miniatyr|Forsiden på bekjennelsenBekenntnis der Professoren an den deutschen Universitäten und Hochschulen zu Adolf Hitler und dem nationalsozialistischen Staat var troskapsbekjennelsen som en rekke tyske forskere og embetsmenn avla ved en seremoni i Alberthalle i Leipzig den 11. november 1933 for å markere nazismens maktovertakelse i Tyskland. Bekjennelsen ble ikke bare undertegnet av professorer, men også av forelesere, privatdosenter og andre vitenskapelig ansatte. Tittelen på erklæringen lød «Med Adolf Hitler for det tyske folkets ære, frihet og rett». Andre betegnelser som ble benyttet i datidens journalistikk, offentlige dokumenter og historieskriving, var «Kundgebung der deutschen Wissenschaft» (Den tyske vitenskapens massemønstring) eller i korthet Bekenntnis der Professoren (Professorenes bekjennelse) og Ruf an die Gebildeten der Welt (Opprop til verdens dannede).Innen mye sekundærlitteratur «Aufruf …» heller enn «Ruf …», f.eks. i Frank-Rutger Hausmann: Anglistik und Amerikanistik im Dritten Reich. Klostermann, Frankfurt am Main 2003, ISBN 3-465-03230-6, s. 81, 502, 506; eller Ruth Heftrig, Olaf Peters, Barbara Maria Schellewald (red.): Kunstgeschichte im „Dritten Reich“. Theorien, Methoden, Praktiken. Akademie-Verlag, Berlin 2008, ISBN 978-3-05-004448-4, s. 10; se. s. 319 jf. note 23. Denne studien oppgir begynnelsen på underskriftsinnsamlingene 23. oktober 1933. miniatyr|Alberthalle i Leipzig, 1890
Bakgrunn Arrangøren av mønstringen og utgiveren av erklæringen var det Nasjonalsosialistiske lærerforbundet i Sachsen. Tilstelningen fant sted dagen før «folkeavstemmingen» over Tysklands utmelding fra Nasjonenes forbund, som skjedde den 14. oktober, og var et ledd i riksdagsvalget november 1933, et rent skinnvalg da kun kandidater fra NSDAP sto til valg. Bekjennelsen var i så måte også del av NSDAPs valgkampanje. Tysklands påståtte vilje til fred, som herskerne knyttet sammen med streben etter frihet og ære, ble vektlagt i flere taler. Tilbaketrekkingen fra Nasjonenes forbund ble begrunnet med Tysklands kamp for like rettigheter på den internasjonale scenen, hvor bestemmelsene fra Nasjonenes forbund ble ansett som et diskriminerende hinder. Til tross for faktumet at den tyske staten allerede hadde grepet massivt inn i universitetenes akademiske undervisningsfrihet, gjennom den såkalte Loven for restaurering av embetsverket, og bortvist forskere av jødisk tro eller bakgrunn eller med demokratisk overbevisning fra deres stillinger, så signerte akademikerne. Videre hadde universitetenes selvbestemmelse blitt eliminert gjennom innføringen av førerprinsippet, hvilket i sin tur hadde sikret NSDAP avgjørende innflytelse ved universitetene.
Undertegnerne
Oversikt over universiteter som var representert I dokumentet har nesten samtlige av de signerte navnene oppgitt universitetstilhørighet. På slutten er det enkelte akademikere uten oppgitt universitetstihørighet, de fleste av disse fra Universitetet i Leipzig, som ikke står oppført i oversikten, til tross for at deres rektor var en av talerne.Blant dekanene i Leipzig signerte Helmut Berve og matematikeren Paul Koebe, de øvrige gjorde det ikke. Blant underskriverne er det dessuten påfallende at enkelte institutter er svært sterkt representert (orientalske studier, språkvitenskap, kjemi, geografi), mens andre er mindre representert. I noen tilfeller kan det være at navn ble påført listen uten «undertegners» viten (kanskje Emil Artins), og vedkommende da han oppdaget det, ikke anså det smart å distansere seg fra det. De fleste av akademikerne kom fra Universitetet i Hamburg, deretter Göttingen, og Marburg. Blant universitetene finner man også fire katolske universiteter i Bayern, der var det rektorene som undertegnet: Adolf Eberle, Franz Heidingsfelder, Maks Heuwieser og Michael Rackl.
Deutsche Hochschule für Leibesübungen, Berlin-Charlottenburg Hochschule für Lehrerbildung (til april 1933, Pädagogische Akademie), Bonn Georg-August-Universität Göttingen Hochschule für Lehrerbildung i Kiel veterinærmedizinische Fakultät Leipzig Pädagogisches Institut Leipzig Universität Marburg Pädagogisches Institut Rostock Bergakademie Clausthal Technische Hochschule Danzig Technische Hochschule Dresden Pädagogisches Institut der TH Dresden Bergakademie Freiberg Technische Hochschule Hannover Handelshochschule Berlin Handels-Hochschule Leipzig Hindenburg-Hochschule Nürnberg Landwirtschaftliche Hochschule Bonn-Poppelsdorf Forstliche Hochschule Eberswalde Technische Hochschule Dresden (Forstliche Hochschule Tharandt) Forstliche Hochschule Hannoversch Münden Bischöfliche Philosophisch-Theologische Hochschule Eichstätt Philosophisch-Theologische Hochschule Passau Philosophisch-Theologische Hochschule Regensburg Philosophisch-Theologische Hochschule Dillingen
Navn på akademikere Samlet underskrev omtrent 900 akademikere på bekjennelsen:Her er det forskjellige tall, for også etter 11. november 1933 ble det samlet inn underskrifter og midler for riksdekkende publisering. Felix Genzmer, dekan ved stats- og rettsvitenskapelig fakultet ved universitetet i Marburg, ga 11. januar 1934 en liste til rektoren. Blant juristene som undertegnet var ham selv, Erich Jung, Emil Wehrle, Gerhard Mackenroth, Rudolf Schulz-Schaeffer, Heinrich von Minnigerode. Fra medisinsk fakultet i Marburg alene signerte ca. 50 universitetsansatte. Navn basert på: Anne Christine Nagel, Ulrich Sieg: Die Philipps-Universität Marburg im Nationalsozialismus. Dokumente zu ihrer Geschichte. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 2000, ISBN 3-515-07653-0, s. 188, anm. 20.
A Karl von der Aa (bedriftspedagog, Leipzig), Narziß Ach (psykolog, Göttingen), Eberhard Ackerknecht (veterinær, Leipzig), Gustav Aeckerlein (fysiker, Freiberg), Friedrich Ahlfeld (geolog, Marburg), Karl Albrecht (lærer, Hamburg), Karl Alnor (historielærer, Kiel), Hermann Altrock (idrettslærer, Leipzig), Friedrich Alverdes (zoolog, Marburg), Georg Anschütz (psykolog, Hamburg), Christian Aretz (naturviter, Bonn), Emil Artin (matematiker, Hamburg), Richard Augst (historielærer, Dresden)
B Ernst Baars (kjemiker, Marburg), Adolf Bach (germanist, Bonn), Heinrich Barkhausen (fysiker, Dresden), Sophie Barrelet (lektor i fremmedspråk, Hamburg), Julius Bartels (geofysiker, Eberswald), Karl Hugo Friedrich Bauer (kjemiker, Leipzig), Lorenz Bauer (teolog, Dillingen), Friedrich Baumann (kirurg, Marburg), Karl Baumann (fysikklærer, Bonn), Max Baur (farmasøyt, Marburg), Werner Bavendamm (botaniker, Dresden), Fritz Beckert (maler, Dresden), Hermann Beenken (kunsthistoriker, Leipzig), Paul Johannes Beger (mineralog, Hannover), Johannes Behm (teolog, Göttingen), Carl Julius Peter Behr (øyelege, Hamburg), Hans Hermann Bennhold (indremedisiner, Hamburg), Ewald Berge (veterinær, Leipzig), Walther Bergt (mineralog, Dresden), Erhard Berndt (jordbruksøkonom, Leipzig), Georg Berndt (fysiker, Dresden), Luise Berthold (germanist, Marburg), Helmut Berve (antikkhistoriker, Leipzig), Theodor Beste (bedriftsøkonom, Dresden), Erich Bethe (klassisk filolog, Leipzig), Kurt Beyer (byggingeniør, Dresden), Robert Bierich (lege, Hamburg), Wilhelm Biltz (Hannover kjemiker), Ludwig Binder (elektrotekniker, Dresden), Lothar Birckenbach (kjemiker, Clausthal), Herbert Birtner (musikkviter, Marburg), Fritz Blättner (lærer, Hamburg), Max Le Blanc (kjemiker, Leipzig), Edwin Blanck (jordforsker, Göttingen), Wilhelm Blaschke (matematiker, Hamburg), Hermann Block (lærer, Hamburg), Otto Blum (byggingeniør, Hannover), Werner Blume (anatomiker og leder for «NS-Dozentenbund», Göttingen), Paul Böckmann (germanist, Hamburg), Ernst Boehm (lærer, Leipzig), Gerhard Bohne (religionslærer, Kiel), Gerrit Bol (matematiker, Hamburg), Otto Friedrich Bollnow (filosof, Göttingen), Conrad Borchling (germanist, Hamburg), Bruno Borowski (anglist, Leipzig), Wilhelm Böttger (kjemiker, Leipzig), Kurt Brand (farmasøyt, Marburg), Erich BrandenburgI 1933-utgaven «Brandenberg». (historiker, Leipzig), Wilhelm Braeucker (kirurg, Hamburg), Gustav Brandes (zoolog, Dresden), Ludolph Brauer (luftfartsmedisiner, Hamburg), Friedrich Braun (germanist, Leipzig), Hermann Braune (kjemiker, Hannover), Erich Bräunlich (orientalist, Leipzig), Gustav Bredemann (agronom, Hamburg), Hellmut Bredereck (kjemiker, Leipzig), Franz Brenthel (metallurg, Freiberg), Roland Brinkmann (geograf, Hamburg), Georg Brion (Freiberg), Joachim Brock (barnelege, Marburg), Johannes Brodersen (anatomiker, Hamburg), Ernst Broermann (psykolog og idrettslærer, Bonn), Paul Brohmer (biologilærer, Kiel), Leo Bruhns (kunsthistoriker, Leipzig), Otto Brunck (kjemiker, Freiberg), Curt Brunst (Dresden), Eberhard Buchwald (fysiker, Danzig), Günther Budelmann (indremedisiner, Hamburg), Alfred Burgardsmeier (kirkehistoriker, Bonn), Felix Burkhardt (statistiker, Leipzig), Otto Burmeister (lærer, Rostock), Werner Burmeister (kunsthistoriker, Hamburg), Adolf Busemann (ingeniørviter og flydesigner, Dresden), Adolf Butenandt (kjemiker, senere nobelprisvinner, Danzig)
C–D Hans Freiherr von Camphausen (teolog, Göttingen), Ernst Carlsohn (kjemiker, Leipzig), Wilhelm Cauer (matematiker, Göttingen), Peter Claussen (botaniker, Marburg), Paul Cohrs (veterinær, Leipzig), Hermann Cranz (mekaniker, Hannover), Nikolaus Creutzburg (geograf, Danzig), Rudolf Criegee (kjemiker, Marburg), Adolf Dabelow (lege, Marburg), Hans Dachs (historiker, Regensburg), Petrus Dausch (teolog, Dillingen), Rudolf Degkwitz (lege, Hamburg), Friedrich Delekat (teolog og religionslærer, Dresden), Alfred Dengler (skogforvalter, Eberswalde), Georg Dettmar (eltekniker, Hannover), Gustaf Deuchler (lærer, Hamburg), Paul Deutsch (økonom, Leipzig), Max Deutschbein (anglist, Marburg), Hans Diller (klassisk filolog, Hamburg), Rudolf Dittler (øyelege, Marburg), Ottmar Dittrich (språkviter, Leipzig), Walter Döpp (botaniker, Marburg), Hans Dörries (geograf, Göttingen), Carl Dolezalek (byggingeniør, Hannover), Heinz Dotterweich (zoolog, Dresden), Friedrich Drenckhahn (lærer, Rostock), Johannes von den Driesch (lærer, Bonn), Karlfried Graf Dürckheim (psykolog, Kiel), Herbert W. Duda (orientalist, Leipzig), Gerhard Duters
E August Eber (veterinær, Leipzig), Margarete Eberhardt (lærer, Hamburg), Adolf Eberle (moralteolog, Dillingen), Georg von Ebert (Nürnberg), Friedrich August Ebrard (rettshistoriker, Hamburg), Heinrich Eddelbüttel (biolog og lærer, Rostock), Richard Egenter (teolog, Passau), Rudolf Ehrenberg (biolog, senere selv offer for NS-regimet, Göttingen), Walter Ehrenstein (psykolog, Danzig), Hermann August Eidmann (entomolog, Hannoversch Münden), Karl Eimer (lege, Marburg), Otto Eiselin (byggingeniør, Danzig), Ludwig Eisenhofer (liturgiviter, Eichstätt), Curt Eisfeld (bedriftsøkonom, Hamburg), Ernst Elster (germanist, Marburg), Otto Emicke (mineralog, Freiberg), Josef Engert (dogmatiker, Regensburg), Willi Enke (psykiater, Marburg), Wilhelm Ernst (geolog, Hamburg), Ben Esser (musikklærer, Bonn), Erich Everth (publisist, Leipzig)
F