thumb|Shakóka («mynte»), ung mandankvinne. Maleri av George Catlin, 1832. thumb|Crow's Heart, en mandaner, iført en tradisjonell tunika av hjorteskinn, foto av Edward Curtis, ca. 1908
Mandanene er et amerikanske urfolk fra Great Plains, De store slettene, som har levd i århundrer hovedsakelig i det området som nå er Nord-Dakota. De er registrert i de tre tilknyttede stammene i Fort Berthold-reservatet. Omtrent halvparten av mandanene bor fortsatt i reservatets område; resten bor rundt i USA og i Canada. Ved folketellingen for 2010 ble det oppgitt at de utgjorde medlemmer, «2010 Census CPH-T-6. American Indian and Alaska Native Tribes in the United States and Puerto Rico: 2010» (PDF). Census.gov. Mandanene kaller seg i dag for Nueta, som er oversatt som «vårt folk». Hunter Old Elk: (28. februar 2019): «The Mandan, Hidatsa, and Arikara People», Buffalo Bill Center of the West
Mandanene levde historisk langs begge bredder av den øvre delen av elven Missouri og langs to av dens sideelver, Heart River og Knife River, i dagens Nord- og Sør-Dakota. De som snakker mandansk, et siouxspråk, utviklet en fast, jordbrukskultur. De etablerte faste landsbyer med store, runde jordhytter, rundt 12 meter i diameter, rundt et sentralt torg. Matrilineære familier bodde i hyttene. En mann som giftet seg med en kvinne som ikke var av hans klan, flyttet til hennes jordhytte.«Mandans», University of Nebraska–Lincoln Mandanene var en stor handelsnasjon, og handlet spesielt sine store maisoverskudd med andre stammer i bytte mot bisonkjøtt og fett. Mat var den viktigste handelsvaren, men de handlet også mot hester, [åpen og andre handelsvarer.
Befolkning thumb|Stammeterritoiumene til hidatsaene, mandanene og arikaraene. (Grønt = tradisjonelle territorier. Oransje = moderne reservater.) Mandan-befolkningen var på rundt 3 600 mennesker på begynnelsen av 1700-tallet. Pritzker (2000), s. 335 Det anslås å ha vært 10 000–15 000 før møtet med europeere. Mandanfolket ble desimert av en utbredt epidemi av smittsom kopper i 1781, som de i motsetning til europeere ikke hadde resistens (motstandskraft) mot. Folket måtte forlate flere landsbyer, og rester av hidatsafolket, som snakket et likelydende språk, samlet seg også med dem i et redusert antall landsbyer. I 1836 var det mer enn 1600 fullblodsmandaner, men etter en ny koppeepidemi i 1836–37 ble dette tallet estimert å ha sunket til knappe 125 innen 1838.
På 1900-tallet begynte folket å komme seg. På 1990-tallet ble 6000 mennesker registrert i de tre tilknyttede stammene. I folketellingen for 2010 rapporterte 1 171 mennesker med forfedre som var mandanere. Omtrent 365 av dem ble identifisert som fullblods, mens 806 hadde delvis forfedre fra mandanere.
Språk Mandanspråket eller nų́ų́ʔetaa íroo, som er sterkt utrydningstruet og i praksis allerede dødt ut, tilhører språkfamilien av sioux- og catawbaspråk.«Spoken L1 Language: Mandan», Glottolog Det ble opprinnelig antatt å være nært beslektet med språkene til hidatsaene og crowene. Ettersom mandanspråket har vært i kontakt med hidatsaene og crowene i mange år, har imidlertid det nøyaktige forholdet mellom mandan- og andre siouxspråk (også hidatsa og crow) blitt utvisket. Av denne grunn klassifiserer lingvister mandansk oftest som en egen gren av siouxspråkfamilien.
Mandan har to hoveddialekter: Nuptare og nuetare. Bare den sistnevnte varianten overlevde inn på 1900-tallet, og alle talerne var tospråklige i hidatsa. Lingvist Mauricio Mixco fra Universitetet i Utah har vært involvert i feltarbeid med gjenværende talere siden 1993. Fra 1999 var det bare seks som snakket mandansk flytende som fortsatt var i live. Fra og med 2010 har det vært egne programmer i lokale skoler for å oppmuntre elevene til å lære språket.Personlig kommunikasjon fra Mauricio Mixco i 1999, rapportert i Parks & Rankin (2001), s. 112. Edwin Benson, den siste som snakket mandansk flytende døde 9. desember 2016.«Mandan», ELP, Endangered Languages Project
Historie Opprinnelse og tidlig historie thumb|Et par mandanske menn i et trykk av Karl Bodmer, 1800-tallet. Yellow Feather til venstre, "sønn av en berømt høvding". Han ble drept av en sioux rundt ett år etter at Bodmer malte ham.Ewers, John C. (1988): «Early White Influence Upon Plains Indian Painting: George Catlin and Karl Bodmer Among the Mandans, 1832–34», Indian Life on the Upper Missouri. Norman and London, s. 98–109, sitat s. 106.
Den nøyaktige opprinnelsen og den eldste historien til mandanfolket er ukjent. Tidlige studier av lingvister ga bevis på at mandanspråket kan ha vært nært knyttet til språket til winnebagofolket i dagens Wisconsin. Forskere har således teoretiserer at mandanenes forfedre kan ha vært bosatt seg i området rundt Wisconsin. Denne forestillingen er muligens bekreftet i deres muntlige historie, som refererer til at de har kommet fra et østlig sted nær en innsjø.
En del etnologer og akademikere som har studert mandansk støtter teorien om at de, i likhet med andre siouantalende (muligens også hidatsaene), hadde sin opprinnelse i området ved rundt den midtre elvdalen til elven Mississippi og elvedalene til elven Ohio i dagens delstat Ohio. Om dette var tilfelle, ville mandanerne ha migrert nordover inn i området Missouri River Valley og dens sideelv Heart River i dagens Nord-Dakota. Det var der europeerne først møtte den historiske stammen. Denne migrasjonen antas å ha skjedd muligens så tidlig som på 700-tallet, men sannsynligvis mellom 1000 og 1200-tallet, etter at maisdyrkingen ble tatt i bruk Hodge (1971), s. 796. Dette var også en periode med et stort klimaskifte som skapte varmere, våtere forhold som favoriserte deres landbruksproduksjon. Fenn, Elizabeth (2015): Encounters at the Hear of the World, New York: Hill and Wang, s. 8
Etter deres ankomst på bredden av Heart River, bygde mandanfolket flere landsbyer, hvorav den største var ved munningen av elven. «The Mandan», North Dakota Studies. North Dakota State Government.Arkivert fra originalen 28. oktober 2017 Arkeologiske bevis og avbildninger fra georadar har avslørt endringer over tid i de defensive grensene til disse landsbyene. Folket bygde nye grøfter og palisader som omsirklet mindre områder etter hvert som befolkningsantallet minsket.
Det som ble kjent som Double Ditch Village («Landsby med dobbel vollgrav») utviklet seg og lå på østbredden av Missouri-elven, nord for hvor dagens by Bismarck. Stedet var bosatt i nesten 300 år. I dag har stedet fordypninger som er bevis på hyttene deres og mindre hvor de gravde store groper, på engelsk kalt cache pits, for å lagre og oppbevare tørket mais.cache pits, The Weekly South Dakotan (.gov) Navnet Double Ditch Village kommer fra to defensive vollgraver bygget utenfor området til hyttene. Bygging av festningsverkene her og på andre steder langs Missouri har vist seg å ha sammenfalt med tørkeperioder, da folk ville ha angrepet hverandre for mat.Fenn (2015), s. 4–11, 13
På et tidspunkt i løpet av denne tiden flyttet også hidatsafolket inn i denne regionen. De snakket også et siouansk språk. Mandanernes muntlige tradisjon forteller at hidatsaene var en nomadisk stamme fram til deres møte med mandanfolket, som lærte dem å bygge stasjonære landsbyer og dyrke jordbruk. Hidatsaene fortsatte å opprettholde et vennskapelig forhold til mandanerne og bygde egne landsbyer nord for dem ved Knife River.
thumb|upright=1.5|Maleri av en mandanlandsby av George Catlin, ca. 1832.
Senere flyttet pawneefolket og arikaraene nordover langs Missourielven. De snakket kaddanisk språk, og arikaraene ble ofte tidlige konkurrenter med mandanerne, selv om begge drev jordbruk. De bygde en bosetning kjent som landsbyen Crow Creek på en bakkeskråning over Missouri. Den moderne byen Chamberlain i Sør-Dakota utviklet seg omtrent 18 km lengre sør.Fenn (2015), s. 11–13
Mandanene var delt inn i grupper eller understammer. Nup'tadi (ikke blitt oversatt) var den største språklige gruppen. De andre var var Is'tope («de som tatoverte seg»), Ma'nana'r («de som kranglet»), Nu'itadi («folket vårt»), og Awi'ka-xa / Awigaxa (ikke blit oversatt). Nup'tadi og Nu'itadi bodde på begge breddene av Missourielven, mens Awigaxa bodde lenger oppstrøms ved Painted Woods.
Alle gruppene drev omfattende jordbruk, som ble utført av kvinnene, herunder også tørking og bearbeiding av mais. Bosetningene for både mandanerne og hidatsaene bosetningene var viktige knutepunkter for handelsnettverket i de store området Great Plains. Overskuddet fra avlingene ble utvekslet, sammen med andre varer som reiste fra så langt unna som nordvestlige kysten mot Stillehavet. Arkeologiske undersøkelser av stedene deres på de nordlige selene av Great Plains har avdekket gjenstander som innebærer langdistansehandel og kontakt så langt øst som elven Tennessee, Florida, Gulfkysten, og østkysten mot Atlanterhavet.Fenn (2015), s. 18
Mandanerne forflyttet seg gradvis oppover elven og konsoliderte seg i dagens Nord-Dakota på 1400-tallet. Fra 1500 og fram til rundt 1782 nådde mandanfolket høyden av deres befolkning og innflytelse. Landsbyene deres viste økende tetthet så vel som sterkere festningsverk, for eksempel ved Huff Village. Den hadde 115 store hytter med mer enn 1000 innbyggere.Fenn (2015), Forord, og s. 15–18
Gruppene beveget seg ikke ofte langs elven før på slutten av 1700-tallet, etter at befolkningstallet deres minsket betydelig på grunn av kopper og andre epidemier som kom med smitte fra europeere.
Møte med europeere thumb|Franske Sieur de la Verendrye besøkte mandanene i 1738, maleri av Edgar Samuel Paxson, 1912.
Koatiouak, nevnt i et brev fra 1736 av jesuitten Jean-Pierre Aulneau, er identifisert som en mandaner. Will, George Francis; Hyde, George E. (1917): Corn Among the Indians of the Upper Missouri. William Harvey Miner Company, Incorporated; s. 176. Aulneau ble drept før hans planlagte ekspedisjon for å besøke mandanene kunne finne sted.
Den første kjente europeiske ekspedisjonen som besøkte mandanene var den franske-kanadiske handelsmannen Sieur de la Verendrye i 1738.Burpee, Lawrence J., red. (1968): Journals and Letters of Pierre Gaultier de Varennes de la Vérendrye and His Sons. New York.Mandanene bar ham inn i landsbyen sin, men det er ikke kjent hvor dennes beliggenhet var.Det var tidligere antatt at landsbyen var Menoken, men dette ble motbevist da Menoken viste seg å tilhøre en tidligere periode. Meyer, Roy W. (1977): The Village Indians of the Upper Missouri. The Mandans, Hidatsas, and Arikaras. Lincoln and London; s. 18 og 21. Det anslås at på tidspunktet for hans besøk, bodde det rundt 15 000 mandanere i de ni godt befestede landsbyene ved Heart River; «Mandan Indians», Catholic Encyclopedia, 1. oktober 1910 landsbyene hadde totalt 1000 hytter. Ifølge Vérendrye var mandanerne på den tiden en stor, mektig, velstående nasjon som var i stand til å diktere handel på sine egne premisser. De handlet med andre urfolk både fra nord og sør, fra nedover elven.
Hester ble anskaffet av mandanerne på midten av 1700-tallet fra apachene i sør. Mandanene brukte dem både til transport, til jakt og til å frakte sekker og trekke travois, slede bestående av to sammenføyde stolper.«Travois», The Canadian Encyclopedia Hestene bidro til at mandanerne kunne utvide sitt jaktterritorium til slettene. Møtet med franskmennene fra Canada på 1700-tallet skapte en handelsforbindelse mellom franskmennene og indianerne i regionen. Mandanerne tjente som mellommenn i handelen med pelsverk, hester, våpen, avlinger og bøffelprodukter. Spanske kjøpmenn og embetsmenn i St. Louis (etter at Frankrike hadde avstått sitt territorium vest for Mississippielven til Spania i 1763) utforsket Missouri og styrket forholdet til mandanerne.