Bernhard Rudolf Stempfle (født 17. april 1882 i München,Otto Gritscheder: «Der Führer hat Sie zum Tode verurteilt…» Hitlers «Röhm-Putsch»-Morde vor Gericht. Verlag C.H. Beck, München 1993, ISBN 3-406-37651-7, s. 145. Fødeår også slik hos Günther Gerstenberg: Freiheit! Sozialdemokratischer Selbstschutz im München der Zwanziger, 1997, s. 291. Som alternativ angir Hans-Günter Richardi: Schule der Gewalt. Die Anfänge des Konzentrationslagers Dachau 1933-1934, 1983, s. 331 den 17. april 1888. Fødeåret 1882 støttes imidlertid også i NSDAP-kartotekkortet for Stempfle fra 1934, som er å finne i NSDAP-Parteikorrespondenz i Bundesarchiv Lichterfelde. Med henblikk på fødested er det overensstemmelse mellom Richardi og Gerstenberg, hos Gritscheder oppgis intet. død 1. juli 1934 i konsentrasjonsleiren Dachau ved München), psevdonymer: Redivivus; Spectator GermaniaeOthmar Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945, s. 134., var en tysk katolsk ordensprest og publisist. Han er fremfor alt kjent som utgiver av den jødefiendtlige avisen Miesbacher Anzeiger. I forskningen blir det tildels antatt, tildels avvist, at han var en viktig medarbeider til Adolf Hitlers bok Mein Kampf.
Han ble drept i De lange knivers natt.
Liv og virke Bakgrunn Stempfle inntrådte som ung i De arme eremitter av den hellige Hieronymus' orden.Gritscheder: Führer. s. 145. Se også Der Furcht so fern, dem Tod so nah’. En tilhørighet til jesuittordenen i stedet, som ofte er hevdet om hamSom f. eks. hos Edmond Paris: Historie Secrete des Jesuites, 1970, s. 231, Edouard Calic: Reinhard Heydrich. Schlüsselfigur des dritten Reiches, 1982, s. 155, Heinrich Hoffmann: Hitler, wie ich ihn sah, s. 70 books.google («ehemaliger Jesuitenpater» - tidligere jesuittpater), eller hos David Clay Large: Hitlers München. Aufstieg und Fall der Hauptstadt der Bewegung, Verlag C.H. Beck, PT330 books.google («der ehemalige Jesuitenpater»); originalutgave: Where Ghosts Walked. Munich's Road to the Third Reich, 1997, s. 153. er derimot, som Lapomarda har vist, en feil hos de angjeldende forfattere,Vincent A. Lapomarda: The Jesuits and the Third Reich, 1989, s. 36. som kan spores tilbake til Stempfles samtid, og som Stempfle selv, ifølge Plöckinger, gjerne gjorde narr av («[sich] gerne lustig machte»).Othmar Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945, s. 134.
Grunnet mangel på tyske medlemmer ble hieronymitterordenen senere oppløst. Stempfle selv bar fra rundt 1923 av ikke noen ordensdrakt lenger, og utøvde heller ikke lenger noen prestelige funksjoner, men han ble like fullt omtalt av venner og kjente som «Pater Stempfle». Også i litteraturen figurerer Stempfle av denne grunn ofte som pater, når det er snakk om årene 1923 til 1934, selv om denne tittelen da strengt tatt ikke lenger er rett. Helmut Heiber betegner ham til og med – som eneste forfatter og sannsynligvis feilaktig – som prelat.Helmut Heiber: Adolf Hitler. Eine Biographie, 1960, s. 47.
På bakgrunn av Bernhard Stempfles tilbaketrekning fra all klerikal gjerning fremstår Bronders påstand om at Stempfle av og til var «den gudstroende Hitlers skriftefar»Dietrich Bronder: Bevor Hitler kam. Eine Historische Studie, 1964, s. 240; 2., erweiterte Auflage 1975, S. 272 archive.org. lite plausibel. Bronders vurdering om at Stempfle var en Hitlers «betrodde» (tysk: «Intimus») er imidlertid tydelig mer sannsynlig. Zamoiskys angivelse om at Hitler var blitt kjent med Stempfle allerede i 1919 og var blitt innført i frimureriet av ham, anses som usannsynlig.Lolly Zamoisky: Behind the Facade of the Masonic Temple, [translated from the Russian by Vyacheslav Nemodruk], Moskva 1989, s. 128.
Stempfle studerte ved universitetet i München, hvorfra han fikk den akademiske grad dr.phil.
Allerede under første verdenskrig tilhørte Stempfle den ekstremt nasjonalistiske Organisation Kanzler (Orka), som var utgått fra innbyggervernet (Einwohnerwehr). For denne reiste han ved krigsslutten i 1918 til Østerrike for der å propagandere for at den tyske delen av det sammenbrutte dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn skulle slutte seg til Det tyske rike. Ved forbudet som fulgte av Saint-Germain-traktaten fra sommeren 1919 var dette en idé som uansett ikke kunne realiseres, og derfor dro Stempfle tilbake til sitt bayerske hjemsted. Fra 1. februar 1920 til 30. juni 1921 overtok han oppgaven son pressereferent for Orka. Dessuten ble Stempfle tidlig i 1920-årene viklet inn i forskjellige «fememord»; senere ble han særlig satt i forbindelse med mordet på Wilhelm Hörnlein.Othmar Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945, s. 134.
De første årene etter første verdenskrig underviste Bernhard Stempfle i teologi ved Universitetet i München. Der markerte han seg raskt overfor sine kolleger og studenter med en sterk støtte til det nasjonalsosialistiske tankegods.Elisabeth Kraus: Die Universität München im Dritten Reich. Aufsätze. 2006, s. 17. Mens han stod nasjonalismen svært nær hva gjaldt dens antisemittisme og nasjonalisme, avviste Stempfle bestemt Hitlers holdning hva gjaldt Italia og Sørtyrolsaken. Dessuten forstyrret NS-førerens taktiske manøvring hva gjaldt statsform ham sterkt: Stemple var en streng monarkist, og krevde en klar bekjennelse til monarkiet.
Etter at han allerede siden 1919 hadde skrevet under psevdonymene Redivivus og Spectator Germaniae i aviser som Völkischer Beobachter og Oberbayerischen Landeszeitung, fungerte Stempfle fra august 1922 til ut 1925 som utgiver av og politisk redaktør av den som «fanatisk antisemittiske»Werner Maser: Frühgeschichte der NSDAP. Hitlers Weg bis 1924, 1965, s. 320. Se også Karl Dietrich Bracher: Die Deutsche Diktatur. Entstehung, Struktur, Folgen des Nationalsozialismus, 1979, s. 139. og «ekstremt hvitblå» (bayersk-regionalstolte) og antiprøyssiskePaul Hoser: Die Politische, Wirtschaftlichen und Sozialen Hintergründe der Münchener..., 1990, s. 474. gjeldende avis Miesbacher Anzeiger. Den redaksjonelle ledelsen hadde imidlertid Klaus Eck. Miesbacher Anzeiger var i Stempfles regi et hetsblad som ikke lot seg overtreffe hva gjaldt smakløsheter (Werner Maser)Werner Maser: Die Frühgeschichte der NSDAP Hitlers Weg bis 1924, 1965, s. 320. og samvirket fra 1921 tett med Völkischen Beobachter. I meget inntok de samme standpunkter. Ifølge Farrell tilhørte Stempfle dessuten Thule-Gesellschaft.Joseph P. Farrell: The SS Brotherhood of the Bell. The Nazis Incredible Secret Technology, 2006, 108.
Som publisist og dosent hadde Stempfle en stor bekjentskapskrets i München tidlig i 1920-årene. Han knyttet særlig nye kontakter på den ekstreme høyrefløy. Anton Lehár nevner i memoarer at Stempfle allerede da kjente Ernst Röhm.Anton Lehár: Erinnerungen. Gegenrevolution und Restaurationsversuche in Ungarn 1918-1921, 1973, s. 236. Lehár nevner her at Stempfle hadde introdusert ham, Lehár, for Röhm. Stempfle fungerte også som forbindelsesmann mellom Münchens politipresidium og Freikorps Oberland og sørget for pass til delaktige i fememord.Gritschneder: Führer, s. 145. Det var på denne tiden at Stempfle – sannsynligvis gjennom forografen Heinrich Hoffmann – også ble kjent med den unge Adolf Hitler. Selv om Hitler først – ifølge Hoffmanns erindringer – mistrodde ham og mistenkte ham for en «katolsk spion», inntok han etterhvert Stempfle i sin «hoffstat»: Ifølge Hitlers utenlandspressesjef Ernst Hanfstaengls erindringer ble Stempfle fast gjest ved Hitlers stambordrunde i Cafe Heck i Münchens Galeriestraße. Videre skulle Stempfle av Hitler funksjon som en slags forbindelsesmann til Vatikanet og til deg gamle bayerske herskerhus Wittelsbach.Ernst Hanfstaengl/John Toland: Hitler. The Missing Years, 1994, s. 132. David Irving: The War Path. Hitler's Germany, 1933-1939, 1978, s. 39 bekrefter at Stempfle i disse årene nesten daglig hadde kontakt med Hitler.
I 1925 var Bernhard Stempfle angivelig med som leser ved gjennomsynet av trykkavdragene til første bind av Hitlers bok Mein Kampf. Sammen med Elsa Bruckmann skal han ha deltatt i kontroll- og korrekturlesingen av Hitlers manuskript innen Max Amann offentliggjorde det.
For å unndra seg undersøkelseskommisjonen for fememordene, nedsatt av Riksdagen, flyktet Stempfle i oktober 1926 til Salzburg, og derfra forhånte han kommisjonen. Han hevdet at han var reist fordi han så glad i den utmerkede Heuriger og nøt den fra Østerrike. Når nøyaktig han vendte tilbake til Tyskland er ikke kjent. Men hans mor ble alvorlig syk mot slutten av 1926, og da overtok han hennes pleie.Othmar Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers "Mein Kampf" 1922-1945, d. 138.
I 1929 overtok Stempfle ledelsen av NSDAPs partiarkiv i München, og ble kurator for et privat NSDAP-museum med partiartefakter og -relikter.Konrad Heiden: Der Fuehrer. Hitler's Rise to Power, 1944, s. 305.
Stempfle og Mein Kampf Den rollen som Bernhard Stempfle spilte ved tilblivelsen av Hitlers politiske bekjennelsesskrift Mein Kampf, er omstridt i den historiske forskningen, og fortsatt (2019) ennå ikke endelig klarlagt. Konrad Heiden, som 1936 fremla den første Hitler-biografi som oppfylte faglige krav, angav i sitt verk at Stempfle skulle sammen med Elsa Bruckmann (hustru til en av Hitlers venner), ha lest korrekturflakene for Hitlers bok. Da skal han ha foretatt noen endringer i urteksten og til og med helt omformulert noen passasjer.Konrad Heiden: Adolf Hitler. Das Zeitalter der Verantwortungslosigkeit. Eine Biographie, 1936, s. 455. Heidens utsagn støttes av enkelte utsagn fra Hitlers adjutant Julius Schaub, som i 1961 fortalte at han hadde sett at Stempfle holdt korrekturflakene til «Mein Kampf» i hånden.IfZ-Archiv, München ZS 137.
Den frafalne nasjonalsosialist Otto Strasser skrev i 1942 i sin bok skrevet fra hans amerikanske eksil, Hitler und ich, at Stempfle i mange måneder hadde arbeidet med å organisere de tankene som kom til uttrykk i manuskriptet til Mein Kampf. Dermed ble han opphavsmann til legenden om at Hitler skulle ha latt Stempfle myrde på grunn av hans korrigeringer av boken. Dette var noe som den engelske Hitler-biografen Alan Bullock tok til seg. I sin betraktninger om Hitlers levnet skriver han at Stempfle skulle ha stilistisk renset opp i (pruned) Hitlers manuskript og delvis skrevet deler på nytt.Alan Bullock: Hitler. A Study in Tyranny, 1960, s. 120. Othmar Plöckinger påviser i sin bredt anlagte undersøkelse av Mein Kampfs tilblivelseshistorie at en rekke forfattere gjennom årene har tatt til seg Bullocks påstand som tilla Stempfle en slik sentral rolle, og gitt den ytterligere spredning.Othmar Plöckinger: Geschichte eines Buches. Adolf Hitlers «Mein Kampf» 1922-1945, München 2006.
Harry Schulze-Wilde gikk så langt som å tilregne Stempfle fortjenesten av å ha klart å omskrive Mein Kampf til et i noen grad forståelig tysk.Harry Schulze-Wilde: Die Reichskanzlei 1933-1945. Anfang und Ende des dritten Reiches, 1966, s. 176. Hos Riemeck finnes påstanden om at Stempfle sammen med Josef Czerny skulle ha bestrebet seg på å bringe en grad av orden på tankerekkene i Hitlers bok, ved å omskape Hitlers vilt sammenkastede struktur, og dessuten korrigerte manuskripets grammatikk og ortografi.Renate Riemeck: Mitteleuropa. Bilanz eines Jahrhunderts, 1981, s. 112.
Kern understreker at Bernhard Stempfle – likesom de andre «gjentatte ganger påståtte medredaktører» av Mein Kampf – ikke hadde noe å gjøre med avfatningan av boken. Stempfles rolle bestod i motsetning til «legenden» utelukkende av «stilistiske korrekturer».Erich Kern: Adolf Hitler und Seine Bewegung. Der Parteiführer, 1970, s. 178. Ernst Nolte tilskriver ham også bare korrekturarbeider til Hitlers originaltekst.Hildegard Kruse: Bauformen und Erzählverfahren in den Romanen von Richard Hughes, 1983, s. 173.