thumb|Speaker's Procession, 1884, malt av Francis Wilfred Lawson. Bildet viser speaker Henry Brand på vei gjennom Underhusets lobby. Foran speakeren bæres parlamentsklubben, the mace. Dette maktsymbolet plasseres på bordet foran speakeren når parlamentet er samlet. Speaker of the House of Commons er president i Storbritannias underhus. Lindsay Hoyle har hatt vervet siden 4. november 2019. Før ham innehadde John Bercow vervet i ti år. Den første speaker, Peter de la Mare fra Herefordshire, ble valgt i 1376 i forbindelse med en konstitusjonell krise under Edward III. Til 1642 ble speaker oppfattet som kongens utsending. Betty Boothroyd var første kvinnelige speaker da hun ble valgt i 1992. Hun reformerte også antrekket ved å sløyfe den tradisjonelle parykken. thumb|Betty Boothroyd, valgt i 1992, var første kvinnelige speaker. Boothroyd ble senere baronesse (som life peer) av Sandwell. Boothroyd bærer en brosje med parlamentets symbol, et kronet fallgitter. Etter en ordning første gang benyttet i 2009 velges speakeren av parlamentsmedlemmene. Det kan være flere kandidater til vervet og det avvikles så mange runder med hemmelig valg som må til for at en kandidat får flertall. Underveis elimineres kandidater med færrest stemmer. Speaker velges normalt for en parlamentsperiode og gjenvalg har vært vanlig. Ved nytt parlamentsvalg stiller speakeren som kandidat i sin valgkrets, men uten politisk program og uten å drive vanlig valgkamp. Det er tradisjon for at andre større partier ikke stiller kandidater i speakerens valgkrets. Selv om speakeren skal være nøytral og trekke seg fra partipolitikk, representerer speakeren velgerne i sin valgkrets på samme måte som andre parlamentsmedlemmer og skal ivareta deres interesser.
Speaker kan innenfor perioden normalt ikke avsettes. I 2009 ble Michael Martin presset til å gå av som speaker. Det var første gang på 300 år at en speaker gikk av.
Når parlamentet konstitueres fremsier speaker representantenes ed først. Speaker deltar vanligvis ikke i avstemninger i underhuset, men kan avlegge den avgjørende stemmen når det ellers er stemmelikhet. Ved slike anledninger forventes det at den aktuelle speaker følger prinsippet om at debatt ikke skal avsluttes, men fortsette, og at eventuelle lovforslag ikke skal gå videre på et så spinkelt grunnlag som Speakerens ekstraordinære stemmegivning; tankegangen bak dette er rett og slett at eventuelle endringer i lovverk bør skje på basis av et faktisk flertall i underhuset. Speaker skal lede arbeidet i Underhuset på en upartisk måte blant annet ved å avstå fra all partivirksomhet. Speaker assisteres av tre deputy speakers. Sikkerhet og orden ivaretas av Serjeant-at-Arms som også ledsager speaker i prosesjon og bærer parlamentsklubben (the mace), et maktsymbol som plasseres på Underhusets bord ved vanlige møter, men henges på kroker under bordet i de tilfeller huset danner den såkalte committee of the whole house.
Speakeren leder Underhusets arbeid med utgangspunkt i en skriftlig forretningsorden supplert av tradisjoner og etablert praksis. Til hjelp i sitt arbeid har speakeren referanseverket kalt Erskine May etter parlamentssekretæren ved samme navn.Jan Erik Mustad: Demokrati og idealer. En innføring i moderne britisk politikk, Fagbokforlaget, 2008, s. 49. Boken, som første gang ble utgitt i 1844, anses som et standardverk for britisk parlamentarisk prosedyre og praksis.
Speaker har sete sentralt på den ene kortsiden av rommet (the chamber), og er under møtene er iført svart kappe, tidligere også parykk. Foran speaker er table of the house hvor sekretærene sitter for enden av bordet nærmest speaker. Første rad (treasury bench) til høyre for speaker tilhører sittende regjering, på motsatt side sitter opposisjonslederne. Bercow valgte en enkel mørk kappe over en vanlig mørk dress som antrekk fremfor et tradisjonelt antrekk.
Speaker får god lønn, i 2015 omtrent dobbel så mye som vanlige parlamentsmedlemmer og omtrent det samme som statsministeren. I tillegg får speaker en romslig og komfortabel leilighet i sentrum av London.
Referanser
Kategori:Det britiske parlamentet