» – begge skulle tilhøre brødrenes repertoar livet ut (og Ralph Stanley fikk et langt liv). Også musikk fra baptistmeningheten hørte til deres barnelærdom. Gjennom radioen, som fikk masseutbredelse på denne tiden, nådde også musikken til f.eks. Monroe Brothers (Charlie og Bill Monroe), J.E. Mainers Mountaineers, The Carter Family og musikerne i Grand Ole Opry deres ører (Opry ble grunnlagt i 1926, det året Ralph ble født). Størst betydning for deres musikalske utvikling fikk Bill Monroe, som fra 1939 var medlem av Opry og spilte med The Blue Grass Boys.
Carter og Ralph lærte seg å spille henholdsvis gitar og banjo. 2. mai 1945 begynte Ralphs militærtjeneste, som varte et år. I mellomtiden ble Carter med i gruppen Roy Sykes and the Blue Ridge Mountain Boys. I 1946 startet brødrene sitt eget band, The Lazy Ramblers – et kortvarig fenomen.
Innmarsjen på bluegrass-scenen og forholdet til Bill Monroe Brødreduoer hadde vært på moten i 1930-årene, men interessen for dem var på retur mot slutten av tiåret. Det var derfor Bill Monroe, «gudfaren av bluegrass», hadde funnet ut at han trengte flere medspillere etter at han hadde brutt med broren i 1938. På samme vis trengte Stanley-brødrene derfor forsterkninger, og alt i november 1946 hadde de etablert støttegruppen The Clinch Mountain Boys. Sin første platekontrakt fikk de i 1947 med det lille selskapet Rich-R-Tone – faktisk et av de første eksempler på indiemusikk. Instrumenteringen var som hos Bill Monroe og ble en etablert standard i bluegrass. Carter og Ralph Stanley spilte henholdsvis gitar og banjo, Darren "Pee Wee" Lambert mandolin, Ray Lambert (ikke i slekt med "Pee Wee") kontrabass, og Leslie Keith fele.http://countrydiscoghraphy2.blogspot.com/2015/08/stanley-brpthers-part-1.html De opptrådte i forskjellige radiostasjoner. Gruppen ble svært populær lokalt, og konsertene deres trakk fulle hus.
Til å begynne med var Stanley-brødrenes beundring av Bill Monroe slett ikke gjensidig. Brødrenes bestemte seg for å få spilt inn «Molly and Tenbrooks» etter å ha hørt Monroe og hans gruppe fremføre denne oldtime-melodien i Opry. De var neppe klar over at Monroe hadde lignende planer, og deres versjon utkom før Monroes på Columbia. Da Stanley-brødrene så skiftet selskap til Columbia, surnet Monroe til og byttet selskap til Decca. Han mente brødrene hadde stjålet «hans» musikk. For øvrig hadde Stanley-brødrene for vane stadig å skifte plateselskap.
Snart ble Monroe og Stanley-brødrene gode venner, langt utover det kollegiale forholdet som ofte hersker mellom musikere. Sommeren 1951, da Ralph tok en kort pause fra musikken for å finne seg annet arbeid, ble Carter medspiller hos Monroe. En stund var det tilmed snakk om å slå seg sammen. Det ble aldri realisert. Kort etter, da brødrene hadde gjenopprettet sin egen gruppe, ble brødrene og "Pee Wee" Lambert alvorlig skadet i en bilulykke. Noe senere ble Monroe selv rammet av stygg trafikk – og lå på sykehus i flere måneder. Men vennskapet mellom Monroe og Stanley-brødrene varte livet ut.
«Stanley Sound» Stanley Brothers' medspiller "Pee Wee" Lambert er av og til – med sin tenor og mandolin – kalt en «Bill Monroe-klon». Han er tilmed kalt «mer Monroe enn Monroe selv»Signaturen swampstumper i Mandolin Cafe, https://www.mandolincafe.com/forum/archive/index.php/t-22245.html. Og til å begynne med bestod gruppens repertoar for en stor del av melodier som Monroe allerede hadde fått utgitt eller iallfall fremført i Opry (Monroe komponerte få sanger de første årene; for øvrig så han gjerne at andre musikere fremførte hans komposisjoner). Men de forstod snart at det ikke var tilstrekkelig. De begynte å komponere sine egne sanger, eller bluegrasset oldtime-, country- og gospelsanger som ikke stod på Monroes repertoar.
Gruppen utviklet en "Stanley Sound", som skilte seg tydelig fra "Monroe Sound"V. Rosenberg 1985/2005, s. 109 (betegnelsen bluegrass kom i bruk noe senere, mot slutten av 1950-årene). Sangen var preget av Carters baryton og Ralphs tenor – ofte supplert med en tredjemann for å komplettere harmoniene (koringen), som er typiske for bluegrass. Til å begynne med spilte Ralph Stanley banjo med to fingre, i «clawhammer»-stil. I 1948 la han om til en trefingerstil som fantes hos Snuffie Jenkins og andre fra 1930-årene eller før, men som innen tidlig bluegrass var blitt perfeksjonert av Earl Scruggs og Don Reno. Men i motsetning til de fleste bluegrass-musikere gav han aldri slipp på «clawhammer»-stilen. I 2008 utgav Rebel Records samle-CD-en "Old-Time Pickin': A Clawhammer Banjo Collection", med 18 Ralph-innspillinger.
Gary Raid har kalt "Stanley Sound" noe av det mest gripende innen bluegrass, med et sterkt emosjonelt preg.. Høyt tempo, med en energisk og nærmest eksplosiv fremføring som ofte forekom hos Bill Monroe, var ikke typisk for gruppen. Harmoniene deres er beskrevet som «gjennomtrengende, sørgmodiger», f.eks. i "A Vision of Mother," "The White Dove," "The Drunkard's Hell," "The Fields Have Turned Brown," "The Lonesome River" og "A Life of Sorrow"https://www.amazon.com/Complete-Columbia-Stanley-Brothers/dp/B00000294U. Andre sørgelige sanger på repertoaret var oldtime-melodien "I'm a Man of Constant Sorrow", som brødrene i sin barndom hadde lært av faren – og Bill Monroes "The little Girl and the dreadful Snake". Ralph var blant de bluegrassmusikerne som ikke egentlig likte betegnelsen «bluegrass» om sin musikk. Han foretrakk å kalle musikken deres "...old-time, mountain style, what they call 'bluegrass' music". Stanley Brothers er regnet som den mest konservative av de tidlige bluegrassgruppene, og denne tendensen ble forsterket etter at Carter Stanley døde og Ralph ledet bandet alene.https://www.nytimes.com/2016/06/24/arts/music/ralph-stanley-whose-mountain-music-gave-rise-to-bluegrass-dies-at-89.html
Bakgrunnen i baptismen Enda mer enn f.eksempel Monroe-brødrene og andre musikere fra Kentucky vokste Stanley-brødrene opp i det tjukkeste Bibelbeltethttps://www.allmusic.com/album/old-country-church-mw0000094351, noe som gjerne betydde en fundamentalistisk form for baptisme eller metodisme. Og kanskje enda mer enn Bill Monroe la de vekt på religiøse tekster – i vår tid kalt gospel bluegrass eller gospelgrass. Både tekstene og sangstilen bar preg av lærdommen fra foreldrene, med opphav i det som i USA kalles primitiv (i betydningen opprinnelig) baptisme. I 1961 utgav de en LP med religiøse tekster. I 1964 spilte de inn "What Would You Give In Exchange For Your Soul", som mer enn noe annet hadde lagt grunnlaget for Charlie og Bill Monroes berømmelse i 1930-årene. I 1967 utgav Rimrock LP-en Gospel Singing As Pure As The Mountain Stream.
Utenom USA Utover i 1960-årene begynte bluegrass å spire også utenfor USA. I mars 1966 la Stanley Brothers ut på Europa-turné, bl.annet med konsert i Baden-Badenhttps://bluegrasstoday.com/carter-stanley-remembered/ Senere på året utgav Rimrock LP-en Stanley Brothers Goes To Europe. Det tok riktignok noen år før europeiske plateselskaper begynte å utgi deres innspillinger. Først ute var muligens det tyske Collector's Classics (1972). I 1971 foretok Ralph Stanley og bandet – bror Carter var nå død – en turné i Japan, hvor bluegrass allerede hadde slått dype røtter. Dette året kom også en ung mandolinvirtuos, den senere så berømte Ricky Skaggs, med i gruppen.
Slutten for Stanley Brothers – og en ny begynnelse Bill Monroe ved kisten I desember 1966 gjorde Bill Monroe noe han kanskje ikke hadde gjort på mer enn ti år: Han avbrøt en turné. Carter Stanley hadde lenge vært syk, og 1. desember døde han av indre blødninger. Monroe fant seg et fly og satte kursen mot Virginia, hvor Carter skulle begraves. Ved kisten sang han "Swing Love, Sweet Chariot" og sa så "We'll meet again". Carter Stanley ble bare 41 år. Alkoholen hadde knekket ham.Smith 2000, s. 205 På den måten ble han sin generasjons Charlie Poole.
Brorens tragiske død betydde på ingen måtte slutten på Ralph Stanleys karriere som musiker – bare slutten på begynnelsen. I 1976 ble han æresdoktor ved Lincoln Memorial University in Harrogate, Tennessee, herav tittelen dr. Ralph Stanley. I 1992 fikk The Stanley Brothers International Bluegrass Music Hall of Honor. Ralph Stanley og hans gamle venn Bill Monroe spilte sammen en rekke ganger. I 1996 – 30 år etter brorens død – stod Ralph ved den avdøde vennens kiste, hvor han sang "Swing Love, Sweet Chariot" og sa så "We'll meet again".
Nye triumfer Ennå i 20 år kunne Ralph Stanleys tenor og banjospill – supplert med nye medspillere, bl.a. i The Clinch Mountain Boys – oppleves på forskjellige scener over hele USA. Faktisk høstet han noen av sine største triumfer i denne perioden. I 2000, 61 år etter at han første gang hørte Monroe spille i Grand Ole Opry, ble han selv medlem. Samme år nådde musikken hans et nytt publikum i den umåtelig populære filmen O Brother, Where Art Thou?. I 2002 fikk han en Grammy-pris og en Living Legend Award.
23 år etter bror Carters død gjorde sønnen Ralph II sin første innsats på en plateinnspilling – som sanger og gitarist. I tillegg til ham og sønnesønnen Nathan opptrådte Ralph Stanley med en rekke andre av tidens mest populære artister innen bluegrass, country, gospel og folk. I 1977 hadde Ralph trommet sammet et veritabelt storband på sin bluegrassfestival i Virginia. På scenen stod 21 musikere, deriblant Bill Monroe og den berømte felespilleren Kenny Baker. Ralph sang og koret ofte med kvinnelige sangere og musikere som Alison Krauss, Joan Baez,https://www.youtube.com/watch?v=_PEGNl32-1U Patty Loveless og Emmylou Harris.
Arven Alt i 1947 fikk The Stanley Brothers sine første etterlignere – Jim & Jesse McReynolds, som vokste opp ikke langt fra de litt eldre Stanley-brødrene. De stod frem på bluegrass-scenen med støttegruppen The Virginia Boys. Som Stanley Brothers utviklet Jim & Jesse likevel sin egen stil. Den brakte dem i 1964 inn i Opry.
Den gamle Ralph rakk å oppleve at sønnesønn Nathan i 2014 mottok en "Bluegrass Album of the Year"-utmerkelse av Gospel Music Association for sitt album Every Mile. Etter Ralphs død fortsatte Ralph II i spissen for The Clinch Mountain Boys.https://bluegrasstoday.com/ralph-ii-inherits-the-clinch-mountain-boys/https://ralph2.com/f/ralph-2-interviewed-on-steve-martins-unreal-bluegrass-show. Den har nå (2021) gått inn i sitt 75. år som gruppe og er dermed en av de lengstlevende grupper innen populærmusikk. Også Nathan sang med denne gruppen.
Diskografi