Oman

Sultanatet Oman (arabisk: سلطنة عُمان‎, Salṭanat ʻUmān) er et arabisk land som ligger i Vest-Asia på Den arabiske halvøy, og grenser i nord og nordvest til De forente arabiske emirater, i vest til Saudi-Arabia, og i sørvest til Jemen. Landet har kystlinje mot Omanbukta i nordøst og Det arabiske hav i øst og sørøst. Eksklaven Madha er helt omgitt av De forente arabiske emirater mens Musandam ligger ut mot Hormuzstredet og Omanbukta.

Fra slutten av 1600-tallet var Oman et mektig rike som konkurrerte med Portugal og Storbritannia om å dominere Persiabukta og Indiahavet. Da landet var som mektigst på 1800-tallet, strakte Omans kontroll eller innflytelse seg fra Hormuzstredet, over dagens Iran og Pakistan, og så langt sør som til Zanzibar (i dag en del av Tanzania).Kharusi, N. S. (2012): «The ethnic label Zinjibari: Politics and language choice implications among Swahili speakers in Oman» i: Ethnicities 12 (3): 335. doi:10.1177/1468796811432681. Etter hvert som landets makt avtok på 1900-tallet, kom Oman under innflytelse av Storbritannia. Historisk sett var hovedstaden Muskat den største handelshavnen i regionen rundt Persiabukta. Muskat var også fremst innenfor handelen i Indiahavet.

Omans offisielle religion er islam.

Landet er et eneveldig monarki.«Country Report: Oman» . BTI Project. 2012. Sultan Haitham har vært leder av landet siden 2022. Forgjengeren, Sultan Qaboos, var den hersker i Midtøsten som regjerte lengst.«Arab uprising: Country by country - Oman». BBC News. 2013. Han ble i januar 2020 etterfulgt av Haitham bin Tariq al-Said.

Omans forhold til menneskerettigheter har vært kritisert, blant annet for bruken av tortur.«Torture in Oman». Gulf Center for Human Rights. 2014«Torture in Oman». Gulf Center for Human Rights. 2014. Sitat: «The practice of torture is widespread in Oman state penal institutions and has become the state’s knee jerk reaction to independent political expression, the Gulf Centre for Human Rights (GCHR) says in a report published today.»«BTI 2014 - Oman Country Report» . BTI Project. 2014.

I motsetning til sine ressurssterke naboer har Oman begrensede oljeressurser, på 25.-plass globalt.«Oman profile – Overview». BBC News. 11. september 2012.«Private sector gets Omanisation targets». Gulf News. 13. februar 2011. FNs utviklingsprogram rangerte i 2010 likevel Oman som det land i verden som i løpet av de 40 foregående år hadde utviklet seg mest. Oman er kategorisert som et høyinntektsland og er rangert som det 68. mest fredelige landet i verden i henhold til fredsindeksen.«Five Arab states among top leaders in long-term development gains». Hdr.undp.org. 4. november 2010. Arkivert fra originalen den 9. november 2013«2010 Failed States Index – Interactive Map and Rankings». Foreign Policy.

Demografi Oman har stor arbeidsinnvandring fra mange land. Det er igangsatt en prosess som kalles «omanisering», hvor målet er å få flere omanere i arbeid. Myndighetene har i de senere år «sperret» forskjellige sektorer i arbeidslivet for å beskytte lokale arbeidstakere mot konkurranse fra billig arbeidskraft.

Religion Islam er den offisielle religionen i Oman. Omtrent 75 % av befolkninga tilhører retninga ibadi, men det finnes også sunni-muslimer og noen få prosenter sjia-muslimer. Selv om ibadi historisk sett har utspring i en dissenterende retning innen islam, praktiseres ibadi i dag i en lite sekterisk form, og forskjellen mellom ibadi- og sunni-islam vektlegges i liten grad.«Oman» (betalingsmur) Worldmark Encyclopedia of Religious Practices (1. januar 2006), via HighBeam, hentet 22. april 2013

Det finnes ca. 10 000 moskeer i Oman. Tradisjonelt har de vært enkelt bygd av jord med enkelte elementer av tre, uten minareter eller kupler. Enkelte små moskeer er bygd for meditasjon utenfor bebygde områder. Det finnes også enkelte små moskeer for kvinner. I moderne tid er mer forseggjorte og påkostede moskeer bygd hvor den mest framtredende er Sultan Qabus-stormoskéen i Muskat.

Ibadi-muslimer har tradisjonelt ikke samlet seg til fredagsbønn i moskeen fordi man mente at slike samlinger bare skulle skje i bestemte byer eller med spesielle imamer til stede. I 1970 påbød imidlertid sultanen at fredagsbønn skulle avholdes i alle byer i Oman. Imamer forventes å tale i tråd med sirkulærer som det omanske religionsdepartementet sender ut månedlig. Departementet overvåker moskeene for å påse at imamene ikke tar opp politiske emner.Bureau of Democracy, Human Rights, and Labor: Oman. International Religious Freedom Report 2007 State.gov, hentet 22. april 2013

Ibadi-muslimer bygger ikke hellige gravsteder for enkeltpersoner, og slike gravsteder og minnesmerker finnes utelukkende i den sunni-muslimske Dhofar-regionen.

Sjia-muslimer og ikke-muslimske utgjør mindre enn 5% av befolkningen. Sjia-muslimene bor hovedsakelig i Masqat-området og ved nordkysten. Av andre religiøse grupper finnes hinduer, sikher, kristne og buddhister. De fleste ikke-muslimer er fremmedarbeidere som ikke er omanske statsborgere.

Religiøse grupperinger må være registrert i det omanske religionsdepartementet og de religiøse lederne må godkjennes. Det er ikke lov å ha religiøse møter i private hjem. Opplæring i islam er obligatorisk i grunnskolen og videregående skole, men ikke-muslimer kan søke unntak.

Historie

Arkeologiske funn viser at det har vært sivilisasjon i Oman minst 3000 år f.kr.Oman. The early period Encyclopædia BritannicaDag Leraand: Oman – historie Store norske leksikon, hentet 22. april 2013

De persiske rikene Akamenide-dynastiet Partia og sassanidene kontrollerte eller influerte Oman i etterfølgende rekke fra omtrent 600 år før Kristus til islams ankomst. Den arabiske innvandringen startet i første eller annet århundre e.kr. og kom hovedsakleig fra sør, men også noen fra nord. Med islams gjennombrudd overtok araberne makten fra perserne som holdt til i Māzūn-området i Oman.

Islam kom til Oman allerede på Muhammeds tid. Området kom under innflytelse av utbrytersekten kharijittene som hadde sentrum i Basra.Fred Rhodes: OMAN IN EARLY ISLAMIC HISTORY.(Review) The Middle East via HighBeam, hentet 22. april 2013 På bakgrunn av den innflytelsen ble Ibadi islam den dominerende retning som samtidig dannet et politisk styre i form av et imamat. Det første imamantet ble dannet av al-Azd-klanen. De etterfølgende imamene ble valgt i samråd mellom religiøse ledere og ledere av de forskjellige stammene hvor Ghāfirī og Hināwī var de to ledende stammegrupperingene. Imamene ble ofte utgangspunkt for familiedynastier som jevnlig kollapset.

Omanerne utviklet en sterk maritim tradisjon og seilte på 1400-tallet til Kina. De ble et handelssentrum i Midtøsten og dannet handelsbyer som Qalhat, Quryat, Muskat og Suhar langs kysten.

Portugiserne kom til Oman i 1507 da de var på vei til India. Afonso de Albuquerque erobret Muscat i 1508 og bygget festninger der. Portugiserne kontrollerte etterhvert store deler av kysten til Oman. De ble drevet ut av Yaʿrubid dynastiet som tok kontroll over Muscat i 1650. Omanerne overtok etterhvert portugisiske besittelser langs Øst-Afrikas kyst, blant annet Mogadishu, Mombasa og Zanzibar.

På begynnelsen av 1700-tallet var landet preget av maktkamp og svekkelse av imamatet. Den persiske prinsen Nadir Shah invaderte Oman i 1737 og erobret Muscat i 1743 men ble drevet ut av Ahmad ibn Said fa Jemen som ble kronet iman i 1749 og er stamfar til det nåværende sultanatet.

Provinsen Dhofar som hadde vært styrt av sør-arabiske konger ble underlagt Oman i 1839. Ellers ble 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet preget av konflikt mellom sultanatet med base i Muskat og stammeledere og imanen med base i det indre av Oman.

I 1798 inngikk Oman sin første beskyttelsesavtale med Storbritannia. Etter hvert inngikk landet avtaler med både Frankrike, USA og Nederland. I 1891, 1939 og 1951 ble nye avtaler med britene gjort, og britene fikk økende innflytelse på landet. I 1920 framforhandlet britene en avtale mellom sultanen Taymūr ibn Fayṣal som hadde base i Muskat og opprørsstammer i det indre av Oman som støttet imamen med base der. I avtalen innrømmet sultanen de indre delene av Oman selvstyre, men ikke uavhengighet.

Etter den lengesittende imamen Muḥammad al-Khalī døde i 1954 krevde hans sønn og etterfølger med støtte av stammeledere full uavhengighet. Opprørerne påberopte seg støtte av Saudi-Arabia, mens Oman fikk støtte av britene. I 1959 ble opprøret slått ned for godt.

I 1965 brøt det ut borgerkrig da området Dhofar ville løsrive seg fra Oman. Krigen fortsatte ut i 1970-årene selv om Oman ble en selvstendig stat i 1971, samme år som landet ble med i FN.

Fra 1934 til 1970 ble landet styrt av den konservative sultanen Said ibn Taimur som var imot vestlig modernisering av landet. Radio, fjernsyn og aviser var forbudt i denne perioden.I dette landet levde folk i middelalderen fram til 1970 I 1970 ble han avsatt i et kupp av sin sønn Qaboos ibn Said som hadde utdannelse fra England og satte i gang et moderniseringsprogram da han kom til makten.

Politikk Sultanen mini|Sultan Haitham bin Tariq al-Said. Statssjef og regjeringssjef er sultanen,Oman (betalingsmur) The Columbia Encyclopedia, 6.utg. via Questia, hentet 22. april 2013 som siden 2020 har vært Haitham bin Tariq al-Said. Sultanen er en arvelig posisjon, og det nåværende dynastiet har vært på tronen siden 1749.

I henhold til §§ 5 og 6 i Omans grunnlov skal det kongelige familieråd innen tre dager etter en sultans død velge en etterfølger blant arveberettigete, mannlige etterkommere etter sultan Turki bin Said (regjerte 1871–1888). Oman's Constitution of 1996 with Amendments through 2011, Constitute, Comparative Constitutions Project at the University of Texas at Austin. Dersom det kongelige familierådet ikke kan bli enig om en etterfølger innen fristen på tre dager, skal forsvarsrådet, sammen med presidentene i Majlis al-Dawla og Majlis al-Shura, de to kamrene i nasjonalforsamlingen, samt høyesterettsjustitiarius utpeke den som den nylig avdøde sultanen har oppgitt som sin etterfølger i brev han har etterlatt seg til det kongelige familierådet.Patrick Wintour: «Oman readies baroque succession process as sultan's health worsens», The Guardian, 22. desember 2019. Lest 25. desember 2019.

Regjeringen Sultanen velger selv regjeringens medlemmer.

Lovgivende forsamling Den lovgivende forsamling består av et overhus Majlis al-Dawla som har 54 medlemmer som er utpekt av sultanen og et underhus Majlis al-Shura som består av 84 folkevalgte representanter som velges for en fireårsperiode. Forsamlingen er hovedsakelig en rådgivende forsamling for sultanen. Dets innflytelse ble noe utvidet i 2011.

Majlis al-Shura ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, men kun få omanere hadde stemmerett. Allmenn stemmerett for personer over 21 år ble innført den 4. oktober 2003. Over 190 000 personer (74 % av de stemmeberettigete) stemte for å velge 84 representanter.UNDP-rapport fra valget i 2007 (PDF) To kvinner ble valgt.

Menneskerettigheter Oman har fengselsstraff inntil tre år for homofili.

Guvernementer Oman er delt inn i 11 guvernementer (muhafazah). Disse er igjen delt inn i mindre distrikter (wilayat, i entall wilaya).

Ad Dakhiliyah Ad Dhahirah Nord-Al Batinah Sør-Al Batinah Al Buraimi Al Wusta Nord-Ash Sharqiyah Sør-Ash Sharqiyah Dhofar Muskat Musandam

Økonomi Landet viktigste ressurs er olje. For å hindre en krise når oljen tar slutt har sultanen gjort flere tiltak for å gjøre landet mindre avhengig av olje, og heller satse mer på industri, jordbruk og fiske. Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde BNP 24,3 mrd US$ 2006, Verdensbanken BNP (vekst) (Verdensbanken) 3,83 % 2005, UNDP Database Industriproduksjon 2,0 % 2006, UN Statistics Konsumpriser 10,3 % 2006, UN Statistics Handelsbalanse 8,43 mrd US$ 2005, UNDP Database Betalingsbalanse 4,72 mrd US$ 2005, UNDP Database Utviklingshjelp 0,01 mrd US$ 2005, UNDP Database BNP per innb 11.792 US$ 2005, UNDP Database

Samfunn Utdannelse