Arbeiderforeningen Nordens Klippe var en norsk fagforening for arbeidere i gruveselskapet A/S Sydvaranger i Sør-Varanger kommune. Foreningen ble stiftet 8. september 1906 i Kirkenes, samme år som gruveselskapet startet sin virksomhet i kommunen.
Foreningen regnes som den første fungerende fagforeningen i Nord-Norge. Den ble fra første stund kjent for sine radikale politiske standpunkter, med klare sosialistiske og republikanske trekk. Særlig foreningens fane vakte oppsikt og debatt, med mottoet «Ned med tronen, alteret, pengevældet», som ble brukt under den første 1. mai-feiringen i Finnmark i 1907.
Foreningen og Sydvaranger-gruvene var preget av sterke motsetninger mellom arbeidere og arbeidsgiver gjennom store deler av 1900-tallet. A/S Sydvaranger ble etablert i Kristiania 12. januar 1906, med svensk og senere tysk kapital som hovedfinansieringskilde. Samme år strømmet hundrevis av arbeidssøkende til Kirkenes, men forholdene var elendige – mange måtte bo i telt, kasser og under båter langt utover høsten 1906.
Etter 1906 ble det etablert flere fagforeninger for de ulike yrkesgruppene. I 1909 ble en egen forening, Grubernes Arbeidsmandsforening i Bjørnevand, dannet i Bjørnevatn. De to foreningene ble slått sammen i 1973 under navnet Grubeforeningen Nordens Klippe. Etter at A/S Sydvaranger innstilte malmproduksjonen i 1996–1997, ble foreningen nedlagt som avdeling i Norsk Arbeidsmandsforbund i 1998 og videreført som Gruveklubben Nordens Klippe. Da Sydvaranger Gruve ble lagt ned for godt i 2015, opphørte foreningen som fagforening.
Stiftelse av Nordens Klippe 1906 Stiftelsesmøtet ble holdt 8. september 1906 på en høyde lokalt kalt Maihaugen i Kirkenes, der rådhusplassen ligger i dag. Møtet skulle opprinnelig holdes innendørs, men det ble ikke plass til alle som møtte opp, og forsamlingen samlet seg utendørs rundt en klippeformasjon som tjente som talerstol. Stortingsrepresentant og postmester Adam Egede-Nissen holdt foredraget for flere hundre arbeidere. Etter foredraget ble Arbeiderforeningen Nordens Klippe stiftet. Foreningen tok navn etter klippen Egede-Nissen talte fra. Klippen er senere sprengt bort, og rådhuset i Kirkenes står i dag på området.
Svensken Jonas Nyström ble valgt til foreningens første leder, og Ellisif Wessel ble sekretær og kasserer.
Det flerkulturelle stiftelsesmøtet Wessel skildret stiftelsesmøtet slik:
I Wessels skildring brukes samtidens betegnelser «suomer» om finner og kvener, og «russelapper» om skoltesamer og andre østsamer.
Bakgrunn Sør-Varanger som flerkulturelt grenseland Sør-Varanger ble en del av Norge først ved grenseoppgjøret med Russland i 1826. Området var fra gammelt av skoltesamenes land, og folketellingen i 1900 viste at befolkningen besto av 43 prosent finsktalende (kvener og finlendere), 36 prosent samer og 21 prosent nordmenn. Det skoltesamiske området ble delt mellom Russland, Norge og Finland (under Russland) ved grensetrekningen i 1826, noe som skapte store vanskeligheter for områdets urfolk.
Forholdene for befolkningen i Sør-Varanger var svært vanskelige tidlig på 1900-tallet. Fisket sviktet flere år på rad, og helseforholdene var elendige med utbredt tuberkulose. Distriktslege Andreas Bredal Wessel og hans kone Ellisif Wessel dokumenterte forholdene gjennom medisinalberetninger, fotografier og artikler.
Arbeidsstokken ved A/S Sydvaranger ble flerkulturelt sammensatt. Omtrent to tredjedeler var fra Norge, mens de fleste utenlandske arbeiderne var svenske statsborgere. Noen få kom fra Finland og Russland. Fra starten arbeidet mange samer ved anlegget, både lokale og tilreisende.
Politisk klima i Finnmark Tidlig på 1900-tallet var Finnmark et knutepunkt for revolusjonær virksomhet rettet mot tsarstyret i Russland. Postmester Adam Egede-Nissen i Vardø kom i kontakt med russiske sosialdemokrater i 1901, og fra 1903 ble det organisert smugling av antitsaristisk propagandamateriale fra Vardø til Russland. I 1906 foretok politiet razzia hos avisen Finnmarken i Vardø og beslagla store mengder revolusjonært materiale, det som ble kjent som «Vardøsaken».
Ekteparet Andreas og Ellisif Wessel i Kirkenes ga husly til russiske flyktninger som krysset grensen etter den mislykkede revolusjonen i 1905, og hjalp til med å smugle propagandamateriale tilbake til Russland. Ellisif Wessel lærte seg russisk og tysk for å kunne oversette revolusjonær litteratur. Hun sluttet seg til Arbeiderpartiet i 1904.
Forholdet til gruveselskapet A/S Sydvaranger A/S Sydvaranger gjorde i begynnelsen alt for å hindre arbeiderne i å organisere seg. Forholdene mellom fagforeningen og bedriftsledelsen var svært dårlige, og fagforeningsledere ble flere ganger sparket fra jobben. Lokalhistorikeren Steinar Wikan har oppsummert forholdet mellom bedrift og fagforeninger som at «klassehatet er stort begge veier».
Arbeidet var hardt og helsefarlig. I løpet av det første tiåret omkom over 30 arbeidere i ulykker, og distriktslege Andreas Wessel registrerte 1537 arbeidsulykker på knappe tre år. Da nestleder i Nordens Klippe, Nils Albin Hedman, ble drept i en sprengningsulykke, skrev Ellisif Wessel sangen Dræpt paa industriens slagmark. Da avisen Finmarken i 1915 trykte en artikkel der verksdirektør Inge Wiull ble kalt «en indirekte massemorder», ble redaktøren dømt for injurier; direktøren slapp unna.
Mange tillitsvalgte mistet ikke bare jobben, men også boligen, ettersom mange av husene var eid av gruveselskapet.
Opprørsfanen og fanestriden Nordens Klippe sin fane, kjent som «opprørsfanen», bar mottoet «Ned med tronen, alteret, pengevældet».
Mottoet skapte strid både lokalt og nasjonalt. Saken ble meldt til justisministeren med ønske om forbud mot å bruke fanen, men justisministeren slo fast at det dreide seg om ytringsfrihet, og at det dessuten ville være «utaktisk» å forby den.
Foreningen i Bjørnevatn fikk en fane med en innskrift som ikke var mindre radikal: «Bort med bibel, brennevin og bajonett. For kunnskap, framskritt og kraft». Sammen med flere andre faner ble denne beslaglagt av politiet under 1. mai-feiringen i Kirkenes i 1914.
Den opprinnelige opprørsfanen overlevde ikke andre verdenskrig. I 1980 ble det laget en kopi av fanen til filmen "Kirkenes 1911". I dag henger kopien av fanen på samfunnshuset i Kirkenes. I 2026 ble tatt initiativ til å gjenskape den opprinnelig opprørsfanen fra 1907 for ettertiden.
Streik, konkurs og «gule» foreninger Den første streiken ved Sydvaranger fant sted i 1908, men ble kortvarig.
På 1920-tallet gikk driften stadig dårligere, og i 1925 gikk A/S Sydvaranger konkurs. Da ordinær drift kom i gang igjen etter to år, hadde bedriften satt fagforeninger og tariffavtaler til side og ansatte arbeidere bare på individuelle kontrakter. Dette førte til streik i 1928, men streiken endte i totalt nederlag, og arbeiderne ble dømt i arbeidsretten. De som hadde deltatt i streiken ble utelukket fra arbeid og kastet ut av selskapets boliger; mange ble overlatt til fattigkassen.
Fagforeningen ble så godt som knekt og kom seg ikke igjen før etter krigen. Bedriften opprettet egne «gule» (bedriftsstyrte) foreninger med tvunget medlemskap. Først i 1938 ble det åpnet for å ta inn igjen arbeidere som hadde streiket ti år tidligere.
Politisk profil og forholdet til arbeiderbevegelsen Nordens Klippe ble tidlig kjent som en radikal og samfunnskritisk fagforening. Sammen med gruvearbeiderforeningen i Sulitjelma regnes foreningen som en pioner i kampen for organisasjonsrett, tariffavtale og forhandlingsrett i Nord-Norge.
I tiårene etter andre verdenskrig hadde Norges Kommunistiske Parti (NKP) dominerende innflytelse i Nordens Klippe i Kirkenes, mens Arbeiderpartiet dominerte den noe mindre foreningen i Bjørnevatn. NKP-dominansen i Nordens Klippe var en faktor da LO tidlig på 1950-tallet flyttet sitt distriktskontor fra Hammerfest til Kirkenes; ifølge den såkalte Lund-rapporten var dette en reaksjon på «kommunistenes sterke fotfeste i kommunen».
Ellisif Wessel og det internasjonale engasjementet Ellisif Wessel (1866–1949) spilte en sentral rolle i foreningens første tiår. Hun var født i Gausdal og kom til Kirkenes som legefrue i 1886. I nødåret 1904 organiserte hun innsamling av mat og klær til trengende, og samme år sluttet hun seg til Arbeiderpartiet.
Wessel lærte seg russisk og tysk for å kunne oversette og formidle revolusjonær litteratur, blant annet skriftet Klasse mot klasse. I 1907 arrangerte hun den første 1. mai-feiringen i Kirkenes, og i 1909 stiftet hun Kirkenes socialdemokratiske forening. I 1911 startet hun Kirkenes Arbeiderungdomslag.
Som fotograf dokumenterte hun samisk og kvensk hverdagsliv, arbeidsforhold ved gruvene, fattigdom og politiske demonstrasjoner. Hun besøkte samiske og kvenske familier i deres hjem og dokumenterte blant annet skoltesamiske miljøer i Neiden.
Wessel hyllet den russiske revolusjonen i 1917 og ble en ivrig forsvarer av den nye sovjetstaten, men ble aldri medlem av Norges Kommunistiske Parti.
Ved Wessels grav i Kirkenes legger arbeiderbevegelsens organisasjoner ned krans hver 1. mai.
Andre verdenskrig og gjenreising A/S Sydvaranger ble bombet av tyske fly i mai 1940, og kort tid etter overtok tyske styrker driften. Sydvaranger ble deretter bombet av allierte fly, og fra 1942 var produksjonen liten. Ved tilbaketrekningen høsten 1944 ødela tyskerne de gjenværende anleggene i Kirkenes fullstendig. Fagforeningen Nordens Klippe kom i gang igjen rett etter frigjøringen, og foreningen i Bjørnevatn ble gjenopprettet kort tid senere. I 1947 ble det igjen opprettet lokal overenskomst mellom A/S Sydvaranger og fagforeningene, den første siden 1925. Stortinget vedtok i 1948 full gjenreisning av Sydvaranger.
Nedleggelse og senere historie I 1973 ble Arbeiderforeningen Nordens Klippe og Grubernes Arbeidsmandsforening i Bjørnevatn slått sammen til Grubeforeningen Nordens Klippe.
Gråbergaksjonen 1985 I april 1985 vedtok Stortinget med knappest mulig flertall, etter forslag fra Willoch-regjeringen, at Sydvaranger skulle stanse den ekstraordinære gråbergsbrytingen – et vedtak som på sikt ville tømme gruvene for tilgjengelig malm. Som reaksjon nektet arbeiderne 2. mai 1985 å flytte maskinene fra Østmalmen, og bedriften svarte med å permittere alle ansatte. Etter en tid sto Grubeforeningen Nordens Klippe alene om aksjonen, som ble dømt ulovlig i arbeidsretten og heller ikke fikk støtte i Norsk Arbeidsmandsforbund eller LO sentralt. Etter en måned vedtok foreningen enstemmig å gå tilbake til arbeidet, samtidig som den rettet sterk kritikk mot Arbeidsmandsforbundet og LO.
Nedleggelse Grubeforeningen Nordens Klippe ble nedlagt som avdeling i Norsk Arbeidsmandsforbund i 1998. Gruveklubben Nordens Klippe ble da etablert under avdeling 17 i NAF i Finnmark, senere NAF avdeling 9 Nord. Med nedleggelsen av Sydvaranger Gruve i 2015 opphørte foreningen i praksis å eksistere.
Ettermæle og minnekultur Minnesmerket på rådhusplassen 8. september 2023, på dagen 117 år etter stiftelsen, ble et minnesmerke over Nordens Klippe avduket på rådhusplassen i Kirkenes – det samme stedet der den opprinnelige klippen sto. Skulpturen, laget av billedkunstner Birthe Marie Løveid, viser en mannlig og en kvinnelig gruvearbeider med opprørsfanen liggende klar til kamp. Fundamentet er av jernmalm fra gruvene i Kirkenes. Initiativet kom fra de tidligere tillitsvalgte Stein Larsen, Halle Mikkelborg og Charles Mortensen, sammen med historikeren Trond Hansen. Norsk Arbeidsmandsforbund bidro med 300 000 kroner.
Kulturell og historisk anerkjennelse Foreningen er omtalt i Store norske leksikon og i flere arbeider om norsk arbeiderbevegelse. Steinar Wikan har skrevet hovedverket Grubeforeningen Nordens Klippe – Arbeiderkamp i nord 1906–2006 (Pax Forlag 2006). Foreningens arkiv og fotografier, blant annet bilder tatt av Ellisif Wessel, finnes i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og hos Varanger museum.
Litteratur