thumb|Umberto Eco, forfatteren av boken. Rosens navn (originaltittel Il nome della rosa) er en postmoderne roman skrevet av den italienske semiotikeren, filosofen og forfatteren Umberto Eco. Den ble utgitt på italiensk i 1980 og ble oversatt til norsk i 1984. Eco ga i 1984 ut en essaysamling om Rosens navn (Postille al Nome della rosa), som kom på norsk i 1988 (Randbemerkninger til Rosens navn).
Litterær teknikk og tema Rosens navn er et eksempel på den litterære teknikk som kalles «Leserens respons-kritikk», som fokuserer på leserens fortolkning av teksten ut fra den erfaring leseren besitter (man sier at teksten er «åpen», dvs. fri til fortolkning, ikke «lukket» i én tolkning gitt av forfatteren). Eco understreker dette i Randbemerkninger til Rosens navn: «Ingen glede kan være større for en romanforfatter enn å kunne oppdage at det han har skrevet lar seg lese på måter han ikke hadde tenkt seg, særlig når det er leserne som setter ham på det.» En av hovedpersonene i boken, William fra Baskerville, sier det samme: «Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem.»
Det er to fortellerstemmer i boken. I forordet påstår en jeg-person (muligens ment å være Umberto Eco) at han har funnet et middelaldermanuskript forfattet av en munk Adso fra Melk. I resten av boken er det Adso som er fortelleren. Den oppmerksomme leser vil finne referanser til moderne personer og intertekstuelle forbindelser til nyere litteratur i hans beretning, og vil dermed «gjennomskue» teksten og følgelig også forordet.
Noen ganger snakker Eco (via Adso) direkte til leseren, f.eks. fjerde dag, sext: «Men nå fortapte jeg meg i minner, tålmodige kjære leser, dette har liten interesse, det er andre begivenheter som uroer oss», og gir dermed inntrykk av at boken nærmest er en metaroman.
Handlingen i boken utspiller seg en uke i november 1327 i et benediktinerkloster i Nord-Italia. Hovedtemaet er et kriminalmysterium: En rekke av beboerne i klosteret blir myrdet under bisarre omstendigheter. Samtidig er det flere bi-temaer, som beskriver sosiale og teologiske forhold i denne perioden av middelalderen. Flere av bi-temaene har referanser til vår tid. En av hovedpersonene, fransiskaneren William fra Baskerville, klarer til slutt å avsløre de fleste sammenhenger ved å bruke skolastiske og logiske metoder.
Boken er delt inn i hovedavsnitt for hver av de syv dagene, med underkapitler etter de liturgiske tidebønnene (matutin, laudes, prim, ters, sext, non, vesper og kompletorium). Det fremkommer av en kommentar andre dag (matutin) om en spesiell mandagssalme, at første dag er en søndag.
thumb|Klosteret i Melk, der romanen forteller at Adso skrev manuskriptet
De to forordene Rosens navn starter med to forord, ett skrevet av ham som påstår å ha funnet manuskriptet til Adso, det andre skal være en prolog av Adso selv. På denne måten bygger forfatteren lag på lag av «fiktiv autentisitet» til sin historie.
Det første forordet er datert 5. januar 1980, samme år som boken kom ut. Det er Eco som har skrevet romanen, men han gir i forordet en illusjon av at den bygger på et originalt middelaldermanuskript, utgitt i fransk oversettelse i Paris i 1842. Samtidig bryter han selv ned illusjonen med en lite troverdig forklaring om bokens vandring: Han skal tilfeldigvis ha kommet over en bok med fransk oversettelse og bearbeidelse av fortellingen i Praha i 1968, som han straks oversatte til italiensk og skrev ned for hånd. Dette viste seg å være heldig, for boken forsvant med en kjæreste kort tid etter. Senere skal forfatteren ha funnet henvisninger til manuskriptet både i Paris og Buenos Aires, men begge gangene er det ting som ikke stemmer med den opprinnelige boken. Illusjonen brytes ytterligere ned ved at forfatteren sier rett frem: «Slik følte jeg meg fri til bare å fortelle fortellingen til Adso fra Melk, og jeg gjorde det simpelthen fordi jeg liker å fabulere.»
På denne måten leker Eco med å plassere flere fortellinger inne i hverandre. I Randbemerkninger til Rosens navn skriver han: «Slik skrev jeg straks min introduksjon, jeg puttet min historie inn som et fjerde ledd, etter tre andre fortellinger, jeg nevnte at Vallet hadde sagt at Mabillon hadde sagt at Adso sa …»
Videre viser Eco leseren at dette kan være en fortelling også om vår tid, ved de ironiske setningene: «En fjern tid, heldigvis uten enhver kontakt med vår egen. En underlig fjern tid, uten vår egen tids håp og trygghet.» Det første forordet avsluttes med en hyldest til bøkenes verden: «Overalt søkte jeg ro, men fant det ikke før jeg satt i min krok med en bok.»
I hovedteksten er Adso jeg-forteller, og i hans prolog etableres et nå-tidspunkt hvor teksten nedskrives; der er han en gammel og syk mann, som ser tilbake på det som skjedde i hans ungdom. Prologen starter på en snedig måte ved at Eco lar teksten referere til seg selv, akkurat som i Johannesevangeliet er første linje: «I begynnelsen var …» Adso beskriver den historiske bakgrunnen for det som foregikk i klosteret. Han tilkjennegir klart sine egne sympatier (pave Johannes omtales som en Antikrist, på den annen side støtter Adso fransiskanerne og ideen om apostolisk fattigdom). Adso havnet midt i handlingen ved at faren var en av keiser Ludvigs menn og deltok i felttoget til Italia og tok Adso med. Under beleiringen av Pisa ville Adso se seg mer om i Toscana, dette fikk han lov til dersom han reiste sammen med en erfaren veileder. Følgesvennen som ble plukket ut var den lærde fransiskaneren William fra Baskerville.
Scenen for handlingen
Historisk bakgrunn Perioden Adso skildrer i sin krønike er svært urolig. I Avignon satt den stridbare Johannes XXII som den andre paven under Avignon-pavedømmet (pavesetet var flyttet fra Roma til Avignon i 1305). Paven var i opposisjon til keiser Ludvig IV av Bayern og ekskommuniserte ham i 1324. Som en reaksjon på dette invaderte Ludvig IV Italia i 1327 og innsatte i 1328 en motpave i Roma (Nikolas V). Samtidig lå pavedømmet i skarp strid med den nye fransiskanerordenen om apostolisk fattigdom. Ordenen hadde på et generalkapittel i Perugia i 1322 vedtatt at verken Kristus eller apostlene hadde hatt eiendom, og at de kristne måtte følge dette eksempelet.
Paven fordømte denne tesen, av taktiske grunner valgte benediktinerne å støtte fransiskanerne i striden. En retning innen fransiskanerordenen holdt strengt på fattigdomsidealet og ble kalt spiritualene, en annen tilsvarende gruppe brøt ut av ordenen og ble kalt fraticelli (småbrødrene). Det oppsto også en rekke radikale sekter i opprør mot den katolske kirkes materialisme og de sosiale ulikhetene, Rosens navn forteller detaljert om én av dem, ledet av broder Dolcino (dulcianerne).
Da Eco skrev Rosens navn var Italia på tilsvarende måte preget av sosiale konflikter, uro og vold.Dette resonnementet drøftes blant annet av David Richter i «The Mirrored World: Form and Ideology in Umberto Eco’s The Name of the Rose», sitert på novelguide.com Disse årene kalles i Italia for «blyårene» («anni di piombo») på grunn av all skytingen og bombingen. På den ytre venstresiden spredte De røde brigader frykt. I 1978 bortførte og drepte de den forhenværende italienske statsministeren Aldo Moro. Samtidig planla det ytre høyre statskupp og sprengte flere terrorbomber, bl.a. ble 85 mennesker drept i terrorangrepet i Bologna 2. august 1980. Eco skrev derfor om en periode som lignet på hans egen, full av spenninger.
Ecos plassering av handlingen i tid og rom Eco forteller i Randbemerkninger til Rosens navn at han helst ville plassert handlingen på 1100- eller 1200-tallet, da det var denne perioden han kjente best. Han ble tvunget til å flytte den til 1300-tallet, fordi han hevder at en skarpsindig etterforsker kun var mulig etter Roger Bacons tid. Han la handlingen til november 1327, siden det er et historisk faktum at Michele av Cesena ankom Avignon i desember samme år.
For å følge profetiene i apokalypsen ville han ha med en tønne griseblod, Griser ble slaktet først når det var blitt kaldt, for å få det til å passe med november måtte handlingen plasseres på et høytliggende sted i den nordlige delen av Italia.
Klosterets plassering frame|Liguria, der klosteret sannsynligvis er plassert Adso skriver selv at han prøver å skjule hvor klosteret lå, på grunn av alt det forferdelige som skjedde. Likevel gir han et hint i prologen: «vi fulgte fjellveien fra Pisa, samme vei og samme retning som San Giacomo …». San Giacomo er det italienske navnet på Apostelen Jakob, og her menes en av pilegrimsveiene til Santiago de Compostela i Spania, der han etter tradisjonen skal være begravet. Adso sier de brukte to uker på reisen, ut fra det og at det må ligge i nærheten av en av pilegrimsveiene prøver forfatteren av forordet å foreta en plassering («Om dette sier Adso ingenting, men etter det som er antydet, kan man regne med …»). Først plasserer han stedet svært upresist «mellom Pomposa og Conques». Pomposa er et benediktinerkloster utenfor Ferrara øst i Nord-Italia, mens Conques er et stoppested for pilegrimer på vei til Santiago, midt i Syd-Frankrike. Dernest prøver han å presisere, ved å si at det ligger «i Appenninene mellom Piemonte, Liguria og Frankrike», dette dekker store deler av Italias nordvestlige hjørne. Til sist gir han den mest presise lokaliseringen: «så å si mellom Lerici og Turbia.» Lerici er en kystby helt syd i Liguria, mens Turbia er det italienske navnet på franske La Turbie, på den franske rivieraen tvers over grensen fra Italia. Fortsatt dreier det seg om et område på over 20 mil i utstrekning. Stedsnavnene Eco bruker refererer til et sitat fra Dantes Den guddommelige komedie: «De av stupene mellom Lerici og Turbia som er mest utilgjengelige, kan sammenlignes med komfortable trapper i forhold» (Skjærsilden III,49-51). På Dantes tid (som også er tiden for handlingen i Rosens navn) var de ulendte liguriske fjellene på denne strekningen nesten ufremkommelige. Severino sier noe som plasserer klosteret i sydhellingen av Appenninene ned mot Middelhavet (første dag, før non): «… vårt platå her i høyden langs ryggen av en kjede som ser havet på den ene siden, derfra kommer det varm vind, i nord har vi høye fjell som gir oss frisk og kjølig luft.» Dette stemmer med hva Adso skriver fjerde dag, sext: «Den morgenen vi ankom kunne vi fra enkelte punkter på de høyeste stedene skimte havet, kanskje ti mil borte.» Ubertino bekrefter plasseringen når han sier tredje dag, etter kompletorium: «i bispedømmet Novara, det er i denne delen av Italia, bare litt lenger mot nord.»
Kolossen Klosteret ligger på en høy åskam og er dominert av et gammelt og svært tårn, den såkalte Kolossen. Livet i klosteret dreier seg om Kolossen, siden det største biblioteket i kristenheten fyller den øverste etasjen, opp dit har bare bibliotekaren Malachia adgang. I andre etasje ligger scriptoriet, der mange av munkene skriver av og illustrerer bøker som blir bragt ned. I første etasje ligger kjøkkenet og refektoriet. Om natten er Kolossen låst for adgang utenfra, likevel ser munkene flakkende lys fra biblioteksetasjen på nattestid.
Personer i handlingen Adso fra Melk, hovedforteller og benediktinermunk. I en alder av åtti år skriver han ned det han opplevde som atten år gammel novise («en tekst som aldri har vært skrevet før nå, skjønt den har levd i mitt sinn gjennom lange tider»). Han er imponert over Williams klare tanker og evne til logisk resonnementer, men avslører likevel i sin omtale av William i de siste blad at han selv aldri ble så utviklet som ham: «I mine bønner ber jeg alltid om at Gud må ta imot hans sjel med tilgivelse for de handlinger han har gjort seg skyldig i, takket være sin selvbevissthet og sitt intellektuelle overmot.» Han sier også (femte dag, vesper): «desto mindre får jeg til overs for den intelligens som vil vite og den vilje som vil handle: for meg er det blitt slik at det eneste som kan gi redning er den trygge tro som inngir deg kraft til å vente tålmodig, uten å spørre for meget.»