DNA-strekkoding (engelsk: DNA barcoding) er en metode for identifisering av arter. Prinsippet bak metoden er at korte biter av en ukjent organismes arvestoff (DNA) sammenlignes med DNA fra kjente arter i et kvalitetssikret DNA-bibliotek.
Den canadiske biologen Paul D.N. Hebert kalles «strekkodingens far», eller «the Father of DNA barcoding», ettersom det var han som oppfant og utviklet DNA-strekkoding og tok metoden i bruk i 2003.
Anvendelsesområder DNA-strekkoding har mange bruksområder. Alle er knyttet til identifisering av arter. Listen nedenfor er fra NorBOLs (Norwegian barcode of life) nettsted og viser noen av fordelene med metoden:
DNA-strekkoding kan skille mellom arter på alle levestadier DNA-strekkoding kan identifisere arter basert på fragmenter av organismer DNA-strekkoding kan identifisere flere arter raskere og mer objektivt enn mennesket DNA-strekkoding kan skille mellom kryptiske arter, dvs. arter som er morfologisk like, men som ikke utveksler genetisk materiale DNA-strekkoding kan gi et bedre bilde på hvor mange arter det finnes i Norge og i verden forøvrig DNA-strekkoding er et effektivt verktøy for biologisk overvåkning i de fleste økosystemer DNA-strekkoding vil bane vei for den digitale artsanalysatoren, fremtidens felthåndbok
Referanser
Kategori:Molekylær genetikk Kategori:DNA