thumb|Katalogen til «Utartet kunst» (Entartete Kunst), de tyske nazistenes beryktede propagandautstilling fra 1937, viser «Det nye mennesket», en skulptur fra 1912 av den jødiske kunstneren Otto Freundlich som døde i fangeleir i 1943. De nasjonalkonservative ville latterliggjøre samtidens frie og eksperimentelle modernisme og satte derfor ordet «kunst» i anførselstegn. Katalogen ble trykt til åpningen i Berlin fire måneder etter den første visningen i München. Entartete Kunst (norsk: «utartet», «vanartet», «usunn», «degenerert kunst» eller «ukunst») var en mye omtalt propagandautstilling i det nazistiske Tyskland i 1937 der modernistisk billedkunst ble utstilt under den nedsettende samlebetegnelsen og slagordet entartete Kunst. Ifølge de nasjonalkonservative nazistene hadde den mer eksperimentelle billedkunsten på 1900-tallet utviklet seg feil og «utartet». Slik «degenerert kunst» ble ansett som både elitistisk og fordummende, latterlig dårlig, umoralsk, ideologisk nedbrytende og «utysk».

«Utstillingen degenerert kunst» (Die Ausstellung Entartete Kunst) åpnet i en galleribygning i parken Hofgarten i München 19. juli 1937. Dette var dagen etter åpningen av den årlige «store, tyske kunstutstillingen» (Grosse Deutsche Kunstausstellung)Ines Schlenker om Große Deutsche Kunstausstellung (1937-1944) publisert i Historisches Lexikon Bayerns 2020 (på tysk) i det nybygde Haus der deutschen Kunst like ved. Det var hensikten at dette skulle være en motutstilling og kontrast som ledd i nazistenes kampanje mot modernismen i kunsten.Adolf Dresler: Deutsche Kunst und entartete "Kunst". Kunstwerk und Zerrbild als Spiegel der Weltanschauung (Deutscher Volksverlag, München 1938); sammenlikning av «tysk kunst» og «utartet kunst»

En vandreutstilling med arbeider fra samlingene ble siden sendt til andre byer. I alt tre millioner mennesker besøkte disse utstillingene som gjestet tolv tyske og østerrikske byer fram til april 1941.LeMO (Lebendiges Museum Online) om Führer zur Ausstellung "Entartete Kunst" (på tysk) Grosse Deutsche Kunstausstellung med «korrekt» kunst hadde i samme periode besøkende.

Bakgrunn

Nazistene anklaget de «degenererte» kunstnerne blant annet for å være jøder, bolsjeviker eller avantgardister som var påvirket fra utenlandet. Da Adolf Hitler, leder i nazipartiet fra 1920 og diktatorisk rikskansler i Tyskland fra 1933 til 1945, selv var en ung, aspirerende kunstner i Wien, ble hans realistiske malerier avvist til fordel for mer kreative fremstillinger.Ottomeyer, H., Schröder, K. A., & Winters, L. (2022). Modern Germany, ABC-CLIO, s.298-300. Hitlers kunstideal var klassisk, og han ønsket en «arisk» og heroisk kunst i et tradisjonelt, naturalistisk og akademisk formspråk. Idémessig skulle motivene forherlige kraftfulle mennesker, edle helter, livet på landsbygda og familiesamhold. Malerstilen var glatt og konservativ, mens moderne formgrep ble hånet som uttrykk for en usunn utglidning.

Propagandaminister Joseph Goebbels fikk ideen til å arrangere en egen utstilling av «degenerert kunst» da han leste Säuberung des Kunsttempels: eine kunstpolitische Kampfschrift zur Gesundung deutscher Kunst im Geiste nordischer Art («Rensing av kunsttempelet; et kunstpolitisk kampskrift for gjenreisningen av tysk kunst i nordisk ånd»)archive.org Wolfgang Willrich: Säuberung des Kunsttempels (1937) av maleren og kritikeren Wolfgang Willrich (1897–1948). Willrich hevdet i boken at kunstbransjen var korrupt og preget av bolsjevisme, anarki og «rød» forurensing. Boken var illustrert med kollasjer av kunsten Willrich kritiserte. Willrich var nøye med å identifisere kunstnere, tidsskrifter og museer som drev med den moderne kunsten han mislikte. Goebbels noterte 11. juni i dagboken: «Oppgaven er nødvendig, og jeg tar den på meg.» Hitler hadde flere ganger kritisert den moderne kunsten som Goebbels foretrakk. Goebbels tok med denne utstillingen initiativet i kulturpolitikken.

Goebbels hadde tidligere i 1937 vært involvert i propagandautstillingen «Gebt mir vier Jähre Zeit» («Gi meg fire år», Hitlers slagord fra 1933). som ble organisert av kunstnerne og skribentene Wolfgang Willrich og Walter Hansen (1869–1949), og skulle vise frem hva regimet hadde oppnådd. Utstillingen hadde en liten avdeling bildende kunst. Hansen og Willrich arbeidet nært sammen, og Hansen var kjent for sin innbitte antimodernistiske kunstsyn. Hansen ga i 1941 ut den antisemittiske boken Judenkunst in Deutschland («Jødekunst i Tyskland) med undertittelen Quellen und Studien zur Judenfrage auf dem Gebiet der bildenden Kunst. Ein Handbuch zur Geschichte der Verjudung und Entartung deutscher Kunst 1900 – 1933 («Kilder til og studier av Jødespørsmålet innen billedkunst. En håndbok i historien om jødifiseringen og degenerasjonen av tysk kunst 1900–1933») på Nordland Verlag.Walter Hansens Judenkunst in Deutschland (1942) om nasjonalsosialistisk kunstpolitikk og besøkstall ved utstillingene 1937

Nazistene satte i årene etter «tysk kunst» opp mot «utartet kunst» for å avfeie modernismen som «utysk».Petropoulos, J. (1999). Art as politics in the Third Reich. University of North Carolina Press. Rasistiske og nasjonalistiske ideer om «folkefellesskap» (Volksgemeinschaft), «blod og jord» (Blut und Boden), germanere og ariere som «herrerase», og at fremmede folk ødela tysk og europeisk kultur, hadde få år tidligere kommet til uttrykk i Blodsvernloven av 1935. Et av slagordene på veggene i utstillingen var «I likhet med niggerifiseringen (die Verniggerung) av musikken og teateret, skal niggerifiseringen av billedkunsten utrydde folks raseinstinkt og bidra til å rive ned blodets grenser! ».The Early Hans Urs von Balthasar: Historical Contexts and Intellectual Formation‘’ side 170]</ref><ref>[https://www.sueddeutsche.de/politik/kunst-im-nationalsozialismus-entartete-und-gottbegnadete-1.2496756-6 Foto i Süddeitsche Zeitung av utstillingsslagordet om ‘’Verniggerung

Arkivene viser at myndighetene beslagla omtrent malerier og grafiske arbeider av kunstnere og fra 101 museer i løpet av 1937. Av dette ble arbeider tatt før utstillingen og over etter utstillingen. Beslagene omfattet over verker av Nolde som sympatiserte med nazistene. Konfiskeringen av arbeidene til Franz Marc, som var krigshelt fra første verdenskrig, var særlig vanskelig for kommisjonen, og disse ble ikke tatt med da utstillingen flyttet fra München til Berlin.

Beslaget ble gjennomført av en kommisjon ledet av Adolf Ziegler, Hitlers kunstrådgiver, selv maler og president i Reichskammer der bildenden Künste («rikskunstkammeret»), som valgte seg fem medlemmer: Wolfgang Willrich, Hans Schweitzer, Klaus Graf von Baudissin, Otto Kummer og Robert Scholz. Schweitzer laget propagandaplakater for naziregimet under pseudonymet «Mjölnir» og ble senere utnevnt til assisterende «rikskommissær for artistisk formgiving», Kummer representerte Bernhard Rusts departement for vitenskap, kultur og undervisning, mens Scholz var naziideologen Alfred Rosenbergs kunstekspert, anti-modernist i kunstsyn og en rotfestet rasist.

Kommisjonen ble ivrigere og mer pågående etter utstillingen og arbeidet seg gjennom de fleste offentlige kunstsamlinger. Ziegler avviste imidlertid Baudissins mer ytterliggående forslag om også å konfiskere kunst i private samlinger. Hitler utstedte personlig en fullmakt til Zieglers kommisjon 4. august 1937 etter utstillingen åpnet i München og etter at kommisjonen hadde gjort en god del av arbeidet. Goebbels hadde gitt kommisjonen skriftlig oppdrag 30. juni 1937. Goebbels sørget for at det ble vedtatt og offentliggjort en lov 31. mai 1938 som legaliserte beslagene nesten ett år etter at de faktisk var gjennomført.Zalampas, Sherree Owens (1990): Adolf Hitler: A Psychological Interpretation of His Views on Architecture Art and Music. Bowling Green University Popular Press.

Etter utstillingen ble verken spredd på ulike måter. Herman Göring, ledende nazist og sjef for flyvåpenet før og under krigen, sikret seg noen personlig til sin residens Karinhall. Et knippe på 125 verker ble i 1939 solgt via en kunsthandler i Lucerne. Blant verker som slik ble reddet ut av Tyskland var selvportrett av Vincent van Gogh, verker av Picasso, Piet Mondrian og El Lisitskij. Brannvesenet i Berlin satte 20. mars 1939 fyr på nær arbeider (inkludert malerier, akvareller og grafiske trykk).

Utstillingen thumb|Fotografier fra de to berømte utstillingene i München 1937: «Den store, tyske kunstutstilling» ble holdt i det nye Haus der Deutschen Kunst 18. juli–31. oktober,Utstillingskataloger for Grosse Deutsche Kunstausstellung 1937–1944 og «Utartet kunst» (Entartete Kunst) i Galeriegebäude am Hofgarten, et galleri få hundre meter unna, 19. juli–30. november. «Nasjonal», nyklassisistisk kunst ble presentert monumentalt og imponerende, den «degenererte» rotete og med hånlige kommentarer. thumb|Joseph Goebbels (i midten), propagandaminister og initiativtaker til utstillingen, besøker Entartete Kunst. Maleriene er av Emil Nolde og statuen av Gerhard Marcks. thumb|Reklame for vandreutstillingen med Entartete Kunst, her på jernbanestasjonen i Salzburg 1938, der bilder ble vist i byens Festspielhaus samme høst.

Entartete Kunst ble vist fra 19. juli til 30. november 1937 i de trange, mørke lokalene til arkeologisk institutt i parkanlegget Hofgarten-parken i München, en galleribygning som lå få hundre meter fra det da nybygde Das Haus der Deutschen Kunst. Utstillingen var kommet i stand etter initiativ fra propagandaminister Goebbels og utstillingsarbeidet ble ledet av Adolf Ziegler.

Entartete Kunst omfattet 650 malerier, skulpturer og grafiske trykk av 112 kunstnere, hovedsakelig tyske, som var nitid valgt ut fra 32 museer over hele landet.

Utstillingen var stuet sammen i ti dårlig opplyste rom i det arkeologiske museet i München. Verkene var ordnet tematisk i ni kategorier og ble presentert under overskrifter som «latterliggjøring av det guddommelige», «avdekking av jøderasens sjel», «fornærmelse mot tyske kvinner» og «galskap som metode». En kategori ble kalt «jødisk søppel» og abstrakt og konstruktivistisk kunst ble kalt «toppen av degenerert». Utstillingen var laget for å latterliggjøre kunsten definert som entartet.

Verkene var trangt og rotete oppstilt, og utstyrt med nedlatende kommentarer og obscøne vitser. Guideheftet til utstillingen gjorde rede for bakgrunnen og gjentok det vanlige angrepet på jøder og bolsjeviker og unnskyldte samtidig de «ariske» kunstnerne hvis verk var utstilt. Heftet siterte angrep på moderne kunst fra Hitlers taler og utstillingen fremsto derfor som Hitlers personlige fordømmelse av kunstnere hvis kunst han anså som degenerert. Utstillingen var med vilje utformet for å fremkalle negative reaksjoner fra publikum.

Utstillingen skulle håne den modernistiske kunsten, særlig dadaismen, ekspresjonismen og Neue Sachlichkeit. De «degenererte» bildene og skulpturene ble stilt ut sammen med fotografier av vanskapte mennesker og tegninger utført av psykisk utviklingshemmede. Kunstverkene var dessuten hengt opp på skrå og omgitt av politiske slagord og lapper som gjorde narr av kunstneren og arbeidene. Slik ville naziregimet latterliggjøre modernistisk kunst på en mest mulig pedagogisk måte og tydelig vise hvor syk og skadelig den var.Fritz Kaiser: Guide gjennom vandreutstillingen «Entartete Kunst» (digital blakopi)

Hitler personlig betraktet de «utartede» kunsterne som talentløse og svikefulle fordi kunsten deres ikke var selvforklarende og trengte kontekstualisering. Kunstnerne ble fremstilt som sjarlataner, rasemessig mindreverdige og mentalt avvikende.Potter, P. M. (2016). Art of Suppression: Confronting the Nazi Past in Histories of the Visual and Performing Arts. University of California Press.

Besøkstall