LikhalmOppslagordet «likhalm» i Det Norske Akademis ordbok eller likstrå (norrønt líkstrá)Oppslagordet «likstrå» i Det Norske Akademis ordbokOppslagsordet «ligstraa» i Ordbog over det danske Sprog 1700-1950 var i eldre tider den sengehalmen en avdød hadde ligget på under dødsleiet. Ordet «likhalm» kunne betegne både underlaget i senga som noen hadde dødd i, og halmen som liket ble lagt på før det kom i kista. I dag brukes «likstrå» bare i uttrykket «å ligge på likstrå», det vil si å «ligge lik» på lit de parade («paradeseng», leiet for en avdød).
I flere land var det vanlig at likhalmen ble båret ut og brent før likferden. Skikken går tilbake til førkristen tid og var en sikkerhetsakt for de gjenlevende: En trodde halmen kunne skade og gjøre åkre og dyr ufruktbare. Brenninga kunne også omfatte sengeklær og klærne til den døde.Preparing for Death, Remembering the Dead, redigert av Tarald Rasmussen og Jon Øygarden Flæten Halmen ble gjerne brent fra et godt synlig sted for å varsle om dødsfallet. I de eldste byforordningene i Norge var det forbudt med åpen ild på gater og bytomter, men tillatt å brenne likhalm. Skikken ble praktisert i Norge til inn på 1900-tallet.
Til likvaka («vaktstua») ble kroppen lagt på et underlag av halm på en benk eller et bord, eventuelt i en ferdig kiste, enten i et avstengt rom i huset, på låven eller stabburet. Noen steder rydda en ikke ut av senga før den døde var stelt og lagt på strå en dags tid etter. For å hedre den døde kunne en komme sammen til drikk og dans («likdans») under likvaka, altså før det egentlige gravølet etter selve begravelsen.
Se også Lit de parade, «paradeseng» for avdøde berømtheter Likvake, våking over et lik i kista før begravelsen
Referanser
Kategori:Skikker omkring døden