mini|Den polske eksilregjeringens rapport om masseutryddelsen av jøder i det tyskokkuperte Polen fra desember 1942 bygde på Jan Karskis undersøkelser om forholdene blant annet i konsentrasjonsleiren Belzec. Kjennskap til Holocaust i samtiden dreier seg om hva som var kjent om Holocaust, massedrap særlig på jøder i områder under tysk kontroll, i omverdenen og hvilke redningsaksjoner som ble vurdert. Holocaust begynt etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941. I årene før var det tiltagende forfølgelse av den jødiske befolkningen i Tyskland, i Polen og i andre okkuperte områder. Massedrapene bak østfronten ble påvist av britisk etterretning et par måneder etter at det begynte sommeren 1941. Utryddelsesleirene ble kjent gjennom etterretningsrapporter fra Polen i 1942. I løpet av 1942 var det allment kjent at Holocaust pågikk.
Før sommeren 1941 var forholdene i gettoer og tvangsarbeidsleirer kjent i USA og Storbritannia. USA var nøytral til 7. desember 1941 og kunne opprettholde kontakt i områder okkupert av Tyskland. Journalister fra nøytrale land hadde en viss adgang til okkuperte land og tyske myndigheter verken ønsket eller forsøkte å skjule de brutale tiltakene mot jøder i krigens første 21 måneder. Sovjetunionen var nøytral til overraskelsesangrepet i juni 1941.Silberklang (2013) s. 78
I slutten av 1942 hadde britiske og amerikanske myndigheter flere uavhengig rapporter om massedrapene som da pågikk for fullt i Polen: Øyenvitnebeskrivelse fra 78 jødiske flyktninger som kom til Polen, Bund-rapporten, Riegner-telegrammetSilberklang (2013) s. 79 og Jan Karskis beretning.
Britisk hadde fra sommeren 1941 god kjennskap til folkemordet som pågikk. I januar 1942 sammenstilte utenriksminister Molotov informasjonen til et helhetlig bilde i form av et offisielt notat til ambassadene i Moskva. S. Bertrand Jacobson, i Joint Distribution Committee for Ungarn, fortalte på en pressekonferanse 13. mars 1942 i USA at drapsskvadroner hadde tatt livet av i Øst-Europa. Verken Molotov eller Jacobson trakk konklusjon om at nazistene hadde satt i gang drap på alle jøder. I desember 1942 fordømte de allierte offisielt folkemordet. USA etablerte et råd for krigsflyktninger som skulle bistå jøder med å unnslippe, for øvrig ble redning av jødene lavt prioritert.
Vatikanet ble informert senest sommeren 1942 om hva som foregikk. Władysław Sikorski varlset 10. juni 1942 de allierte om at «utryddelsen av den jødiske befolkningen skjer i et ufattelig omfang». Edward Raczyński leverte i etter Jan Karskis ankomst til London en note til de allierte regjeringer med beskrivelse av folkemordet som var i gang og bønn om handling. Noten ble gjengitt i boken The Black Book of Polish Jewry (redigert av Jacob Apenszlak, New York, 1943). Walter Laqueur skriver at Gisi Fleischmann i mars 1943 varslet kontakter i Geneve om dødsleirene i Polen og om at ingen deporterte slovaker hadde kommet tilbake.Laqueur (1991) s. 164
Folkemordet på armenerne i ly av første verdenskrig var kjent i samtiden og godt kjent i mellomkrigstiden. Da tyske jøder ble utsatt for forfølgelse etter 1933 henviste de ofte til armenernes skjebne av frykt og advarsel om hva som kunne skje. Folkemordet på armenerne regnes som en prototyp på folkemord og på grunn av den systematiske gjennomføringen har det likhetstrekk med holocaust.
Britisk etterretning Britiske myndigheter hadde god informasjon om holocaust mens det pågikk og de fikk kjennskap til folkemordet kort tid etter at det begynte sommeren 1941. Amerikanske myndigheter var ikke fullt så godt informert. På dette området delte britiske myndigheter mer etterretningsinformasjon med sovjetiske myndigheter enn med amerikanske. Feingold skriver at dette reiser spørsmål om hvorfor britiske myndigheter ikke advarte jøder om hvilken skjebne som ventet om de havnet i nazistenes hender. Den amerikanske historikeren Richard Breitman mener Churchill burde ha sagt fra offentlig om at Tyskland forsøkte å utrydde Europas jøder, noe som var godt kjent av britisk myndigheter sommeren/høsten 1941.
Informasjonen ble ikke brukt i rettsoppgjøret og i denazifisering av Tyskland etter krigen. Britisk etterretning satt på informasjon som ifølge Breitman viste at blant andre Kurt Daluege hadde en viktigere rolle en antatt. Breitman mener at britiske og amerikanske myndigheter av strategiske grunner ikke ønsket å fremstille krigen mot Hitler som en krig for å redde jødene, blant annet kunne dette svekke britisk stilling i Midtøsten. Britisk kringkasting informerte etter hvert om hva som foregikk bak østfrontene og dette nådde de flere millioner radioapparatene som var i bruk i Tyskland, noe som blant annet utløste Rosenstrasseprotesten. Trussler om rettsforfølgelse av de medvirkende til folkemordet bidro trolig til å forsinke deportasjon av de ungarske jødene.Feingold, H. L. (2000). Official Secrets: What the Nazis Planned, What the British and Americans Knew. American Jewish History, 88(1), 133-135.
Krigsfanger Britiske etterretning (inkludert MI5 og MI6) gikk sammen om å avhøre tyske krigsfanger og lytte i hemmelighet på hva de snakket om seg i mellom. På denne måten fikk de opplysninger om overgrep mot sivilbefolkningen inkludert om holocaust. Etterretningsopplysningene viste at Wehrmacht-soldatene var godt kjent med Einsatzgruppenes arbeidsmetoder og at massedrap på jøder og russere var godt kjent blant offiserer i Wehrmacht. En utbredt oppfatning blant krigsfangene var ikke at massedrapet var feil, men de beklaget at det var offentlig kjent eller at det ble gjennomført før seier i krigen var sikret. Etterretningsrapportene fra krigsfanger beskriver at de stort sett tok lite ansvar og viste lite anger; de av fangene som følte vemmelse over massedrapene hadde gjort lite for å stanse dem. Disse rapportene var hemmelige i 30 år og ble ikke brukt i rettsoppgjøret og ikke delt med allierte, trolig fordi britisk etterretning ikke ville avsløre metodene sine. Amerikansk etterretning avlyttet ikke krigsfanger i amerikanske varetekt i Europa.
For eksempel tok britiske styrker i Nord-Afrika i 1942-1943 til fange generaler som hadde tjenestegjort på Østfronten. Etterretningen fikk høre øyenvitneskildringer av overgrep på østfronten (Belarus, Ukraina og Russland) og det handlet særlig om massedrap på den lokale jødiske befolkningen; massedrapene skjedde særlig ved skyting mens enkelte fanger omtalte drap med gassvogner i Brest og Smolensk samt oppgraving og brenning av lik i Lviv. En tysk soldat tatt til fange i august 1944 fortalte at SS hadde drept 12.000 på en dag i Brest (faktum var at Ordenspolitiet hadde drept 16.000 jøder 15. oktober 1942). Wehrmacht-general Walter Bruns var til stede ved massakren i Rumbula-skogen 30. november 1941 under holocaust i Latvia og beskrev i detalj hvordan ofrene måtte legge seg tett i tett på de døde før de ble henrettet («sardin-metoden»). En marinegast tatt til fange i desember 1944 skrøt av at hans avdeling en dag hadde drept 3000 jøder med maskingevær i Lipaja. I april 1945 fortalte krigsfangen oberst Eberhard Wildemruth at 70.000 til 80.000 tilbakestående personer hadde blitt drept av myndighetene (T4-programmet), senere ble antallet fastslått til 70.273.
Avlytting av tyske radiomeldinger fra 1941 Fra sommeren 1941 ble radiomeldinger om massedrap fra tysk politi på østfronten til Berlin fanget opp av britisk etterretning og dekodet i Bletchley Park. Britisk etterretning fanget 18. juli 1941 for første gang opp en melding som omhandlet massedrapene bak østfronten da HSSPF Erich von dem Bach-Zelewski meldte til Himmler: «1150 jødiske plyndrere skutt og drept av politiet i gårsdagens rengjøringsaksjon i Slonim». Bach-Zelewski meldte 4. august at SS-kavaleriet slo ned motstand nord for Sporowski-sjøen og kavaleriet hadde på kvelden 3. august likvidert 3.274 partisaner og jødiske bolsjeviker. Han meldte så 7. august at ytterligere 3.600 var henrettet av kavaleriet slik at tallet nå var 7.819 for kavaleriet, og til sammen i sitt område. En av kodeknekkerne noterte at Bach-Zelewski ønsket å gjøre mest mulig ut av tallene: «The tone of the message suggests that ... a definite decrease in the total population of Russia would be welcomed in high quarters and that the leaders of the three Sectors [of the Einsatzgruppn] stand somewhat in competition with each other on their 'scores'.»
Britisk etterretning snappet opp over tyske meldinger bare i siste halvår 1942 og de fleste ble dekodet. Britenes statsminister Winston Churchill fikk regelmessig notater om drapene i de erobrede områdene i øst, med antall drepte. Churchill leste notatene nøye ringet rundt antall drepte. Offentlig snakket Churchill bare om drap på uskyldige og patrioter, han skal ha unnlatt å nevne jøder for ikke å gi Hitlers regime en propagandafordel. Churchill ønsket ikke å gjøre det hele til en krig for å redde jødene. Han kan også ha tonet ned jødenes situasjon av hensyn til britiske interesser i Midtøsten.Tilintetgjørelsen, NRK2, 19. september 2016, kl 22.30. Bletchley Park dekodet 23. august en melding fra Friedrich Jeckeln (sjef for SS og politi i sør) der det fremgikk at Jeckeln var travelt opptatt med å drepe jøder. Basert på meldingene fra østfronten holdt Churchill en radiotale der han understreket at hele distrikter i øst ble «exterminated» uten å nevne at ofrene stort sett var jøder.
Mange av meldingene om massakrer i øst ble ikke kryptert med Enigma og det var liten fare for at britene ville avsløre sine ferdigheter i å bryte tysk kode. Britisk etterretning fikk tidlig kjennskap til at vanlig politi, Orpo, og SS selv var hovedaktørene i massedrapene. Meldingene ble snappet opp fra Bach-Zelewski og Jeckeln, ikke fra Gruppenführer Hans Adolf Prützmann i nord - trolig fordi Prützmann brukte telefonlinje som var vanskeligere å avlytte enn radiomelding.
Midt i september 1941 konkluderte etterretningen i Bletchley Park med at dokumentasjonen på systematisk massedrap av jøder var så omfattende («...the figures are no less conclusive as evidence of a policy of savage intimidation if not of ultimate extermination.») at det ikke lenger var nødvendig med særskilt rapporter om dette til Churchill: «The fact that the Police are killing all Jews that fall into their hands should by now be sufficiently appreciated. It is not therefore proposed to continue reporting these butcheries specially, unless so requested.» («Det faktum at politiet nå dreper alle jøder de får tak er nå tilstrekkelig forstått. Det foreslås derfor å avsluttet rapporteringen om disse nedslaktingene særskilt, så sent det ikke blir etterspurt.») "Nigel de Grey, later the deputy director of the Government Code and Cipher School at Bletchley Park, but at that point the head of research at Hut 3, read deciphered German Order Police communications. He reported to Churchill on 12 September: ‘The fact that the police are killing all Jews that fall into their hands should now be sufficiently well appreciated....."
Øyenvitner i Polen thumb|Jan Romuald Kozielewski, kjent som Jan Karski, var det første øyenvitnet som personlig orienterte de allierte lederne om den pågående utslettelsen av jødene i Polen. Han reiste gjennom Tyskland, Frankrike og Spania for å komme seg til London. Den jødiske organisasjonen Bund i Warszawa smuglet i mai 1942 ut en rapport som omtalte drap på i Polen. Rapporten opplyste hvor drapene ble gjennomført, antall og drapsmetode. Dette var den første rapporten som beskrev en plan om å utrydde jødene. Rapporten ble omtalt i Daily Telegraph (25. juni 1942), internasjonale sendinger på BBC og senere i andre aviser i USA og Storbritannia. Britiske myndigheter og den polske eksilregjeringen holdt en felles pressekonferanse 8. juli der Bund-rapporten ble offisielt presenter. Britiske myndigheter lot skinne gjennom at de anså rapporten som god propaganda og at innholdet kunne være delvis korrekt.Silberklang (2013) s. 78-79