Jørgen Øvergaard (1881–1953) var en norsk jurist og advokat.
Liv Han var sønn av gårdbruker Ole Aanesen Øvergaard og Siri Jørgensdatter. Etter middelskoleeksamen i 1895 tok han eksamen fra telegrafskolen i Kristiania og i 1900 og var deretter telegrafassistent i noen år. Samtidig var han elev ved St. Hanshaugen gymnas og tok examen artium i 1904.
Fra 1906 til 1909 var han ansatt som assistent og sekretær i Arbeidsdepartementet. Han studerte samtidig jus ved universitetet og ble cand. jur. i 1909.«Jørgen Øvergaard», Norsk biografisk leksikon, Nasjonalbiblioteket Deretter reiste han til utlandet for å fortsette studiene med et stipend. Han fikk den juridiske doktorgraden i 1914 for en avhandling om livsforsikringskrav.
I 1916 gikk han i kompaniskap med Finn Erichsen som overrettssakfører. Han ble høyesterettsadvokat i 1922, og drev fra 1928 egen praksis. I 1939 søkte han på professoratet som var ledig etter Ragnar Knophs død, men Per Augdahl ble foretrukket. Senere deltok han i konkurransen om Jon Skeies professorat, men nådde ikke opp.
Fra 1916 var Øvergaard sekretær sekretær i den offentlige Trustkommisjonen, som avga innstilling i 1921. Han var formann i Blokade- og boikottkomiteen av 1931. Denne avga innstilling allerede året etter.
Øvergaard skrev flere rettsvitenskapelige avhandlinger i Tidsskrift for rettsvitenskap, og han utga bøkene Det straffbare bedrageri (1941), Norsk erstatningsrett (1942, 2. utgave 1951Norsk erstatningsrett, 1951) og Lagrettens oppgave etter norsk straffeprosessrett (1942).
Han så ingen fordel i et nordisk samarbeid om lovverket. Norsk rett skulle stå på norsk grunn, for: «Jeg mener at nordmenn så lenge gammel historisk urett ikke er bøtt, bør ta avstand fra alt kameraderi med Danmark.»«Jørgen Øvergaard», Norsk biografisk leksikon, Nasjonalbiblioteket
Referanser
Litteratur Kaare Haukaas: «Øvergaard, Jørgen», i
Kategori:Norske advokater Kategori:Norske jurister Kategori:Personer fra Flekkefjord kommune