Latakia eller Lattakia (arabisk: اللَاذِقِيَّة, al-Lādhiqīyah) er den største havnebyen i Syria og administrativ hovedstad i Latakia-guvernementet. Byen ligger ved Middelhavet og er et viktig økonomisk og kulturelt senter for det vestlige Syria. Latakia er blant landets største byer og fungerer som en regional port for handel, transport og turisme. Byen grenser til Tartus i sør, Hama i øst, og Idlib i nord.
Stedet har vært bosatt siden 1000-tallet f.kr. Den moderne byen ble grunnlagt på 300-tallet f.kr., under styret til selevkidene. Deretter overtok romerne styringen av byen, og ble på 700-900-tallet fulgt av umajjadene og abbasidene I den siste perioden gikk bysantinerne ofte til angrep på byen. De holdt dem i perioder, før de tapte den tilbake til araberne, blant dem fatimidene. Etter dette ble Latakia styrt av seldsjukk-tyrkere, korsfarere, Ajjubide-dynastiet, mamelukkene, og osmanerne.
Etter første verdenskrig ble Latakia en del av det franske mandatet i Syria, hvor den tjente som hovedstad i et selvstendig område bosatt av alawitter. Dette selvstendige området ble Alawitterstaten i 1922, og erklærte seg selv flere ganger selvstendig før det ble innlemmet i Syria i 1944.
Etymologi Som mange selevkidebyer ble Latakia kalt opp etter en hersker i dynastiet. Den fikk første navnet Laodikea (gresk Λαοδίκεια ἡ Πάραλος, som også blir skrevet Laodikeia eller Laodikeia), av Selevkos I Nikator til ære for moren si, Laodike. Det originale navnet overlevde i den arabiske formen som al-Ladhiqiyyah (arabisk اللاذقية), som det franske Lattaquié og internasjonale Latakia kommer fra.le Strange, 1890, s.380.Ball, 2000, s.157 Osmanerne kalte byen tyrkisk Lazkiye, mens det latinske navnet er Laodikea ad Mare.le Strange, 1890, p.380.Ball, 2000, p.157
Historie Antikken Stedet hvor Latakia ligger, på neset Ras Ziyarah"Prostar Sailing Directions 2005 Eastern Mediterranean Enroute», s. 38 har vært bosatt i lang tid. Den fønikiske byen Ramitha lå her, som av grekerne ble kalt Leukê Aktê, «hvitekysten». Ramitha er datert tilbake til minst 1000-tallet f.kr. og var en del av kongedømmet Ugarit som lå litt lenger nord. Etter hvert som makten til Ugarit forsvant mot slutten av 1000-tallet f.kr., gjorde den at havnen Ramitha ble mer viktig.Ball, 2000, s.157
Bebyggelsen ble en del av Det assyriske riket, og falt senere til perserne, som innlemmet den i det femte strapien deres, Abar-Nahara, på andre siden av elven. Den ble erobret av Aleksander den store i 333 f.kr., etter seieren hans i slaget ved Issus over den persiske armeen ledet av Darius III, og markerte starten på hellenismen i Syria.Ring, 1994, s.451
Etter at Aleksander den store døde i 323 f.kr., falt Nord-Syria under Selevkos I Nikator sin kontroll. Han grunnla byen Laodikea, en av fem byer kalte opp etter moren si, Laodike. Laodikea ble et hovedsentre for gresk kultur og en av de nye hovedkvarterene for satrapalen. Den var hovedhavnen for Apamea, som den hadde veisamband til over Alawifjellene. Laodikaea ble en viktig havn, den nest viktigste etter Selevkia Pieria.Ball, 2000, s.157 Den dannet en tetrapolis, med Antiokia, Selevkia Pieria og Apamea, og disse fire byene i Syria ble knyttet sammen i en union kalte syrisk tetrapolis.Ring, 1994, s.451
Romersk styre miniatyr|Tempelet til Bacchus i Latakia. I 64 f.kr., avskaffet den romerske legaten Pompeius formelt Selevkideriket og skapte den nye romerske provinsen Syria. Under maktkampen mellom Augustus og Marcus Antonius, klarte sistnevnte å vinne støtte fra Laodikea under det korte styret hans av Syria ved å gi etter noen skatter og love selvstyre. Etter nederlaget til Marcus Antonius, endret romerne navnet på Laodikea til Laodikea-ad-Mare, og byen blomstret igjen som en transitthavn for handel mellom øst og vest, og hadde bare Antiokia over seg på rangstigen. Denne handelen ble systematisert ved å bygge Via Maris, en kystvei som gikk fra Antiokia til Damaskus og Beirut via Laodikea.Ring, 1994, s.451 I det første hundreåret f.kr., gav Herod den store, kongen av Judea, byen en akvedukt, og restene av denne står fremdeles øst for byen. I starten satte romerne ut fire legioner i Syria, og en av disse, Legio VI Ferrata, var trolig plassert i Laodikea.Ring, 1994, s.451–452
I 193 e.kr. ble byen plyndret av guvernøren av Syria, Pescennius Niger, i opprøret hans mot den nye keiseren, Septimius Severus. I 194 omorganiserte Septimius Severus Syria inn i fem nye provinser. En av disse, Koilesyria, inkluderte hele det nordlige Syria og hadde en kort stund hovedstaden i Laodikea før den ble flyttet til Antiokia. Septimius Severus regnet Antiokia for å være mer degenerert enn Laodikea, og prøvde å straffe Antiokia for å ha støttet opprøret til rivalen Pescennius Niger.Ring, 1994, s.451–452
Septimius Severus ga Laodikea fire søylegangsgater som delte byen i en rekke rektangler. Romerske Laodikea var basert på byplanen til selevkidene og ble lagt ut langs en vertikal akse som strakk seg 1,5-2 kilometer fra nord til sør, og knyttet sentre av byen til den nordlige veien til Antiokia, og dannet cardus maximus (hovedhandelsgaten). Øst-vest-aksen besto av tre hovedgater: den første knyttet havnet til festningen, den andre knyttet havnen til Apamea-veien og den tredje knyttet havnen til en monumental firevegs bue, eller tetrapyl, som var reist over krysset med den nord-sørgående søylegangsgaten.Ring, 1994, s.451–452 Septimius bygde også bad, et teater, en hippodrom, flere helligdommer og andre offentlige bygg i byen. Roma regnet Laodikea som en særdeles viktig havneby i den høyt skattede provinsen Syria.Ring, 1994, s.453
Gjennom 200- og 300-tallet var Laodikea avhengig av Antiokia. I 272 ble byen erobret av Zenobia, dronningen i Det palmyrenske riket, etter at hun mislykkes i å ta Antiokia fra keiser Aurelian. Etter opprøret i Antiokia i 378, fikk Laodikea ny gunst hos keiseren og hadde høy velstand frem til bysantinsk tid. I 494 ble byen ødelagt i det første av en rekke jordskjelv. I 528 skapte keiser Justinianus I av Østromerriket den nye provinsen Theodorias av et kystbelte rundt Laodikea, og bygde opp og forsterket byen mot den økende persiske trusselen. I 555 berørte et nytt kraftig jordskjelv Latakia.Ring, 1994, s.453
En stor jødisk befolkning bebodde Laodikea i det første hundreåret. Kjetteren Apollinarius var biskop i Laodikea på 300-tallet. Byen preget mynter fra tidlige tider.
Tidlig islamsk tid Laodikea tilfalt Rashidun-armeen i 638, under general Abu Ubaida, som visstnok hadde gravd grøfter rundt byen slik at selv menn til hest kunne rykke fram umerket. De lot som om de skulle trekke seg tilbake til Homs, men kom tilbake om natten og overrasket innbyggerne. Kristne som hadde dratt fra byen fikk lov å vende hjem tilbake og forsette virksomheten sin. Laodikea ble av muslimene kalt «al-Ladhiqiyah» eller «Latakia», og Umar ibn al-Khattab, den regjerende kalifen da den blir erobret, la den under Jund Hims.Ring, 1994, s.453le Strange, 1890, s.35-36.
Under styret til Umajjadene, ble byen ødelagt av et bysantinsk raid i 705 og igjen i 719, da en bysantinsk styrke støttet av en flåte brant ned byen og tok mange av innbyggerne som fanger. Reparasjoner og gjenoppbygginger av bygningene og festningsverkene ble startet av kalifen Umar II, som også betalte løsepenger for innbyggerne til bysantinerne. Etterfølgeren hans, Yazid II, bedret festningsverkene og forsterket den muslimske garnisonen.Ring, 1994, s.453
Sent på 900-tallet begynte bysantinerne, under keiser Nikeforos II, å utnytte forvirringen og ustabiliteten mot slutten av abbaside-tiden, og erobret deler av det islamske området. I 970 falt Latakia, men i 980 tok fatimidene tilbake byen og den bysantinske guvernøren Karmaruk ble senere halshugget i Kairo. Til slutt, sent i hundreåret, falt den til seldsjukkene som var ledet av Banu Munqidh av Shaizar. Han avsto byen til seldsjukker-sultan Malik Shah I i 1086. Mange av de flotte, offentlige byggverkene i Latakia var alt i ruiner på den tiden.Ring, 1994, s.453
Korsfarere, Ajjubide-dynastiet og mamelukkene De første korstogene nådde Syria i 1097, og 19. august 1097 trengte 28 skip fra Kypros under ledelse av Guynemer av Boulogne inn i havnen i Latakia, plyndret byen og gjorde den til en del av Fyrsteeksempelet Antiokia.Ring, 1994, s.453 Under korstoget ble den sørlige havnen til Latakia og Baniyas gitt til Robert av Normandie og Raymond av St. Gills. Noen år senere, i august 1099, beleiret Bohemond Latakia med hjelp av flåten fra Pisa ledet av erkebiskop Daiberto Lanfranchi. I løpet av få måneder ble Bohemond tatt til fange av Danishmend. Sju måneder senere tok nevøen hans Tankred over tronen og satte seil mot Latakia igjen. Denne gangen falt byen til ham i 1103 etter en 18 måneder lang belering. Året etter tvang en bysantinsk flåte under admiral Kantakouzenos nok en gang frankere til å kapitulere, selv om bysantinerne ikke klarte å ta festningen.Riley-Smith, 2005, s.50 Det var ikke før i 1108 at frankere klarte å få kontroll over byen. Med hjelp fra flåten i Pisa, erobret Tankred Latakia etter at Bohemond hadde lovet ham til keiser Alexios I Komnenos som en del av Devol-traktaten i 1108. For tjenestene sine fikk folket fra Pisa og Genova enklaver i byen, og rettigheter til fri handel i havnen og fyrsteeksempelet.Thomas Asbridge, The Crusades: The War for the Holy Land, (London: Simon & Schuster, 2010), pp.137–144.Thomas Asbridge, The Crusades: The War for the Holy Land, (London: Simon & Schuster, 2010), pp.137–138.
Under frankerne ble Latakia kalt «La Liche», og dekket et område på 22 kvadratkilometer, og besto av tre fraskilte områder. Havnen, som opprinnelig var en åpen bukt med kaianlegg i marmor lagt der av romerne, forble et viktig handelssenter. Selve byen, som tidligere var beleiret av et lukket festningsanlegg, var nå borte. På to åser sto to borger som ruvet over byen. I korstogstiden hadde byen franske innbyggere, en større muslimsk befolkning og et stort gresk-ortodoks samfunn. To av kirkene deres står fremdeles, «Jomfrukirken» og «St. Nikolaskirken».Ring, 1994, s.453
I 1126 ble byene Latakia og Jableh en del av medgiften til prinsesse Alice, datteren til kong Baldwin II av Jerusalem, som mislykkes i å prøve og holde på makten i Antiokia. Alice donerte senere et hus i byen til den kristne Johanitterordenen, som gjorde byen til hovedbasen sin i regionen.Ring, 1994, s.453 I april 1126 raidet emiren Sawar, som var guvernør i Aleppo, og plyndret byen, og tok mange til fange og store mengder av skattene. Byen ble videre ødelagt av jordskjelv i 1157 og 1170, i tillegg til flere angrep på havnen.
Den 21. juli 1188 nådde Saladin frem til murene i Latakia og tvang frem en kapitulering hos korsfarerne to dager senere. På den tiden hadde byen blitt en godt befestet og rik by. Saladin utpekte emir Sunkur al-Kilati som guvernør og ga byen en sterk muslimsk garnison. Guy de Lusignan, kongen i Jerusalem som ble tatt til fange i slaget ved Hattin, satt visstnok fanget i Latakia for løsepenger.Ring, 1994, s.454 I august 1190 lot Saladin rive deler av havneanlegget i Latakia for å hindre at byen igjen skulle kunne brukes som base for Det tredje korstog. Byen ble kortvarig gjenerobret av frankiske styrker i 1197, før den raskt kom tilbake under muslimsk kontroll. I den påfølgende Ayyubid-perioden ble Latakia gradvis gjenoppbygd, og havnen og festningsverkene restaurert.
Frankiske forsøk på å gjenerobre byen i de påfølgende tiårene mislyktes, og Latakia forble under muslimsk kontroll frem til de mamlukkiske erobringene på slutten av 1200-tallet.