Michael Angelo Musmanno (1897–1968) var en amerikansk jurist, politiker, forfatter og marineoffiser. Han ledet det amerikanske militærtribunalet som dømte i Einsatzgruppen-prosessen. Han avsluttet karrieren som dommer delstatshøyesterett i Pennsylvania. Musmanno var en fargerik og kontroversiell dommer. Han var motstander av dødsstraff og ble etter krigen en ivrig antikommunist.White, T. (2015). A Pittsburgh Judge's Path to Nuremberg and Back. Western Pennsylvania History. Våren 2015
Bakgrunn Musmanno ble født i McKees Rocks, Allegheny County i Pennsylvania. Faren arbeidet i kullgruvene og Musmanno støttet United Mine Workers of America. Han vokste opp i en stor familie av italienske innvandrere i arbeiderklassen. Han studerte jus ved Georgetown University oppnådde syv universitetsgrader i jus fra forskjellige universiteter, inkludert doktorgrader i rettsvitenskap fra American University og fra Roma. Han fikk advokatlisens i Pennsylvania i 1923.
Han representerte republikanerne i to perioder (valgene i 1928 og 1930) i Pennsylvanias delstatsforsamling. Han arbeidet der for å avskaffe Coal & Iron Police, en privat vaktstyrke anklaget for å trakassere arbeiderne.
Musmanno arbeidet som forfatter (han ga ut 16 bøker) og han var teaterskuespiller.
miniatyr|left|upright=0.5|Postkort med protest mot henrettelsen av Sacco og Vanzetti.
Tidlig virke som jurist Musmanno lykkes godt i sivilrettslige saker der han med sine overbevisende og dramatiske taler fikk juryen på sin side. I 1920-årene forsvarte han en kullgruvearbeider som han mente var urettmessig arrestert og døde i kullgruvevaktenes varetekt. Kullgruvevaktene var ansatt av gruveselskapet og hadde samtidig tildelt politimyndighet av delstaten. Musmanno skrev en novelle basert på saken og denne ble i 1935 filmatisert av Michael Curtiz som Black Fury. I 1920-årene publiserte han «Proposed Amendments to the Constitution» i New York Times, senere omarbeidet til bok.
En vesentlig hendelse i Musmannos karriere var som forsvarsadvokat for Sacco og Vanzetti. Han forsvarte de to anarkistene gratis (pro bono) fordi han mente de ble urettferdig behandlet. Musmanno var selv motstander av anarkistenes ideologi. Han mente Sacco og Vanzetti var utsatt for en klassekrig mot italienske innvandrere av korrupte politikere. Henrettelsen av Sacco og Vanzetti førte til at Musmanno deltok i kampanje mot dødsstraff og var offentlig motstander av dødsstraff resten av livet. Hans motstand mot dødsstraff var særlig begrunnet i faren for justismord. Før krigen (fra 1932) var han dommer ved Allegheny County Court of Common Pleas i Pennsylvania.
Andre verdenskrig miniatyr|Amerikanske landgang ved Salerno i september 1943. Musmanno gjorde militærtjeneste under første verdenskrig, uten å bli sendt til slagmarken i Europa. Under andre verdenskrig var han captain (tilsvarende oberst i hæren) i den amerikanske marinen, senere forfremmet til rear admiral (tilsvarende kontreadmiral eller generalmajor). Han ble såret to ganger og tildelt purple heart. Han deltok ved kampene i Italia i 1943 blant annet i staben til general Mark Clark og var til stede ved Italias offisielle kapitulasjonr.
Etter at de allierte erobret Sorrento ble Musmanno utnevnt til de alliertes militære administrator for Sorrentinahalvøyen mellom Salernobukten og Napolibukten. Hans familie hadde utvandret fra dette området. På grunn av uregelmessigheter i hans administrasjon av Sorrento ble han etter seks måneder overført til general Mark Clarks stab i Østerrike. I Wien arbeidet han som dommer og vurderte sovjetiske krav om tvungen repatriering av enkeltpersoner.
Nürnbergprosessene Musmanno ble fra Wien overført til Nürnberg der han medvirket ved forberedelse av sakene mot admiralene Erich Raeder og Karl Dönitz. Musmanno kom til Nürnberg samtidig med innledningen til Nürnbergprosessene. Telford Taylor, leder av USA krigsforbryterkontor i Tyskland, hadde problemer med å skaffe kvalifiserte dommere til Nürnbergprosessene og Musmanno ble kjent med Taylor i forbindelse med at Musmanno fra september 1946 intervjuet varetektsfengslede som ledd i arbeid med en bok. Musmanno takket ivrig ja til oppdraget fra general Lucius D. Clay.
Musmannos første sak var Milchprosessen (januar-april 1947) der han skrev sin egen grundige begrunnelse for støtte til flertallsavgjørelsen. Musmanno medvirket deretter som dommer i Pohlprosessen og skrev også der en utførlig begrunnelse som blant annet innbefattet en grundig redegjørelse for utryddelseleirene.
Einsatzgruppen-prosessen
Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av de allierte prosessene som bare handlet om Holocaust og har blitt kalt historiens største mordsak. Saken gikk mot de viktigste lederne av Einsatzgruppen og disse sto tiltalt for 1 million mord. Under Einsatzgruppen-prosessen overtok han ofte utspørringen av forsvarets vitner når aktoratet under ledelse av Benjamin Ferencz kom til kort. Utspørringen av forsvarets vitner gjøres vanligvis av aktoratet. Musmanno ble i denne prosessen kjent for å gi å forsvarerne stort spillerom og ville tillate «pingvinenes sexliv i Antarktis» ført som bevis.
Dommer Musmanno var en from katolikk, prinsipiell motstander av dødsstraff, og han tilbragte en uke stillhet i et kloster før han avse dommen. Det var forventet at han skulle avsi dødsdommer og han bestemte seg for dødsstraff bare for de tiltalte som innrømmet drap i rettssalen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff og uttalte «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten og Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommerne påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.
Adolf Eichmann Musmanno vitnet i saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Musmanno uttalte der at Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene. Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne sto ansvarlige overfor Eichmann. Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.
Musmanno skrev i mai 1963 en kritisk omtale av Hannah Arendts Eichmann i Jerusalem i New York Times Book Review. Han mente at boken var så full av faktafeil at den hadde liten verdi som historieverk og at boken fremsto som et underlig forsvar av Eichmann. Musmannos anmeldelse kom straks etter utgivelse av boken - anmeldelsen utløste sterke reaksjoner og innledet striden om Arends bok. Musmannos kritikk av boken var en av de første og betydeligste på bakgrunn av Musmannos virke. I juni 1963 kom Arendt med et tilsvar som også kritiserte New York Times for å publisere en slik partisk anmeldelse. Musmanno er selv omtalt i boken.
Ten Days to Die miniatyr|Gravminne over Musmanno på Æresgravlunden i Arlington. Musmanno ville skrive en bok om krigens siste fase og ville derfor intervjue ledende personer i naziregimet. Tilgangen til de varetektsfengslede gikk gjennom Telford Taylor. Fra 1946 til 1948 intervjuet Musmanno over 200 personer som hadde vært vitne til Hitlers siste dager, blant andre sekretæren Traudl Junge, Eva Brauns søster Ilse og leder av Hitlerjugend Artur Axmann, noen av samtalene ble filmet og opptakene er bevart. Musmanno konkluderte med at det ikke var tvil om at Hitler hadde tatt sitt eget liv og materialet resulterte i boken Ten Days to Die (1951). Erich Maria Remarque bearbeidet boken til manus for den tyske filmen Der letzte Akt (1955) regissert av Georg Wilhelm Pabst. Junge, Musmanno og Pabst møttes flere ganger i 1954 i forbindelse med forarbeid til filmen. Breitman, R. (2010). Hitler's shadow: Nazi war criminals, US intelligence, and the Cold War. National Archives and Records Administration. Joachim Fests bok Der Untergang (2002) som inspirerte filmen Der Untergang bygger på materiale innsamlet og fremstilt av Musmanno og Hugh Trevor-Roper.
Senere virke Fra 1950 fremsto Musmanno som en profilert og ivrig anti-kommunist i Pennsylvania. Blant annet utarbeidet han et lovutkast for å forby kommunistpartiet i deltstaten og var i flere år lojal støttespiller for Joseph McCarthy. I 1950 stilte han uten suksess til valg som lieutenant governor i Pennsylvania; lieutenant governor leder delstatssenatet og er guvernørens stedfortreder. Fra 1952 til han døde i 1968 var han dommer i Pennsylvanias delstatshøyesterett.Jenkins, P. (1999). The Cold War at Home: The Red Scare in Pennsylvania, 1945-1960. University of North Carolina Press Books.
Publikasjoner Ten Days to Die, Doubleday, 1950. «Man with an Unspotted Conscience: Adolf Eichmann's Role in the Nazi Mania Is Weighed in Hannah Arendt's New Book» (bokanmeldelse), New York Times, 19. mai 1963. Musmanno, M. A. (1957). Dissenting Opinions. University of Kansas Law Review, 6, 407.
Referanser Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press. Eksterne lenker
Kategori:Jurister fra USA Kategori:Offiserer i U.S. Navy Kategori:Jurister knyttet til Nürnbergprosessene Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet