Folkemord,«Folkemord» i Det Norske Akademis ordbok eller genocid,«Genocid» i Det Norske Akademis ordbok er systematisk utryddelse av mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe. Betegnelsen er dannet etter det engelske genocide som ble innført som juridisk term i 1944 av den polske juristen Raphael Lemkin (1900–1959). Folkemord ble deretter definert i FNs konvensjon av 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) som handlinger begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Konvensjonen reflekterer en god del av Lemkins syn. Konvensjonen pålegger statene å forebygge og straffe folkemord. Betegnelsen genocide er dannet av genos (gresk for rase eller stamme) og cide (latin for drap).
For å kvalifisere til folkemord må handlingene være begått mot en folkegruppe som sådan og det er ikke tilstrekkelig at handlingene rammer mange personer tilfeldig. Handlingene må være ledd i et mål eller forsett om å ødelegge folkegruppen helt eller i vesentlig grad. Når enkeltpersoner blir utsatt for overgrep under folkemord er det dermed som medlemmer av en folkegruppe. Handlingene under folkemord kan bestå i drap eller fysisk skade på medlemmer av gruppen, vanskelige livskår med hensikt å ødelegge gruppen, hindring av fødsler innenfor gruppen, eller tvungen overføring av barn fra folkegruppen til en annen folkegruppe. Ødeleggelse av gruppens kulturelle verdier er ikke tilstrekkelig.
Betegnelsen folkemord forutsetter i praksis at overgripernes toppledere hadde som mål å ødelegge folkegruppen. Underordnete kan gjøre seg skyldige i folkemord dersom de var klar over sammenheng mellom egne handlinger og planen om å ødelegge folkegruppen. Dette innebærer en stor bevisbyrde. Det er ikke krav om at målsettingen om å ødelegge folkegruppen oppnås; det er tilstrekkelig at noen handlinger utføres. Folkemord er ofte vanskelig å bevise fordi de som står bak sjelden etterlater seg bevis (for eksempel dokumenter) som viser en slik intensjon.Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)
Det viktigste rettsoppgjøret i Polen etter andre verdenskrig pågikk 1946-1948 før folkemordskonvensjonen. Dom mot Arthur Greiser, administrator for Reichsgau Wartheland, omfattet folkemord. Dette var første gang en nasjonal domstol la til grunn folkemord i en straffesak. Leirkommandantene Amon Göth og Rudolf Höß ble også dømt for folkemord ved polske domstoler. Disse dommene la vekt på massemord og tok samtidig med kulturell ødeleggelse av folkegrupper som grunnlag for dommen.Nersessian, D. (2019). A modern perspective: The current status of cultural genocide under international law. Cultural Genocide, 62-92. Routledge. DOI: 10.4324/9781351214100-4
London-charteret som var grunnlaget for Nürnbergprosessen, hovedprosessen, omfattet forbrytelser mot menneskeheten og ikke folkemord. I seks av de tolv etterfølgende Nürnbergprosessene var folkemord derimot et tema. I sak 9 Einsatzgruppenprosessen og i sak 11 Rasse und Siedlungshauptamt-prosessen ble Lemkins begrep eksplisitt anvendt. Aktor Benjamin Ferencz brukte begrepet om Einsatzgruppenes og enkeltpersoners forbrytelser, og ikke som en forbrytelse begått av en folkegruppe mot en annen. Begrepet forekommer hyppig i dokumentene fra saken mot de 207 personene tiltalt i Nürnberg. Mens disse rettsprosessene pågikk arbeidet FN med utkast til Folkemordkonvensjonen.
Statuttene for de internasjonale domstolene for Jugoslavia og for Rwanda inkluderte folkemordskonvensjonens definisjon og kunne domfelle for folkemord. I folkeretten er folkemord del av en større kategori av forbrytelser mot menneskeheten. Den internasjonale domstolen for Rwanda konkluderte med at folkemord er jevnbyrdig med forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser i alvorlighetsgrad (engelsk: of equal gravity).
Den internasjonale straffedomstolen (ICC), den første permanente internasjonale domstolen ble etablert i 2002. Omar Hassan al-Bashir er det første statsoverhode som har blitt siktet for folkemord av domstolen.
På 1900-tallet var folkemordet på armenerne, holocaust, folkemordet i Kambodsja og folkemordet i Rwanda særlig omfattende. Etter holocaust er folkemordet på etniske armenere i det omsanske riket det mest utforskede folkemordet i historien. Romernes rasering av Kartago under den tredje puniske krig er et historisk eksempel på folkemord.
Etter å ha mottatt rapporter om Einsatzgruppenes fremferd bak Østfronten uttalte Winston Churchill 24. august 1941 at det dreide seg om en forbrytelse uten navn. Washington Post brukte 3. desember 1944 overskriften genocide (folkemord) som var første gang begrepet ble brukt i en landsdekkende avis. Bakgrunnen var offentliggjøringen av Vrba-Wetzler-rapporten som var en førstehånds, utførlig beskrivelse av hva som foregikk i Auschwitz.
Bakgrunn
Tidlig bruk og lignende betegnelser François-Noël Babeuf brukte i 1794 nationcides da han kritiserte Jean-Baptiste Carriers kontrarevolusjonære krig i Vendée. Den tyske betegnelsen Völkermord ble på begynnelsen av 1900-tallet brukt om de tyske kolonistenes overgrep mot Herero-folket og under første verdenskrig om fordrivelse og massakrering av armenerne. Den svenske forfatteren Maria Anholm brukte i 1906 folkmord om massakrene på armenere under Abd-ul-Hamid II (de hamidiske massakrene).
Det osmanske folkemordet på armenerne De lutherske misjonærene Bodil Biørn (norsk) og Alma Johansson (svensk) var i 1915 øyenvitner til massakrer under folkemordet på armenerne i Muş. Ifølge Johansson la ikke de osmanske offiseren skjul på hensikten var å utrydde armenerne og at dette hadde vært et tema siden november 1914. Johanssons øyenvitneskildringer ble gjengitt av James Bryce og Arnold Toynbee i The Treatment of the Armenians in the Ottoman Empire (1916). Hjalmar Branting ble sterkt berørt av Johanssons rapport om massakrene på armenerne i 1915 og brukte på svensk betegnelsen ett fullt organiserat folkmord (1917). På et folkemøte beskrev Branting det som foregikk som systematisk, fullt organisert og uten sidestykke.
Folkemordet ble behandlet rettslig i 1921, da Soghomon Tehlirjan ble frikjent i Berlin for drapet på Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet.
Raphael Lemkins arbeid I 1943 introduserte den polskfødt juristen Raphael Lemkin (av jødisk opphav) begrepet folkemord eller genocid. Lemkin publiserte begrepet genocide (folkemord) i en bok i 1944 på bakgrunn av det pågående holocaust samt folkemordet på armenerne 30 år tidligere.
Ordkonstruksjon Lemkin konstruerte ordet konstruerte fra gresk genos (i betydningen stamme, familie, rase) og latin cide (å drepe). Han bemerket at ethnocide (av gresk ethno i betydningen nasjon) også ville være et dekkende ord. Lemkin fikk i 1950 bekreftet at ordet var tatt inn i Webster's New International Dictionary. Ordet ble tatt inn i Encylopédie Larousse i 1953 etter godkjenning i Académie française. Oxford English Dictionary tok inn "genocide" i 1955 i et tillegg til 3. utgave.
Lemkins definisjon Typisk for folkemord er ifølge Lemkins definisjon at handlingene rettes mot individer som medlemmer av en gruppe, ikke mot individene som sådan. Lemkin forsøkte ikke med dette å definere en bestemt type voldshandling. I stedet ønsket han å se forskjellige handlinger som hver for seg kan være kriminelle og sammen utgjorde en annen type overgrep mot folkegruppen som kollektiv.
Lemkin definerte folkemord som en folkegruppes overlagte ødeleggelse av en annen folkegruppe. Lemkins kunnskap om folkemordet på armenerne, Semile-massakren og holocaust under andre verdenskrig inspirerte han til å utarbeide lovverk for det han kalte «genocide». Lemkin utformet opprinnelig lovforslag om «barbarity» (massemord) and «vandalism» (utslettelse av kultur). Lemkin var slått av den kulturelle ødeleggelsen som fulgte massakrene og fordrivelsen av armenere i Tyrkia.Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89.
Folkemordet på armenerne Lemkin noterte at over 1 millioner armenere ble drept bare fordi de var kristne og ble sjokkert da de skyldige ble sluppet fri: «Hvorfor er drap på 1 million en mindre forbrytelse enn drap på et enkelt individ» skrev han i selvbiografien. Det var uholdbart for Lemkin at statenes suverniteten ga lov til å drepe millioner av uskyldige og han mente stater burde holdes ansvarlige for mishandling av egne borgere.Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
Mehmed Talat, en av hovedmennene bak folkemordet på armenerne, ble i 1921 drept på åpen gate i Berlin av Soghomon Tehlirjan, en overlevende armener. Lemkin fikk kjennskap til rettssaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett: Tehlirjan begikk en forbrytelse da han drepte en mann, mens Talat kunne straffefritt drepe millioner - dette var helt ulogisk ifølge Lemkin.Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. » Lemkin mente det var behov for lov og rettsvesen til å straffeforfølge slike som Talat; det burde ikke være nødvendig at ofrene tok saken i egne hender.Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210
Forslag til Folkeforbundet i 1933 Høsten 1933 forfattet Lemkin en rapport og et forslag til Folkeforbundet med forbud mot forbrytelser han kalte «barbari» og «vandalisme». Lemkin planla å presentere forslaget på den femte internasjonale konferansen for samordning av straffelov i Madrid høsten 1933. Tyske myndigheter presset Polen til å hindre Lemkin å reise til Madrid, men Lemkins rapport ble sirkulert og diskutert blant deltakerne i Madrid.Balakian, P. (2013). Raphael Lemkin, cultural destruction, and the Armenian genocide. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 57-89. https://academic.oup.com/hgs/article-abstract/27/1/57/762210 Lemkins forslag fikk lite oppslutning på konferansen og de tyske delegatene forlot rommet i protest. En deltaker på konferansen fremholdt at barbari forekom så sjelden at det ikke hadde noen hensikt å utforme lov om forbrytelsen.
Han listet opp fem «nye» forbrytelser (forslaget ble forfattet på fransk):Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
barbari (fransk: actes de barbarie) vandalisme (actes de vandalisme) fremkalling av katastrofer i internasjonal kommunikasjon (provocation de catastrophes dans la communication internationale) forstyrrelser av internasjonal kommunikasjon (interruption intentionnelle de la communication internationale par Poste, Télégraphe, Télephone, ou par la T.S.F.) spredning av smitte mellom mennesker, dyr eller planter (propagation de la contamination humaine, animale, ou végétale)