Dōnghú (pinyin; IFA: [tʊ́ŋ.xǔ]; forenklet kinesisk: 东胡, klassisk kinesisk og tradisjonell kinesisk: 東胡, Wade-Giles: Tung-hu, gammelkinesisk: Tôŋgâ), ordrett «de østlige utlendinger» eller «de østlige barbarer», var en konføderasjon av urmongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.
Dōnghú knyttes til den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.), en bronsealderkultur som utgikk fra bronsetradisjonen på de eurasiske steppene. Dōnghú er omtalt i kinesiske tekster i det 7. århundre f.Kr. under vår- og høstannalenes tid, og muligens så tidlig som i år 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet.
Konføderasjonen eksisterte frem til året 208 f.Kr. da den ble ødelagt av stammekonføderasjonen xiōngnú. Fra da av ble dōnghú delt opp i de to etniske gruppene wūhuán i Yanshanfjellene og xiānbēi i den store Khingan. Den sistnevnte gruppen ga senere opphav til khitanerne og mongolene.
Etymologi Urmongolsk eller paramongolsk egennavn Moderne kinesisk apologetikk tyder på at dōnghú er en kinesisk transkripsjon av et urmongolsk eller paramongolsk endonym. Den virkelige etymologien til ordet er ukjent, men i denne artikkelen forholder vi oss til ordets betydning på tradisjonell og klassisk kinesisk.
Det har blitt påpekt at hú var et familienavn blant de fire nordlige stammene, og at etymologien til navnet dōnghú kan ha sammenheng med dette.
«Paramongolsk»
Med urmongolsk mener vi et hypotetisk urspråk som alle moderne mongolske språk nedstammer fra. Det er ikke et språk som eksisterer, men et rekonstruert språk.
Khitansk, det offisielle språket til Liao-dynastiet (907–1125), var nært beslektet med mongolske språk.Herbert Franke, John King Fairbank, Denis Crispin Twitchett, Roderick MacFarquhar, Denis Twitchett, Albert Feuerwerker. The Cambridge History of China, Vol. 3: Sui and T'ang China, 589–906. Part 1, p.364 Sammen med tabgachisk, blir det klassifisert som et paramongolsk språk. Dette er språk med flere mongolske trekk; de er likevel såpass forskjellige fra historisk kjente mongolske språk til at de kan være en direkte forgjenger til dem. De antas imidlertid å ha en felles forgjenger med urmongolsk.
Forvekslinger med tunguserne I enkelte ordbøker er dōnghú (東胡) blitt forvekslet med tōnggǔ (通古), som betyr tungusere. Denne «tilfeldige likheten i moderne uttale», har ifølge sinologen Edwin G. Pulleyblank «ført til den en gang så utbredte antagelse at de østlige hú snakket et tungusisk språk. Dette er en vulgær feiltagelse uten noe virkelig fundament.»
Gammelkinesiske rekonstruksjoner Den moderne uttalen dōnghú er forskjellig fra uttalen på gammelkinesisk, som ble brukt under vår- og høstannalenes tid (722–481 f.Kr.) da ordet først ble nedtegnet.
Gammelkinesiske rekonstruksjoner av navnet inkluderer *Tûngγâg, *Tungg'o, *Tewnggaγ, *Tongga og *Tôŋgâ. Baxter og Sagart rekonstruerte den gammelkinesiske formen av hú (胡) som *[g]ˤa.
Etymologi på klassisk kinesisk Navnet dōnghú (東胡) er både klassisk og tradisjonell kinesisk. Det betyr ordrett «østlige hú», og er vanligvis oversatt som «de østlige barbarer». Ordet dōnghú står i kontrast til ordet xīhú (西胡) som betyr «vestlige hú», og som gjerne oversettes som «de vestlige barbarer» eller «ikke-kinesiske folk i vest».
Navnet hú (胡) betyr folkegrupper som ikke er Han-kinesere. John E. Hill forklarer:
Forfattere som Burton Watson (1925–2017), Nicola Di Cosmo (f. 1957), Edwin G. Pulleyblank (1922–2013) og Yu Ying-shih (f. 1930) oversetter dōnghú med «de østlige barbarer»; i noen tilfeller benytter Pulleyblank også benevnelsen «østlige hú». Pulleyblank forklarer videre:
Historikeren Nicola di Cosmo forklarer videre:
Dōnghú er således både en geografisk og en etnisk benevnelse. I det 2. århundre e.Kr. skrev historikeren Cui Hao (崔浩) under Handynastiet at dōnghú opprinnelig var lokalisert «øst for xiōngnú». Han setter dem også i kontrast med de «fem barbarer» 五胡 (wǔhú). Dette var fem nordlige nomadiske stammer som var involvert i opprøret til de fem barbarer (304–316 e.Kr.) under Jindynastiet og på denne måten bidro til oppløsningen av det vestlige Jindynastiet.
Historie Den øvre Xiajiadiankulturen
Dōnghú var en konføderasjon av urmongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.
Blant de etniske gruppene nord for Kina, var dōnghú blant de første til å utvikle en statsdannelse og en bronseteknologi. De snakket et urmongolsk eller paramongolsk språk og er assosiert med den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.). Denne kulturen er karakterisert av jordbruk og husdyrhold, samt kunsthåndverk og kunst av bronse. Gjennom bruken av kavaleri og bronsevåpen under krigføring, dominerte de over xiōngnú i vest.
Funnstedet Jinggouzi I august 2012 ble det publisert en DNA-analyse av 42 menneskelige rester fra Jinggouzi, som stammer fra omkring 500 f.Kr. To markører ble analysert, og viste funn av haplogruppene D, G, C og M10 og Y-kromosom haplogruppen (C). Befolkningen var nærmest beslektet med xiānbēi og det moderne tungusiske oroqenfolket, men også med dōnghú.
Beretninger fra Shangdynastiet Lee Mosol hevder at navnet dōnghú opptrer langt tidligere i kinesiske kilder enn de fleste vestlige sinologer har antatt, nemlig i året 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet. Først henviser han til en legendarisk og mystisk krig mot de nordlige stammer, en krig mellom huángdì (黃帝) og chīyóu (蚩尤), som fant sted i den nordvestlige utkant av det nåværende Beijing. Ingen spesielle stammenavn er nevnt under denne hendelsen.
Ved siden av denne mystiske hendelsen, foretok kineserne sin første militære aksjon mot de nordlige stammer flere år før slutten av Shangdynastiet, ledet av hertugen av Zhou (1042–1035 f.Kr., 周公, zhōu gōng), og omtalt som Zhōu gōng jì lì fá yān jīng zhī róng (周公季歷伐燕京之戎). Ordene yān jīng zhī róng refererer til den nordøstlige delen av den nåværende Xīān-dalen (西安), og ikke til utkanten av det nåværende Beijing.
Kong Wen Ding (文丁, 1112–1102 f.Kr.) av Shangdynastiet ga hertugen Jì Lì (季歷) av Zhōu (周) ordre om å angripe stammen róng. Det militære angrepet mislyktes. Det ble deretter foretatt et nytt angrep i det 11. året av kongens regjeringstid, som ble en stor suksess. Kongen henrettet imidlertid hertugen.
Den tredje militære aksjon ble foretatt av hertug Huan av Qi (桓公, huán gōng) i året 664 f.Kr. og var rettet mot den nordlige klanen shān rōng (山戎). Under denne militære aksjonen dro hertug Huan og hans følge nordover til Bēi ěr-dalen (卑耳之谿, bēi ěr zhī xī), hvor den kinesiske mur i dag strekker seg fra den nordlige utkant av Beijing til Bohai. Stammenavnene i denne regionen var lìng zhī (令支), dōnghú (東胡), xià fú zhī shān (下凫之山), gū zhú (孤竹), shān róng (山戎), huì (秽), hé (貉), lí zhī (离枝), běi róng (北戎), wú zhōng (无终), tú hé (屠何), tǔ fāng (土方) og tú hé (徒何). Lee Mosol tolker dette som et bevis på at dōnghú er blitt nevnt 1043 f.Kr., og ikke bare 664 f.Kr. Det skyldes at han betrakter alle stammene som det samme folket, nemlig som tungusere. Denne artikkelen skiller imidlertid mellom mongoler og tungusere.
Omtale hos Sīmǎ Qiān Vi leser om dōnghú i Shiji – «den store historikers nedtegnelser», av Sīmǎ Qiān (司馬遷, 145–86 f.Kr.). I seksjonen om xiōngnú leser vi om dōnghú under regjeringsperiodene til hertug Wen av Jin (晉文公, 697–628 f.Kr.) og hertug Mu av Qin (任好, 659–621):
Kong Wuling av Zhao (趙武靈王, 340–295 f.Kr.), som adopterte de nordlige barbarers (胡, hú) livsstil, bekjempet dem og startet å bygge den kinesiske mur. 26 år gammel, annekterte han området ōudàidì (歐代地) som tilhørte dōnghú. Dette var det samme område som i år 208 f.Kr. ble erobret av xiōngnú.
Generalen Qin Kai fra staten Yan (hvis hovedstad Ji (薊) befant seg i nærheten av dagens Beijing) ble tatt til fange av dōnghú. I året 300 f.Kr. bekjempet han dem etter å ha oppnådd høy anseelse hos dem og lært deres krigstaktikk. Under tiden til xiōngnú's regent eller Chanyu Touman (220–209 f.Kr.) «var de østlige barbarer svært mektige, og [det urindoeuropeiske folket] Yuezhi var likeledes i sine velmaktsdager.»
Krigen mot xiōngnú Da kronprinsen til xiōngnú-riket, Modu Chanyu (234–174 f.Kr.), drepte sin far Touman i året 209. e.Kr. og tok tittelen Chanyu, trodde dōnghú at Modu fryktet dem. De begynte å kreve inn skatter fra xiōngnú og endog fra gruppen omkring Modu. Da de ikke var fornøyd med dette, ba de også om å få noen av xiōngnú's territorier. Dette gjorde Modu rasende. I år 208 f.Kr. angrep han dem militært og bekjempet dem, drepte deres leder, tok mange av deres folk til fanger og beslagla deres husdyr, før han vendte seg mot vest og angrep og bekjempet Yuezhi i året 177 f.Kr.
Som følge av dette militære nederlaget ble konføderasjonen dōnghú oppløst, og delt i to grupper. Den første av disse, wūhuán, dro til den hvite ulvens fjell (i nærheten av Lingyuan) og var engasjerte i en kontinuerlig krigføring med xiōngnú i vest og Kina i sør. Mens de ble svekket av langvarige kamper, bevarte den andre gruppen – xiānbēi, sin styrke og beveget seg nordover til Xianbeifjellene. I det andre århundre e.Kr. bekjempet xiānbēi både wūhuán i øst og xiōngnú i nord, og utviklet en mektig stat under ledelse av deres valgte khan, Tanshihuai (d. 182 e.Kr.).
Den kinesiske historikeren Yu Ying-shih beskriver det slik:
Under regjeringstiden til Keiser Wu av Han (漢武帝, 156–87 f.Kr.) hadde betegnelsen dōnghú forsvunnet fra kinesiske nedtegnelser; de snakket nå i stedet om xiānbēi og wūhuán.
Xiānbēi og wūhuán thumb|500px|Folkeslag som nedstammer fra Dōnghú Di Cosmo hevder at kineserne betraktet Hú 胡 som «en ny type av utlendinger», og tror at «dette begrepet, hva som enn var dets opprinnelse, snart kom til å indikere en "antropologisk type" [ menneskerase ], snarere enn en spesiell gruppe eller stamme, som nedtegnelsene tillater oss å identifisere som tidlige steppenomader. Hu var kilden til innføringen av kavaleriet i Kina.» Dōnghú ble altså betraktet som en underavdeling av den mongoloide rase som var forskjellig fra kineserne.
Pulleyblank siterer den franske sinologen og tibetologen Paul Pelliot (1878–1945) som beskrev dōnghú, xiānbēi og wūhuán som «urmongoler»:
Pulleyblank skriver også at selv om
Videre utvikling Dōnghú ble altså delt i de to folkegruppene wūhuán og xiānbēi. Senere gikk denne splittelsen videre og det oppstod flere urmongolske folkegrupper:
Wūhuán Kumo Xi
Xiānbēi Tuoba Yuwen Duan Qifu Tufa Shiwei Murong Tuyuhun
Khitan Rouran (omdiskutert) Avarer (omdiskutert)
Noter
Referanser Baxter 1992, sidene 754, 763 Baxter 2014 Changshou Ma 1962 Chirkova 2008 Cosmo 1999, side 951-952 Cosmo 2004, side 2 Cosmo 2004, side 2 Cosmo 2004, side 130 DeFrancis 2003 Dong Tonghe 1948 Zhou Fagao 1972 Findley 2004 Gan Lin 2007 Gernet 1996, side 186-187 Hao og Qimudedaoerji 2007, side 17 Hill 2009, side 59 Hill 2009, side 453 Wiktionary, 胡 Hu2 Wiktionary, 夷 Yi2 Janhunen 2003 Janhunen 2006, side 405-406 Karafet 2002 Karlgren 1957, side 303, 334 Mosol 2013, side 144-146 Mosol 2013, side 144 Mosol 2013, side 145 Liang Shih-Chiu 1992 Jianfu Lü 2002 Jianfu Lü 2002, side 15-16 Xueyao Liu 1994 Oriental Discovery 2014 Pulleyblank 1983, side 411 Pulleyblank 1983, side 442-446 Pulleyblank 1983, side 452 Pulleyblank 2000, side 20 Schuessler 2006, sidene 215, 281 Schuessler 2006, side 281 Tolgoilogch.mn 2019 Veer 2002, side 200-201 Vovin 2000 Wang 2007 Wang 2012 Watson 1993, side 132 Watson 1993, side 134 Watson 1993, side 135 Watson 1993, II, side 232-235 West 2008 Yu Ying-Shih 1986 Yu Ying-Shih 1986, side 436
Kilder Bøker og tidsskrifter
Nettsteder
Kategori:Mongolias historie Kategori:Mandsjuria Kategori:Mongolene Kategori:Folkegrupper i Kina