thumb|De norrøne sjakkbrikkene fra Lewis på Hebridene, formet som ikoniske bilder av det norrøne samfunnet på Harald Maddadssons tid.Harald Maddadsson (norrønt: Haraldr Maddaðarson, gælisk: Aralt mac Mataid; født ca. 1134, død 1206) var jarl på Orknøyene og jarl eller mormaer på Katanes (Caithness i Skottland) fra 1139 og til 1206. Harald var den siste av de store orknøyjarlene som styrte øyene og deler av det skotske fastlandet på slutten av 1100-tallet, fra 1139 og fram til sin død i 1206.
Bakgrunn Skotske historikere framhever at Harald Maddadsson var halvt skotsk, mens norske historikere slår fast at han var halvt norsk. Begge deler er riktig, men likevel var han først og fremst en selvstendig norrøn-gælisk småkonge med kulturelle og etniske røtter i både Norge og Skottland. Samtidig la han seg ut med begge lands konger; kong Sverre Sigurdsson i Norge og kong Vilhelm I av Skottland. I det lange løp måtte Harald Maddadsson gi tapt for begge, men selv om han tapte slagene og deler av jarldømmet og til slutt ble en skygge av sin tidligere storhet, satt Harald Maddadsson fast på Orknøyene til tross for sine mektige naboer.
Harald var sønn av Maddad, eller Matad, mormaer av Atholl og Margaret Håkonsdatter, datter av Håkon Pålsson jarl (1103–1122). Med røtter i begge leirer, og i slekt med de skotske konger var Harald en betydelig skikkelse i det nordlige SkottlandHarald var sannsynligvis en etterkommer av Máel Coluim mac Cináeda (Malcolm II av Skottland, død 1034) og kanskje også Donnchad mac Crináin (Duncan I av Skottland, død 1040). Orknøyingenes saga navngir Harald som en av de tre mest mektige jarlene på Orknøyene sammen med Sigurd Øysteinsson og Torfinn Sigurdsson. I skotske annaler nevnes Harald Maddadsson som Arailt mac Matada.
Jarldømmet på Orknøyene, skjønt svekket siden Torfinns tid, styrte fortsatt Caithness i det nordlige Skottland og dominerte deler av Sutherland og deler av De ytre Hebridene. Arvefølgen på Orknøyene var derfor av betydning for skottenes konge David I. Ekteskapet mellom Maddad og Margaret ble inngått antagelig ikke lenge før 1134. Det etterfulgte kong Davids seier over et betydelig opprør som involverte mormaer Óengus av Moray, en slektning av kongehuset, og den påfølgende etablering av kongelig makt i provinsene Moray og Ross.Óengus av Moray sønnesønn av kong Lulach og Máel Coluim (Malcolm III av Skottland), en sønn utenfor ekteskap av Davids bror Alexander, Se Oram, David I, sidene. 96–97.
Kong Davids nevø William fitz Duncan ble utpekt til å styre over Moray. Det har blitt foreslått at Maddad, som hadde makten sin i det skotske kongedømmets kjerneområde Atholl, også kan ha fått autoritet i de nye landområdene nord for elven Mounth og at ekteskapet med Margaret Håkonsdatter ble inngått nettopp med dette for øye.
Haralds unge år Harald ble født kort tid før Ragnvald Kale Kollsson tok kontroll over jarldømmet Orknøyene da jarl Pål Håkonsson på mistenkelig vis forvant. Orknøyingenes saga forteller den offisielle historien at Pål hadde abdisert, og ryktene fortalte at han ble drept på ordre av Haralds mor Margaret. Pål var øyensynlig ikke godt likt av sine kvinnelige slektninger. Påls mor og hennes søster Frakokk hadde tidligere forsøkt å få ham myrdet med en forgiftet skjorte, men som isteden tok livet av broren Harald Håkonsson. Ragnvald representerte den store pro-norske andelen i jarldømmet. Det er blitt sagt at Frakokk, og de som støttet henne, hadde opprinnelig til hensikt å fremme kravene til Harald Håkonssons sønn Erlend da Pål døde. Isteden fikk Maddad og Margaret, kanskje med kong David i ryggen, fremmet kravet om at barnet, Harald Maddadsson, skulle bli felles hersker sammen med Ragnvald.Oram, David I, side 97–99; Orknøyingenes saga, kapitlene 55 & 74–75.
Hovedtrusselen mot Harald Maddadsson og Ragnvald Orknøyjarl kom fra Erlend Haraldsson, spesielt fra Erlands støttespiller Frakokk. Den gamle konspirator Frakokk ble snart fjernet ved at huset hennes ble brent ned ved dagens Helmsdale. Orknøyingenes saga nevner en Svein Asleivsson som drapsmannen, og forteller at han kom til Caithness fra sør, fra Atholl, med Ragnvalds velsignelse og med Maddads hjelp. Det var den samme Svein Asleivsson som hadde hatt Pål jarl i varetekt da han «forsvant».Oram, David I, sidene.99–100; Orknøyingenes saga, kapittel 78.
I Haralds tidligste år da makten ble utøvet på hans vegne av rådgivereSkotske historikere insisterer på at rådgiverne var valgt av kong David I av Skottland, men det er tvilsomt ettersom Orknøyene var overveiende norrønt og Haralds politikk hele livet gjennom var å opprettholde størst mulig avstand til den skotske tronen. sammen med Ragnvald, kunne Orknøyene nyte relativ stabilitet, skjønt sagaen fortsetter å fortelle om drap og innebrenning, inkludert drapet på Valthjov jarl som ellers er ukjent. I 1150 eller året etter besøkte Harald Norge sammen med Ragnvald jarl, og møtte sannsynligvis kong Inge Krokrygg. Harald var på denne tiden en ung mann på rundt 16 år og så vidt begynt å bli voksen. I løpet av dette besøket besluttet Ragnvald å dra på korstog, noe som blir omfattende opptegnet i Orknøyingenes saga.
Harald blir jarl alene Etter at Ragnvald Orknøyjarl hadde dratt på korstog sammen med biskop Vilhelm den gamle, Erling Skakke og andre i årene 1151–1155 var Harald kommet tilbake til Orknøyene og blitt jarl alene. I Ragnvalds fravær kom kong Øystein Haraldsson, den eldre broren til kong Inge, til Orknøyene. Han kom over Harald og hans følge i nærheten av Torså, dagens Thurso på nordkysten av Caithness, tok Harald til fange og slapp ham først løs mot løslatelsessum på tre merker gull og hans påtvungne troskapsed. Øystein herjet deretter kysten av Skottland, inkludert Aberdeen, og deretter England hvor han kjempet flere slag mot kong Stefan av Englands styrker.Snorre, Heimskringla: Haraldssønnenes saga, side 298-299.
Kanskje som et resultat av Øysteins herjinger ga kong David halvparten av Caithness til Harald Maddadssons fetter Erlend Haraldsson. Resultatet, som er gjengitt i Orknøyingenes saga, var strid og rivalisering, og i september 1152 tok Harald Maddadsson tilflukt for sin fetter Erlend og Svein Asleivsson i festningen Castle Cairston ved Straumnes (dagens Stromsness). I tiden etter fikk Harald overtaket og det endte med at Erlend ble drept i 1154.
Da Ragnvald i 1155 kom tilbake til Orknøyene hadde det i hans fravær oppstått en maktstrid som han ikke klarte å dempe eller ta kontroll over. Den ambisiøse Harald Maddadsson fikk ham drept i 1158 i Caithness. Etter Ragnvalds død oppsto det ry om hans hellighet, og det ble fortalt om mirakler ved hans grav i St. Magnuskatedralen i Kirkwall.
Kong David døde i 1153 og ble etterfulgt av sin unge sønnesønn, Malcolm IV. Borgerkrigen mellom Harald Gilles sønner Øystein, Inge og Sigurd, endte i 1157 med den svakelige Inge som eneste overlevende. Med så mange mektige menn døde ble Harald Maddadsson den udiskutable jarlen av Orknøyene i 1158 da verken den norske eller skotske kongen var i stand til å utfordre hans makt.
Strid med Norge I 1194 da kong Sverre Sigurdsson (ca. 1145–1202) var konge i Norge, samlet lendmannen Hallkjell Jonsson og jarlens svoger Olav en hærstyrke som ble kalt for øyskjeggene (eyjarskeggjar) på Orknøyene og seilte mot Norge. Som konge hadde de Olavs unge fostersønn, Sigurd, sønn av kong Magnus Erlingsson. Øyskjeggene ble beseiret i slaget ved Florvåg utenfor Bergen. Om lag 2500 mann ble drept i det blodige slaget. Liket av Sigurd Magnusson ble vist fram for kong Sverre i Bergen slik at han skulle forsikre seg at motstanderen var død. Deretter løftet kong Sverre hodet mot Orknøyene og krevde at Harald jarl måtte svare for seg for sin andel i opprøret. I 1195 seiler jarlen til Norge for å forlike seg med Sverre.
Det såkalte såttmålet utredet de rettslige og politiske forbindelsene mellom jarl og konge. Som passende straff for å ha støttet opprørere tok kong Sverre jarldømmet over Shetland fra Harald og som ble lagt direkte under den norske tronen og aldri gitt tilbake. I praksis blir Harald Maddadsson sittende som jarl, men var underlagt den norske kongen. Harald måtte også akseptere en kongelig sysselmann, men denne ble drept etter Sverres død. Forliket mellom jarl og konge ble senere stadfestet i 1210 og på nytt i 1267.Orknøyingenes saga, kapittel 112; Sverres saga, kapittel 125.
Jarldømmets makt var betydelig svekket, og det ble dermed trukket nærmere under skotsk innflytelse. Skottland lå knappe 16 km unna Orknøyene og Harald Maddadsson kjempet for å bevare sin uavhengighet.
Strid med Skottland thumb|right|Seglet til kong Vilhelm Løven. Hans gælisk tittel var antagelig Uilleam Garbh (= «Vilhelm den røffe»).Etter Ragnvalds død forsøkte Harald Maddadsson å balansere politisk ved å støtte skottekongens fiender. Først mot Malcolm IV av Skottland, som døde ung i 1165, deretter mot Malcolms bror Vilhelm Løven. De av kongens fiender som var aktive i nord var først og fremst den norrøn-gæliske Sumarlide, en småkonge i Argyll; sønnene til Máel Coluim mac Alasdair (en sønn utenfor ekteskap av Alexander I); den gæliske klanen Meic Uilleim (MacWilliams) som nedstammet fra en sønn utenfor ekteskap av William fitz Duncan; og klanen MacHeth som var blitt fratatt posisjonene i Ross.
Kong Vilhelm I av Skottland styrket det føydale systemet i Skottland og grunnla burgher i Ayr, Dumfries, Dundee, Inverness og Elgin og bygde ut et upopulært nettverk av sheriffer og dommere. I 1197 forsøkte sannsynligvis kong Vilhelm og hans bror jarl David å overvinne den brysomme norrøne jarlen i nord ved å sende en hærstyrke mot ham. Den kom så langt nord som til Thurso i Caithness, den byen som ligger lengst nord på det britiske fastlandet.Grant, side 106; MacDonald, Outlaws, side 99.
Skottekongens hær kom til kamp mot og beseiret Harald Maddadssons hærstyrke. To år senere gjorde sønnen til Máel Coluim mac Uilleim, Domnall, opprør i Ross og Moray, og det er antatt at jarl Harald også spilte en rolle i dette. Opprøret ble ikke endelig knust før i 1187.
Domnalls nederlag førte til at motsetningene mellom Harald jarl og kong Vilhelm ble ytterligere tilspisset. I årene etter 1187 synes det som om skotsk-normanniske adelsmenn ble stasjonert i Ross og Cromarty, slik som det hadde vært gjort tidligere i Moray. Familien de Moravia, anglifisert som Moray eller Murray, og som med tiden framskaffet frihetshelten Andrew Murray, ble gitt land i Ross og Cromarty, og denne familien var neppe den eneste. Da kong Vilhelm ble syk i 1195 kom den siste konflikten med Harald jarl som varte fra 1197 og til 1201. Som et resultat av denne konflikten ga Vilhelm land i Caithness til Harald den unge, sønnesønn av Ragnvald Orknøyjarl, i 1197. Allerede året etter møtte Harald Maddadsson Harald den unge og fikk ham drept.
I henhold til Orknøyingenes saga (kapittel 110) fikk kong Vilhelm den norrøne kongen på Man, Ragnvald Guthredsson, til å kjempe mot Harald Maddadsson, sannsynligvis for at Ragnvald hadde det skottekongen manglet, en flåte av krigsskip. Forfatteren McDonald mener at Ragnvald var en dominerende figur i Irskesjøen og de vestlige øyene på begynnelsen av 1200-tallet.McDonald, Kingdom of the Isles, sidene 85–88, 144, 150–151 og 212.
Strid med biskopen thumb|200 px|right|Kartet viser Orknøyenes plassering til Skottland. Shetland ligger lengst nord.Ragnvald Guthredsson kan neppe ha forstyrret Harald Maddadsson større. For det forhindret ikke at han erobret Caithness i 1201 og ødela festningen på Clardon Hill nær Scrabster Bay. Denne tilhørte biskop Jon av Katanes, eller John av Caithness, som engelske kilder kaller ham. Biskop John dro sammen med distriktets betydeligste menn for å møte Harald, tilsynelatende for å gi ham en sømmelig velkomst, men en rasende Harald jarl fikk ham grepet, kastet i et fangehull, torturert og lemlestet. Harald hadde en grunn for mishandlingen, noe som blir bevitnet av annalene Gesta Annalia som sier at biskop John var informatør for kong Vilhelm.