sørlig blåhval nordlig blåhval pygméblåhval
Blåhval (Balaenoptera musculus) er sannsynligvis det største dyret som noensinne har levd på jorden.Kit M. Kovacs, Christian Lydersen. 2007. «Balaenoptera musculus». Norsk Polarinstitutt Blåhvalen er en bardehval som tilhører gruppen med finnhvaler. Tungen kan veie like mye som en elefant, hjertet er så stort som en bil, og aorta (hovedpulsåre) har en diameter på ca. 20 cm (til sammenlikning 2,5 cm hos mennesker). Det vitenskapelige navnets epitet musculus betyr «muskuløs», men direkte oversatt fra latin betyr det «liten mus», noe Linné sannsynligvis var fullt klar over da han beskrev arten.
Beskrivelse thumb|left|300px|Et blåhvalskjelett kan veie nærmere 20 tonn thumb|left|300px|Blåhvalen har kun en liten ryggfinne Blåhvalen er et sjøpattedyr som kan bli inntil 32 meter lang og veie opp mot 200 tonn (rapporter på 34 meter eksisterer, men disse er uverifiserte). Arten blir generelt noe større på den sørlige halvkule, enn den nordlige. Hunnene blir størst. Hannene kalles okser, hunnene kuer og avkommet kalver. Det er hittil ikke funnet bevis (fullstendig skjelett) for at seismosaurus var større enn blåhval, men funn gjort i New Mexico kan tyde på at denne var større og tyngre (39-50m lang og vekt på 20-30, muligens 100 tonn. Siden det bare ble funnet enkelte bein og ingen fullstendig skjelett er særlig antatt vekt spekulativt).
Blåhvalen har en strømlinjeformet kropp og er mørk gråblå i fargen (skinnet fra havet gjør den mer blå enn den egentlig er), men kan ha spragler. Av og til kan også blåhvalen få et gulaktig skjær i fargen, noe som skyldes kiselalger som vokser på kroppen. Som hos andre bardehvaler er hodet stort, men ikke like dominerende som hos noen av slektningene. På undersiden av hodet og bakover mot brystregionen har den mellom 55 og 88 strupefurer. I munnen har den 540-790 sorte barder som blir inntil 1 meter lange og henger ned fra overkjeven i to rader. Bardene er bakoverbøyde og ender omkring 50 cm lenger bak i munnen enn utgangspunktet. Langt bak på ryggen sitter en, i forhold til kroppsstørrelsen, ubetydelig ryggfinne, ca. 30–40 cm høy. Ryggfinnen blir bare synlig et kort øyeblikk når hvalen ruller framover i havoverflaten for å dykke.
Kuene blir gjennomsnittlig noe større enn oksene. Vanligvis blir blåhvalen ca. 25-26,5 meter lang og veier i snitt omkring 95 (okse)-110 (ku) tonn.Andrew W. Trites and Daniel Pauly. 1998. «Estimating mean body masses og marine mammals from maximum body lengths». Journal of Zoology 76, page 888 Spekklaget utgjør omkring 27 prosent av kroppsvekten.
Fysiske fakta Ei 27,12 meter lang og kg tung blåhvalku som i 1947 ble tatt ombord i det japanske fabrikkskipet «Hashidate Muru» og grundig målt og registrert, ga følgende data:
Hjertet: 457 kg Blodet: kg Lungene: kg Tungen: kg Spekket: kg Kjøttet: kg Skjelettet: kg Skallen: kg Kjevebeinet: kg Livvidde: 13,35 m Kjevebeinslengde: 6,96 m
Underarter Det hersker usikkerhet blant forskere omkring systematikken for hvaler, som med hjelp av ny teknologi og økende kunnskap stadig må revideres. De fleste ser imidlertid ut til å være enige om at det finnes tre underarter av blåhval. Noen regner også populasjonen av blåhval nord i Indiahavet som en egen underart (B. m. indica), men dette er omdiskutert og dataene mangelfulle. Det skal også nevnes at flere forskere mener at sørlig blåhval ikke kan regnes som en egen underart, men må betraktes som en variant av B. m. musculus.
Sørlig blåhval (B. m. intermedia) har en torpedolignende kropp og holder til på den sørlige halvkule og er tradisjonelt den fysisk største av underartene. I snitt blir den gjerne et par meter lengre enn nordlig blåhval. Den lengste blåhvalen som noen gang er målt var ei 33,58 meter lang ku som ble fanget ved Grytviken i Sør-Georgia i 1909Guinness World Records. 2002, 2006 (Encyclopaedia Britannica hevder det var i 1922, men dette er trolig feil). Den tyngste blåhvalen som noe gang er fanget og veid var ei 27,6 meter lang ku som ble fanget i Sørishavet den 20. mars i 1947. Kua veide 190,17 metriske tonn (418 877 pund) (Guinness World Records. 2002).
thumb|300px|Som bardehval har blåhvalen doble blåsehull
Nordlig blåhval (B. m. musculus) har en torpedolignende kropp og holder til på den nordlige halvkule og blir nest størst av underartene. Det er estimert at denne hvalen normalt blir ca. 24-28 meter lang.
Pygméblåhval (B. m. brevicauda) har litt mer rumpetrollignende kropp og holder helst til på den sørlige halvkule, sør i Indiahavet og nord i Sørishavet. Dette er den minste av underartene, og den blir typisk omkring 22–24 meter i lengde. De skiller seg også fra de to andre underartene gjennom morfologiske forskjeller, blant annet kortere halefinne og kortere barder. Pygméblåhvaler kan også finnes i små populasjoner på den nordlige halvkule. Den ble først beskrevet i 1963.
Fylogeni Blåhvalens nærmeste slektninger hører hjemme i finnhvalslekten,May-Collado, Laura og Agnarsson, Ingi. 2005. «Molecular Phylogenetics and Evolution xxx (2006) xxx–xxx – Cytochrome b and Bayesian inference of whale phylogeny». Science Direct men ikke nødvendigvis i den rekkefølge de listes opp nedenfor (alfabetisk). Der hersker også usikkerhet med hensyn til hvor nært slektskapet er mellom disse hvalene. Noen forskere har nemlig antydet at blåhvalen kan være nærmere beslektet med gråhval og knølhval enn hvalene i finnhvalslekten. Imidlertid er det funnet hybrider (minst fem) mellom blåhval og finnhval i Nord-Atlanteren, hvorav en med foster.
Mysticeti (bardehvaler) Balaenopteridae (finnhvalfamilien) Balaenoptera (finnhvalslekten) Balaenoptera acutorostrata (vågehval) Balaenoptera bonaerensis (sørlig vågehval) Balaenoptera borealis (seihval) Balaenoptera brydei (brydehval) Balaenoptera edeni (dvergbrydehval) Balaenoptera musculus (blåhval) Balaenoptera musculus musculus (nordlig blåhval) Balaenoptera musculus intermedia (sørlig blåhval) Balaenoptera musculus brevicauda (pygméblåhval) Balaenoptera omurai (Omuras dvergbrydehval) Balaenoptera physalus (finnhval)
Utbredelse thumb|300px|Nordlig blåhval ved Azorene Før hvalfangsten begynte fantes den største populasjonen av blåhval (trolig mellom 202 000 og 311 000 dyr) i Antarktis, men i dette området antar man at det i dag kun finnes noen få hundre dyr igjen. På den sørlige halvkule er det heller ikke registrert noen stigende trend i populasjonene.
I 1998 ble det estimert at det fantes 11 ulike populasjoner av blåhval rundt om i verdenshavene,Fiedler, P.C., Reilly, S.B., Hewitt, R.P., Demer, D., Philbrick, V.A., Smith, S., Armstrong, W., Croll, D.A., Tershy, B.R. and Mate, B.R. 1998. «Blue whale habitat and prey in the California Channel Islands». Deep-Sea Research II. 45:1781-1801. 1998. Disse fordelte seg på fire regioner: Det nordlige Stillehavet; Nord-Atlanteren; det nordlige Indiahavet; og den sørlige halvkule.Mizroch, S.A., Rice, D.W., and Breiwick, J.M. 1984. «The blue whale, Balaenoptera musculus». Marine Fisheries Review. 46(4):15-19. Den totale bestanden av blåhval er imidlertid vanskelig å estimere, men man regner gjerne at den på ligger på mellom fem og tolv tusen dyr.
I det nordlige Stillehavet finnes den største konsentrasjonen av blåhval utenfor California- og Mexicokysten. Dette er den største konsentrasjonen av blåhval i hele verden. Populasjonen har dessuten vist en stigende trend den siste tiden, men denne trenden ser ikke ut til ha noen betydning for strøkene rundt Japan og i Beringstredet, der disse dyrene tidligere var tallrike. Også rundt Canada finnes det blåhval, både nord i Stillehavet og nord i Nord-Atlanteren.
Norsk Polarinstitutt estimerer totalbestanden til cirka seks tusen dyr, hvorav cirka 1 000 dyrPike DG, Víkingsson GA, Gunnlaugsson Th & Øien N. 2009. A note on the distribution and abundance of blue whales (Balaenoptera musculus) in the Central and Northeast North Atlantic. NAMMCO Sci. Publ. 7: 19-29 i det nordøstlige Atlanterhavet (helst rundt Azorene og Island). Kun deler av bestanden (kanskje noen få hundre dyr) oppsøker norske farvann, i tider av året. I Atlanteren vet man at blåhvalen vandrer så langt nord som til Baffinbukta i vest og Spitsbergen i øst om sommeren, men ellers vet man lite om vandringsrutene, annet enn at den vandrer sørover om vinteren. Den islandske stammen har vist en stigende tendens, men ellers er det ikke tegn til en økning i denne bestanden.
I Indiahavet ble det i 1996 estimert at det fantes omkring 400 pygméblåhvaler i et område sør for Madagaskar, men det finnes fortsatt ingen sikre estimater for den totale populasjonen. Noen mener også at det finnes en stamme av pygméblåhval i områdene rundt Sri Lanka, Maldivene og langs kysten av Oman, men det finnes ingen estimater. Likeledes finnes det en stamme av arktisk blåhval i Indiahavet. Det er dessuten vanskelig å skille pygméblåhval fra ikke fullt utvokst sørlig blåhval i Indiahavet og sønnenfor, noe som vanskeliggjør arbeidet med å bestemme størrelsene på totalbestanden (Cetacean Specialist Group).
Populasjonen av blåhval i Antarktis er usikker. Estimatene varierer fra noen få hundre dyr til omkring , ofte fordelt 50/50 mellom arktisk blåhval og pygméblåhval.
Verdens naturvernunion (IUCN) angir per februar 2018 at arten befinner seg innenfor farvannene til disse landene/områdene på regulær basis:
Angola, Argentina, Australia, Bahamas, Bangladesh, Benin, Bermuda, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Cookøyene, Costa Rica, Elfenbenskysten, Djibouti, Ecuador, El Salvador, Ekvatorial-Guinea, Eritrea, Falklandsøyene, Færøyene, Frankrike, De franske sørterritorier, Gabon, Ghana, Gibraltar, Hellas, Grønland, Grenada, Guatemala, Island, India, Indonesia, Iran, Irland, Japan, Jemen, Kamerun, Kapp Verde, Kenya, Kina, Kokosøyene, Komorene, Madagaskar, Malaysia, Maldivene, Marshalløyene, Mauritania, Mauritius, Mexico, Marokko, Mosambik, Myanmar, Namibia, Ny-Caledonia, New Zealand, Nicaragua, Nigeria, Nord-Marianene, Norge, Oman, Pakistan, Palau, Panama, Peru, Filippinene, Pitcairnøyene, Portugal, Réunion, Russland, St. Helena, Ascension og Tristan da Cunha, Saint-Pierre og Miquelon, São Tomé og Príncipe, Senegal, Seychellene, Somalia, Sør-Afrika, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene, Spania, Sri Lanka, Taiwan, Tanzania, Thailand, Togo, Storbritannia, USA, Uruguay, Vest-Sahara og Øst-Timor.
Blåhval i norske farvann Blåhvalen var tidligere tallrik langs norskekysten, men er nå sjelden. I dag regner forskerne med at cirka 2 % av den globale bestanden oppholder seg regelmessig i norske farvann i deler av sin års-/livssyklus. Mest vanlig er den i området rundt Jan Mayen. I perioden 1967-1989 ble gjort 11 observasjoner av blåhval i kystnære norske farvann. Under et telletokt på vågehval, i store deler av Norges økonomiske sone, i 1989 ble det kun observert fire blåhvaler ved Spitsbergen (Eugen Gravningen Sørmo, 2003). miniatyr|Halefinnen til blåhval. Blåhvalen har vært oppført som nær truet (NT) i Norsk rødliste for arter for 2010, men for den nye rødlista for 2015 er den foreslått oppført som sårbar (VU) i henhold til D1 kriteriet. Sårbar er den laveste graden for arter som regnes som truet av utryddelse (altså en oppskalering av trusselbildet).
Atferd Blåhvaler har en sosial atferd, men de danner ikke flokker på normalt vis, selv om man gjerne snakker om dyr som lever i bestemte områder og migrerer over store avstander mellom sommerbeite og vinterbeite. Når blåhvalen forflytter seg, svømmer disse dyrene som regel i mindre grupper på 2-4 dyr eller alene.
Blåhvalen svømmer normalt med en fart på ca. 3–6 km/t når den spiser, men kan over et kort strekke trolig nå en toppfart på mer enn 30 km/t (Kovacs og Lydersen, 2007). Noen (MarineBio.org) hevder opp mot 48,3 km/t. Forskere har bekreftet at den er hurtigst når den jages av rovpattedyr, eksempelvis spekkhogger som jakter på kalver.
Matvaner thumb|300px|Blåsten fra blåhval kan stige til 12 meter