Slaget på Norderhov fant sted den 29. mars 1716 på Norderhov i Ringerike under den store nordiske krig. Slaget sto mellom søndenfjeldske dragoner i den norske hær og svenske karolinere. Utfallet var imidlertid svært viktig for svenskenes nederlag to år senere.Faye, A. "Carl XII og hans Angreb paa Norge 1716 og 1718" Historisk Tidsskrift, Bind 3. No. 6 (1867-1869): 433Nilssen, F. H. "Norderhov-trefningens militære helter" Ringerike Museum (1999): 26Tverran, Frank. "300 år siden 'Svenskeslaget'" Ringerike Historielag (2016)

Bakgrunnen for hendelsen på Norderhov var Karl XII av Sveriges invasjon av Norge i 1716. I januar 1716 var det så kaldt at Øresund hadde frosset til, og svenskekongen ville derfor benytte anledningen til å gå over isen mot København, slik hans bestefar, Karl X Gustaf av Sverige, hadde forsøkt med hell noen tiår tidligere (fra den motsatte siden riktignok). Kongen samlet troppene i Landskrona, men planen måtte oppgis, fordi en storm brøt opp isen. For å gjenvinne sin popularitet etter nederlaget mot Peter den store om Russland i slaget ved Poltava, da han måte flykte til Tyrkia, besluttet Karl XII i stedet å gå mot Norge.

Angrepet på Norge thumb|left|Karl XII av Sverige til hest I Norge var generalløytnant Barthold Heinrich Lützow (1654–1729) øverstkommanderende over de dansk-norske styrkene. Lützow var kjent som en forsiktig strateg, og da ryktene om et forestående angrep på Norge økte utover i februar 1716, mobiliserte han tre troppekorps. Ett på Vinger under oberst Ove Wind (1665–1722), og ett på Høland under oberst Ulrich Christian Kruse (1666–1727). Selv tok han kommandoen over troppene mellom Fredrikstad og Halden, mens et reservekorps under ledelse av generalmajor Jens Sehested (1649–1730) tok stilling ved Christiania.

Svenskekongens plan var å rykke inn mot Christiania fra Holmedal i Värmland og der bli forent med en avdeling under ledelse av den svenske generalen Carl Gustaf Mörner (1658–1721). Natten til 9. mars 1716 gikk kongen inn i Norge med nærmere 8 000 mann, men han møtte uventet hard motstand da Lützow hadde forutsett svenskenes taktikk og hadde allerede utplassert en styrke ved Høland. Etter å ha nedkjempet den dansk-norske styrken kunne imidlertid svenskekongen fortsette mot Christiania og Akershus festning, men et kraftig snøvær forsinket ham, og det ga nordmennene anledning til å reorganisere seg etter sjokket. Det ble satt ut forsterkninger både ved Akershus festning og ved Gjelleråsen.

Etter hvert forsto svenskekongen at det var håpløst å ta seg fram via Gjelleråsen. Rundt den 19. mars befant han seg ved Hølen hvor troppene hans ble samlet. Svenskene valgte å gå mot Cristiania via isen på Øyeren, ned mot Enebakk og videre over isen på Bunnefjorden, for gjennom denne manøveren å kunne angripe Christiania fra Drammen. Nordmennene skjønte imidlertid hva som var i ferd med å skje, og regjeringen bestemte raskt at den dansk-norske hæren skulle trekke seg tilbake og ta stilling ved Gjellebekk skanse i Lier.

På morgenkvisten den 21. mars 1716 fikk man på Akershus festning øye på svenskene på isen mellom Sjursøya og fastlandet, men angrepet ble slått tilbake med kanonene på festningen. Svenskene måtte ta seg inn over til Bygdøy for å redde livet, men derfra lå veien åpen inn mot byen. Svenskekongen rykket inn uten motstand, men han forsto raskt at styrken han hadde var for liten til å erobre Akershus festning, samtidig som han nødig ville fronte den dansk-norske hovedstyrken ved Gjellebekk. Derfor besluttet kongen at en del av styrken skulle forsøke en omgående bevegelse, over Krokskogen, Ringerike og Lier, for derved å falle Gjellebekk-hæren i ryggen og kunne angripe fra to kanter. Dette må nordmennene ha fått høre, for den 25. mars sendte «Slotsloven» ut ordre til fogdene på Ringerike, Hallingdal og Valdres om å utstyre bøndene med våpen og innta stilling på Krokskogen for å ta opp kampen med svenskene.

Oberst Axel Löwen i Ringerike thumb|left|Oberst Axel Löwen (1686-1772) malt av O. Arenius. Den svenske styrken som skulle foreta bakholdsangrepet ble ledet av oberst Axel Löwen og besto av 500-1 000 mann (kildene varierer). Styrken rykket fram over Bjøråsen til Hakadal og Hadeland, men på ferden måtte de kjempe mot bøndene som hadde væpnet seg og forsvarte gård og grunn. Det sies at svenskene for voldsomt fram og plyndret og spredte herjinger og død rundt seg. Sent om kvelden den 28. mars kom de fram til Norderhov, der de tok tilhold på og ved Norderhov gamle prestegård.

Lützow (i Lier) hadde imidlertid fått beskjed om Löwens troppebevegelser, via bud fra proprietæren på Hakadals Verk, Søren Løchstør, som alt hadde stiftet kjennskap med svenskenes krigshandlinger. Oberst Johan Wilhelm Øtken, major Iver Herman Kaas og 400 dragoner fra Det 2. søndenfjeldske Regiment ble beordret til Ringerike for å avskjære svenskene. En fortropp bestående av kaptein Knud Gyldenstjerne Sehested, kaptein Jürgen Christoph von Koppelow og løytnant Peder Tønder Collin ble sendt avgårde først, mens Øtken fulgte etter med resten av regimentet en time senere.

Dragonstyrken red i all hast opp langs Tyrifjorden, og krysset over det frosne fjordvannet slik at de ankom Stein ved midnatt den 29. mars 1716.Hals, E., Brænden, O. and Jørgensen, H. "Dragonkampen på Norderhov" Ringerikes Museum (1960): 31

Der skal de ha mottatt melding fra prestegården om hvor svenskene befant seg. Collin og to lokalkjente veivisere, Tor Hovland og Pål Putten, skal ha tatt seg opp til Ringåsen like ved hvor de fikk oversikt over den svenske bakholdsstyrken og bestemte seg for å angripe før svenskene ante uråd.

Slaget på Norderhov De svenske troppene hadde tatt tilhold ute, på og rundt prestegården, der de hadde gjort opp bål. Selv hadde oberst Løwen og hans nærmeste befal losjert seg inn på selve prestegården. Ved 3-tiden om morgenen den 29. mars satte de dansk-norske dragonstyrkene inn et overraskende motangrep på den sovende svenske bakholdsstyken på Norderhov prestegård.

Flere skal ha blitt hugget ned øyeblikkelig, og Løwen ble tatt til fange. Hvor mange liv som egentlig gikk tapt i trefningen er usikkert, men begge sider hadde tap. Forskjellige kilder antyder svenskenes tap til mellom 30 og 250 mann, mens 120-170 mann skal ha blitt tatt til fange. Mange skal imidlertid også ha klart å flykte, deriblant en svensk kaptein og 25-75 mann som skal ha gått seg bort og havnet i Vikersund hvor de overga seg. Falne soldater fra begge sider ble begravet i en fellesgrav på kirkegården ved Norderhov Kirke.

thumb|Fellesgrav for svenske og norske soldater som falt i kampene ved Norderhov 29. mars 1716

Norderhovpresten Hans Rosing nedskrev øyenvitneskildringer fra personer som skal ha observert kaoset som rådet i nattetimene på prestegården, og han skrev ned noen av beretningene i 1732:

Rosing, Hans. «Norderhov sokneprestkontor, Aa Kallsbok 1 (1732-1991)» Arkivverket (2016)

Fangene fra trefningen ble først ført til Stein, og derfra til Bragernes hvor de så ble sendt videre til Christiansholm festning ved Kristiansand, for å innlosjeres permanent. Oberst Løwen ble først løslatt i 1719. Siden led svenskekongen nye nederlag, blant annet ved Dynekilen, Halden og Moss. Selv møtte Karl XII døden i en trefning ved Fredriksten festning i Halden den 11. desember 1718.

thumb|right|Norderhov gamle prestegård rommer i dag Ringerikes Museum

Sagn om Anna Colbjørnsdatter Ifølge tradisjonen skal prestefruen Anna Colbjørnsdatter ha traktert svenskene på Norderhov og skjenket dem med brennevin slik at de ble fulle. Sagnet tillegger henne avgjørende betydning for utfallet av hendelsen, men det er meget usikkert om dette er sant. Anna skal ha sendt melding til nordmennene på Stein om svenskene, men det finnes ingen opptegnelser som støtter at hun skjenket dem fulle. Ifølge Andreas Bussæus’ «Historisk Dag-Register over den stormægtigste Monark Kong Friedrich den Fierdes Levnets og Regjerings Begivenheder og Tilfælde», utgitt i København 1777, var det en «bondepike» som ga nordmennene melding om svenskene på Norderhov. I et brev av 13. august 1729, fra Anna til pleiesønnen Joachim Frederik Ramus i København, sier hun imidlertid følgende om hendelsen:

Brevet var egentlig en ansøkning til kongen om å få disponere arven etter de avdøde sønnene Daniel og Christian. Sammen med rapporten i kallsboken er disse det eneste faktiske bevis på de omtalte hendelsene på Norderhov. Resten er basert på sagn og lokale fortellinger om hva som skjedde. Hendelsen i seg selv ble først publisert i bokverket «Norges, Sveriges og Danmarks Historie til Skolebrug» av P. A. Munch i 1838. Anna Colbjørnsdatter fikk siden heltinnestatus, og hennes innsats ble minnet i Bjørnsons fedrelandssang, i linjen Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn.

Referanser

Kilder Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5 Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6 Arne Marensius Bull Oppland Regiment 1657-2002 2002 ISBN 82-90545-98-3 Ørnulf Hodne For konge og fedreland Kvinner og menn i krigshverdag 1550-1905 2006 ISBN 82-02-26107-4

Norderhov Norderhov Kategori:Norderhov Kategori:Konflikter i 1716