thumb|300px|Kunstnerisk fremstilling av beistet Beistet i Gévaudan (fransk: La Bête du Gévaudan) var ett eller flere ulvelignende dyr som drepte ca. 100 mennesker i den tidligere provinsen Gévaudan i Frankrike fra sommeren 1764 til sommeren 1767. Hendelsen spredte skrekk i Gévaudan og lever fortsatt i fransk folkeminne, men ble aldri særlig kjent i utlandet. I 2001 laget Christophe Gans filmen Ulvenes klan, med en personlig fortolkning av hva som kunne ha skjedd.
Bakgrunn thumb|Lozères plassering i Frankrike. Gévaudan er et fjellrikt og vanskelig fremkommelig område i Sentralmassivet i det sørlige Frankrike. Det ligger for det meste innen dagens departement Lozère; litt av nordenden strekker seg inn i Haute-Loire. På 1700-tallet var det et av de fattigste områdene i Frankrike.
Århundret begynte med det protestantiske camisardopprøret mot den katolske statsreligionen, der begge sider begikk grusomheter. Så kom en epidemi som drepte en femtedel av befolkningen i regionhovedstaden Mende og halvparten av befolkningen i en annen stor by, Marvejols. Klimaet var ustabilt; resultatet var dårlige avlinger og flommer som ødela mye av veinettet. For å få mat måtte bøndene selge unna mange av sauene og kyrne sine, noe som på sikt økte armoden.
Hovednæringen var landbruk, spesielt sauehold, noe som krevde utstrakt bruk av gjetere. Som i andre førindustrielle samfunn var det barn og kvinner som sto for gjetingen. De befant seg i en utsatt posisjon; antall ulver i Gévaudan økte kraftig frem mot 1764, og bare mellom mai 1761 og mars 1762 ble det skutt 700 av dem i området.
Camisardopprøret mot stat og kirke hadde skapt mistro mot øvrigheten, noe som nok er en av forklaringene til at jakten på beistet først lyktes etter tre år. Bøndene hadde blant annet forbud mot å eie skytevåpen, selv om det likevel var relativt vanlig. Den fiendtlige holdningen overfor myndighetene kan også ha ført til at drap begått av beistet ikke ble rapportert inn, slik at antall angrep kan være høyere enn de offisielle tallene.
Gévaudan var et område rikt på sagn og myter, både om varulver (loup-garou) og monstre (une Bête). Dette kom til å påvirke lokalbefolkningens syn på det som skjedde. Enkelte ble mistenkt for å ale opp ulver for å rane veifarende (meneurs de loups); dette er for øvrig en forklaring som har blitt gjentatt også i moderne tid.
thumb|300px|En annen fremstilling av beistet
Beskrivelse av beistet
Beskrivelsen av beistet varierer. En typisk fremstilling er et ulvelignende vesen på størrelse med en ku, med et bredt bryst, en lang krøllete hale med en løveaktig dusk på enden og et greyhoundaktig hode med store, fremtredende huggtenner. Det er også verdt å legge merke til at det kunne hoppe svært langt, kanskje opptil ti meter.
Drapene Drapene skjedde i et stort område, seks til syv mil i hver retning, adskilt av de tverrgående fjellkjedene Margeride og Montmouchet. Kombinert med de dårlige veiene gjorde dette det vanskelig å følge beistet etter hvert angrep. Det fikk også lett spillerom siden gjeterne ofte var barn som ikke kunne forsvare seg.
Det første drapet man har kilder om, inntraff i den lille landsbyen Les Hubacks, der den 14-årige Jeanne Boulet ble drept 30. juni 1764. Det siste skjedde 18. juni 1767, da et lite barn ble drept. 62 av ofrene var kvinner, 38 menn. Over 30 av dem var barn som gjette.
Stort sett skjedde angrepene mot personer som var alene og svake, men også mot grupper av mennesker og voksne. Spesielt to episoder fikk stor oppmerksomhet:
I januar 1765 hadde syv unge gjetere samlet flokkene sine i La Coutasseire, ledet av den tolvårige Jacques-André Portefaix. Av redsel for beistet hadde de utstyrt seg med kniver og enkle spyd. Beistet kom plutselig overraskende på dem, og selv om barna forsvarte seg, klarte det å rive av deler av ansiktet på en av guttene. Oppildnet av Portefaix klarte gjeterne en stund å drive beistet vekk, men så kom det tilbake og bet en av de andre i ansiktet og prøvde å dra ham vekk fra flokken. De tapre barna klarte til slutt å jage vekk beistet, og ingen omkom denne gangen. Som takk for sitt mot ble Portefaix sendt til militærakademiet i Bapaume på statens regning.
Den andre berømte episoden skjedde i Bessière i mars samme år. Den 30-årige Jeanne Marlet var ute i hagen sin med de tre yngste barna, da beistet hoppet over gjerdet og gikk løs på dem. Moren prøvde så godt hun kunne å forsvare de små, og en heroisk kamp fant sted i ca. en halv time. Beistet fikk tak i en av sønnene på seks år og dro ham ut av hagen med et kraftig bitt rundt hodet. Heldigvis kom to av de eldre sønnene til, og ved hjelp av en hund klarte de å drive beistet vekk. Gutten som beistet hadde dratt av gårde med, fikk bitt av nesen og overleppen sammen med det ene kinnet og døde tre dager senere. Kong Ludvig XV ble så grepet av historien om den tapre moren at han ga henne 300 livres som belønning.
Det er verdt å legge merke til at beistet brukte uvanlige drapsmetoder. Det ignorerte ofte de områdene på kroppen som rovpattedyr gjerne går etter (ben eller strupe for henholdsvis å overmanne og drepe byttet), og konsentrerte seg isteden om hodet som det knuste før det begynte å spise. Det hadde også en spesiell smak for mennesker, og angrep ofte gjeterne istedenfor husdyrene som var lettere å få tak i. Noen observasjoner hevder å ha sett beistet sammen med en mann.
Biskopen kommer med et hyrdebrev Gabriel-Florent de Choiseul-Beaupré hadde vært biskop av Mende siden 1723. Dette bispedømmet omfattet også Gévaudan. I sin lange karriere hadde han gitt viktige bidrag til å sette igang utbygging av veiene i området, for å lette eksporten av den lokale landbruksproduksjonen (først og fremst ull).
Choiseul-Beaupré var tilhenger av jansenismen, en kristen skoleretning som la vekt på det menneskelige forderv og predestinasjon. På den siste dagen i 1764 kom han med et hyrdebrev om beistet, sterkt preget av jansenistisk tenkning: Beistet var sendt av Gud på grunn av lokalbefolkningens synder, det hadde aldri kommet hvis den hadde levd rettferdig. Han minnet om historier fra Det gamle testamentet der Gud sendte plager og villdyr, og spurte foreldre som hadde mistet barn til beistet om de ikke fortjente det som en straff. Beistet ville bli drept når Guds nåde vendte tilbake.
Hyrdebrevet hadde en ødeleggende effekt på enkeltes moral, noe som førte til at de tok unødvendige risker eller lot være å forsvare seg mot beistet. Men mange valgte å ta opp kampen.
Dusør for beistet Det ble utlovet en dusør på over livres for den som klarte å uskadeliggjøre beistet. Kongen bidro med og biskopen . Hele beløpet svarte til verdien av 100 hester.
Jakten I de tre årene beistet terroriserte Gévaudan ble det jaktet intenst på det, i mer eller mindre organiserte former. Fem jegere gjorde seg spesielt bemerket:
Kaptein Duhamel ble i september 1764 beordret til å jakte på beistet sammen med 57 dragoner. Han ledet jakten som en militæroperasjon, noe som gjorde at avdelingen etter hvert fikk et anstrengt forhold til lokalbefolkningen. Han oppnådde ingenting – det viste seg at jakten krevde mer sluhet enn styrke og makt – og han ble avløst i april 1765. M. Denneval ble regnet som Frankrikes største ulvejeger og ble sendt til Gévaudan i februar 1765 sammen med sin sønn. Heller ikke de fikk fatt i beistet og ble beordret tilbake til Paris i juli 1765. Jean-François Antoine de Beauterne var en venn og rådgiver av kong Ludvig XV og ble på hans personlige ordre sendt til Gévaudan i juni 1765. I likhet med Denneval dro han sammen med sin sønn. 21. september 1765 fikk han vite at en kjempeulv var blitt observert i Pommier-skogen en kilometer nord for Sainte-Marie-des-Chazez, og dro dit med jaktfølget sitt. Følget jaget ulven mot Antoine og den stoppet 50 meter fra ham. Antoine skjøt mot ulven med en kombinert ladning av en muskettkule og mellom 30 og 40 ulvehagl. Ulven fikk kulen i det høyre øyet og haglene i den høyre skulderen og siden og falt ned. Rett etter klarte ulven å komme seg på benene og angripe Antoine, som ennå ikke hadde rukket å lade om. Han ropte på hjelp, og nevøen Rinchard fikk endelig ram på dyret med sin karabin. Ulven var over 1,8 meter lang og 65 kilo tung, med et stort hode og 3,5 cm lange klør. Den ble utropt til å være beistet, etter at flere som hadde blitt angrepet identifiserte den. Sønnen dro til Versailles med ulveliket. Dessverre fortsatte beistet å angripe mennesker også etter dette, noe som kan tyde på at mer enn en ulv har vært innblandet. Antoine forlot Gévaudan 3. november samme år. Markien av Apcher var bare 19 år da han i 1767 tok opp igjen jakten, sammen med sin far greven av Apcher. Beistet ble jaget av hans oppbud da den endelige avgjørelsen fant sted: Jean Chastel var en lokal innbygger i Gévaudan som deltok i jakten sammen med sønnene Pierre og Antoine. 19. juni 1767 klatret han opp Montmouchetfjellet og tok post i meters høyde, på et sted som heter Sogne d'Auvers. Han hørte at Apchers oppbud drev et dyr mot ham, og leste en litani for jomfru Maria. Da han så opp fra boken sto beistet 20 meter fra ham. Chastel lukket bønneboken, la brillene i lommen og musketten til skulderen. Beistet sto stille, og Chastel skjøt to sølvkuler støpt fra en jomfru Maria-medaljong. Den siste kulen traff ulven i hjertet, og den døde. Etter dette sluttet angrepene. Chastel hadde klart det som det store oppbud ikke hadde klart på tre år. Chastel fikk balsamert ulven og sendt den til Versailles, men balsameringen var amatørmessig utført. Da kadaveret kom til kongen var det gått i oppløsning og stinket fælt. Kongen ga rasende beskjed om at det øyeblikkelig skulle begraves.
Forklaringsmodeller Historien om beistet har frembragt mange tolkninger av hva det var, mer eller mindre fantasifulle. Alle øyevitneberetninger synes å peke på at det var en (eller to) ulver, muligens også hybrider mellom ulv og hund. Men dette reiser også spørsmål: Hvorfor klarte beistet å unngå de store oppbudene av jegere som ble satt inn, mens hundrevis av andre ulver ble felt? Hvorfor angrep beistet alene og ikke i flokk, som er vanlig for ulver? Hvorfor angrep beistet mennesker, når lettere bytte var for hånden? Hvorfor brukte beistet drapsmetoder som er uvanlige for rovpattedyr? Bøndene i distriktet var godt kjent med ulver, og majoriteten av dem trodde ikke det var en ulv.
En annen mulighet er at noen hadde alet opp en eller flere ulver eller ulvehybrider som drapsvåpen mot mennesker, eller på annen måte anskaffet seg dem (se for øvrig Gysingevargen). På denne tiden ble det fortsatt brukt hunder i krig, trent opp til å drepe mennesker på en rask og effektiv måte. Hvis en eller flere personer hadde grunn til å hate deler av lokalbefolkningen i Gévaudan, ville besittelse av slike krigshunder gi dem et grusomt våpen. Dette var et samfunn fylt av indre motsetninger: Katolikker mot protestantiske sekter, jansenister mot jesuitter, adel mot bønder, familier mot familier – i et slikt miljø er veien fra hat til handling kort.
Tilhengere av denne teorien har pekt på Jean Chastel og sønnene som mulige kandidater, siden faren fikk tak i ulven når andre ikke klarte det, siden familien alte opp hunder og det ble påstått at sønnen Antoine hadde hatt et dyr som lignet svært på det faren skjøt og siden familien hadde et generelt frynsete rykte i trakten.
Et menneske?
Det har også blitt fremmet en teori om at det kan dreie seg om et menneske som led av hypertrikose, det vil si abnorm hårvekst. Denne lidelsen har blitt brukt som forklaring på varulvfenomenet av flere folkloristikere. Mennesker med avvikende utseende ble tidligere svært ofte utstøtt fra samfunnet, og dette kan ha ført til ønsker om å hevne seg ved å drepe de som levde innenfor samfunnets rammer. Det finnes ingen beviser som peker mot denne teorien; alle som bivånte angrepene har beskrevet angriperen som et firebent dyr.
Kanskje en helt naturlig forklaring?