Aegyptus eller Ægyptus var den latinske betegnelsen på Egypt, og var navnet på landet da det ble en provins i Romerriket etter slaget ved Actium i 31 f.Kr. Egypt som romersk provins ble etablert i 30 f.Kr. da Octavianus (den senere Augustus) beseiret sin rival Marcus Antonius, avsatte dennes hustru Kleopatra (som deretter begikk selvmord), og annekterte det ptolemeiske kongedømme for Romerriket. Provinsen besto av det meste av dagens Egypt, unntatt av Sinaihalvøya (som senere ble erobret av keiser Trajan). Aegyptus grenset mot provinsen Creta et Cyrenaica (Kreta og Kyrenaika) i vest og Judea (senere kalt for Arabia Petraea) i øst. Egypt var viktig for Romerriket da det tjente som en betydelig produsent av korn for riket.
Flere keisere prøvde å organisere landet, men de måtte også hanskes med bondeopprør og andre vanskeligheter. De første kristne kom til Egypt og etablerte de første urkristne menigheter. Med tiden ble hele landet kristnet, og den koptiske kirke ble opprettet. Klosterbevegelsen oppsto i Egypt.
Etter at Romerriket ble delt i 395, ble Egypt en del av Østromerriket (Det bysantinske rike). Bysantinernes kriger i løpet av 600-tallet førte til at landet tapte flere områder. Araberne trengte inn i Syria og det nordlige Afrika, og Egypt ble erobret og underlagt islamsk styresett.
Romersk styre thumb|left|Romerriket under Hadrian (117–138). To legioner var avsatt til provinsen Ægyptus (Egypt) i 125. (klikk for større utsnitt) Som provins ble Aegyptus styrt av en prefekt framfor den tradisjonelle senatoriske guvernør som i de andre romerske provinsene. Prefekten var en person med rang av equites og ble utpekt av keiseren. Den første prefekt av Aegyptus, Gaius Cornelius Gallus førte Øvre Egypt inn under romersk kontroll med våpenmakt, etablerte et protektorat i de sørlige grensedistriktene som hadde blitt oppgitt av de senere ptolemeerne. Den andre prefekten, Aelius Gallus, gjorde et mislykket forsøk på å erobre Arabia Petraea og Arabia Felix; imidlertid ble Egypts kyst mot Rødehavet først underlagt romersk kontroll i keiser Claudius' tid. Den tredje prefekt, Gaius Petronius, renset kanalene for irrigasjon, og stimulerte en fornyelse av jordbruket.
Fra og med styret til keiser Nero og framover, fikk Aegyptus en periode med framgang som varte minst et århundre. De religiøse konfliktene mellom grekerne og jødene forårsaket politisk uro, særlig i Alexandria, som etter ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 ble det nye senteret for jødisk religion og kultur (se hellenistisk jødedom).
Under keiser Trajan oppsto et jødisk opprør som endte i undertrykkelse av jødene i Alexandria og tap av alle deres rettigheter. Keiser Hadrian, som to ganger besøkte Aegyptus, grunnla byen Antinopolis til minne om sin elsker Antinous som hadde druknet i Nilen ikke langt fra dette stedet. Fra Hadrians tid og framover ble det reist bygninger i gresk-romersk stil over hele Egypt.
Under keiser Antoninus Pius førte imidlertid trykkende skattelegging til opprør i 139 fra de innfødte egypterne og som først ble slått ned etter flere år med krigføring. Denne bukoliske krig, som den ble kalt etter området Bucolia («beiteområde») i Nildeltaet, ble ledet av en egypter kalt Isidorus. Krigen førte til stor skade på økonomien og markerte begynnelsen på Egypts økonomiske nedgang. Avidius Cassius, som ledet de romerske styrkene i denne krigen, erklærte seg selv som keiser i 175, og ble anerkjent av romerstyrkene i Syria og Aegyptus. Da Marcus Aurelius ankom ble han øyeblikkelig avsatt og drept, og deretter gjenopprettet Aurelius freden. En tilsvarende opprør brøt ut i 193 da Pescennius Niger ble erklært som keiser da Pertinax døde det samme året. General Cornelius Anullinus møtte og beseiret Niger i slaget ved Issos i mai 194. Niger flyktet fra nederlaget, men ble siden tatt til fange og halshogd. Nigers hustru og barn ble også siden drept.Historia Augusta, Life of Pescennius Niger, 6:1
Keiser Septimius Severus ga en lovgivning til Alexandria i 202. Keiser Caracalla (211-217) ga romersk borgerskap til alle egyptere, tilsvarende som i andre romerske provinser, men det førte hovedsakelig til tyngre skatter som igjen ble økt etter hvert som keisernes behov for ytterligere inntekter ble stadig mer desperate.
Det var en rekke av opprør, både militære og sivile, gjennom hele 200-tallet. Under keiser Decius var det igjen kristenforfølgelser, men religionen fortsatte å spre seg. Prefekten av Aegyptus, Mussius Aemilianus, støttet i 260 usurpatorer til den romerske tronen, og ble i 261 selv en usurpator, men keiser Gallienus sendte sin general Aurelius Theodotus som etter en kort kamp beseiret Aemilianus og siden fikk ham kvalt i fengsel.
Zenobia, dronning av Palmyra, en utbryterstat i Syria, erobret Aegyptus fra romerne i 269, forviste den romerske prefekt og erklærte seg selv som dronning av Egypt også. Krigerdronningen hevdet at Egypt var hennes forfedres hjem og at hun nedstammet fra den berømte Kleoaptra (hvilket er tvilsomt). Hun var godt utdannet og velkjent med Egypts kultur, religion og språk. Hun styrte over Aegyptus fram til 274 da keiser Aurelian bestemte seg for å gjenerobre landet. Etter en fire måneders lang beleiring av hennes forskansning vant han fram først da hennes matforsyninger tok slutt. Hun ble ført til Roma i kjettinger og døde tilsynelatende ikke lenge etter.Teixidor, Javier (2005): A journey to Palmyra: collected essays to remember. Brill. ISBN 978-90-04-12418-9, s. 201
To generaler som hadde base i Aegyptus, Probus og Domitius Domitianus ledet vellykte opprør og gjorde seg selv til keisere. Diokletian gjenerobret Alexandria fra Domitianus i 298 og deretter omorganiserte han hele den egyptiske provinsen. Hans forordning av 303 mot kristendommen startet en ny tid med forfølgelser av de kristne. Det var imidlertid det siste alvorlige forsøket på å bremse på den jevne veksten til kristendommen i Egypt før i muslimsk tid.
Romersk myndighet i Egypt Da Roma overtok ptolemeiske system i Egypt, gjorde de mange endringer. Effekten av den romerske erobringen var først å forsterke posisjonen til grekerne og hellenismen mot innfødt egyptisk innflytelse. En del av de tidligere kontorene og navnene på kontorer fra hellenistiske ptolemeisk styre ble beholdt, en del ble endret og en del navn kan ha forblitt værende, men dens funksjon og administrasjon kan ha blitt endret. Romerne innførte betydelige endringer i det administrative systemet, hvor målet var større effektivitet og større avsetning. Pliktene til prefektene i Egypt kombinert med ansvaret for militær sikkerhet gjennom kommandoen av legioner og soldater, for organiseringen av finanser og skattlegging, og for gjennomføringen av rettsvesenet.
Reformene tidlig på 300-tallet etablerte grunnlaget for ytterligere 250 år med sammenhengnende framgang i Egypt som nok betød større rigiditet og mer undertrykkende statlig kontroll. Av administrative grunnervar Egypt inndelt i en rekke mindre provinser, og adskilte sivile og militære myndigheter ble etablert; praeses og dux. På midten av 500-tallet var keiser Justinian I den store til sist tvunget til å innse at denne politikken var feilslått og kombinerte sivil og militær makt i hendene på dux med en sivil fullmektig (praeses) som motvekt til den kristne kirkens makt. Alle påskudd om at lokal selvstyre eksisterte hadde på den tiden forsvunnet. Tilstedeværelsen av soldater var merkbart, deres makt og innflytelse var blitt mer gjennomtrengende i byene og landsbyenes rutiner og dagligliv.
Økonomi thumb|300px|Romersk handel med India begynte fra Egypt, i henhold til Periplus Maris Erythraei, 100-tallet e.Kr. De økonomiske ressurser som de romerske myndighetene hadde til disposisjon hadde ikke endret seg siden ptolemeiske tid, men utviklingen av et langt mer kompleks og forfinet skattesystem var kjennetegnet på romersk styre. Det var skatt på både penger og varer i landet, og et forvirrende mangfold av mindre skatter, foruten også toll, som ble samlet inn av utpekte autoriteter. En stor eksport av Egypts korn som ble fraktet nedover elven ble benyttet til å fø på befolkningen i Alexandria foruten også fraktet videre til den romerske hovedstaden. Til tross for jevnlige klager på undertrykkelse og utpressing fra skattebetalerne, er det ikke opplagt at skattetrykket var særlig høyt, og antagelig jevnt over lavere enn i ptolemeiske tid. Faktisk hadde de romerske myndighetene aktivt oppmuntret privatisering av landet og økning av privat virksomhet innenfor manufaktur og produksjon, forretninger og handel, og lav skatteprosent favoriserte private eiere og bedriftseiere. Fattigere folk tjente til livets opphold som forpaktere av statseid jord eller av eiendom som tilhørte keiseren eller til rike private landherrer, og de var relativt tyngre å opprettholde med høye leiepriser.
Den samlede graden av pengesystemet og kompleksiteten i økonomien, selv på landsbynivå, var omfattende. Varer ble flyttet rundt og utvekslet med penger i stor stil, og i byer og større landsbyer var det et høyt nivå på industriell og kommersiell aktivitet utviklet i sammenheng med utnyttelsen av den altoverveiende jordbruksbasen. Omfanget av handelen, både internt og eksternt, nådde sitt høydepunkt på 100- og 200-tallet, men mot slutten av århundret var betydelige problemer åpenbare. En rekke verdiminskninger av den keiserlige valuta underminerte tilliten til myntpregingen,Christiansen, Erik (2004): Coinage in Roman Egypt: The Hoard Evidence, Aarhus University Press og selv myndighetene bidro til dette ved å kreve mer og mer regelstridige skatter som ble kanalisert direkte til hovedkonsumentene, militærpersonellet. Lokal administrasjon ved rådene var uaktsomme, gjenstridige og lite effektive; synbart behov for bestemt og hensiktsmessige reformer var utfordringer for styrene til keiserne Diokletian og Konstantin den store.
Militæret Den rikeste av de romerske provinsene, «Romas brødkurv», kunne bli militært styrt av en meget liten styrke, og trusselen indirekte i et eksportforbud av korn, vitalt for å fø borgerne i Roma, var opplagt. Intern sikkerhet var garantert av tilstedeværelsen av tre romerske legioner (senere redusert til to), hver på rundt 6 000 menn, og flere kohort (en tiendedel av en legion) med hjelpestyrker. I det første tiåret med romersk styre i ånden til Augustus' imperialisme, aktet å ekspandere øst- og sørover. De fleste av de tidligste romerske troppene som var stasjonert der besto av gresk-makedonske og innfødte egyptiske soldater, en gang en del av den oppløste ptolemeiske hæren som fikk tjeneste hos romerne. Til sist utgjorde romerne flertallet i hæren.
Sosiale strukturer i tidlige romerske Egypt