Dolly Rebecca Parton (1946–2026) var en amerikansk country-sanger, låtskriver og skuespiller.Discogs Hun eide en radiostasjon, et filmselskap og et klesmerke samt temaparken Dollywood i fødebyen sin, som hun hedret med en egen sang, «My Tennessee Mountain Home». Hun har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Parton ble innvotert i Rock and Roll Hall of Fame i 2022.Omtale på nettstedet til Rock and Roll Hall of Fame; besøkt 25. januar 2023.
Parton var aktiv med sin musikk siden hun var barn. Tretten år gammel platedebuterte hun. I 1967 ble Partons første album Hello I'm Dolly utgitt. Parton var Miley Cyrus’ gudmor. Parton skrev mer enn 3000 sanger, vant ti Grammy-priser, ble nominert til Oscar for beste filmmusikk og toppet hitlister i mer enn tre tiår.
Hun er kåret til én av USAs femti mektigste av The Wall Street Journal.
Parton holdt konsert på Sør Arena i Kristiansand 17. juni 2008. Kristiansand var den eneste norske byen hun besøkte på sin verdensomspennende Backwoods Barbie Tour.
Scenemusikalen 9 to 5 (basert på filmen Hvordan bli kvitt sjefene) inneholdt sanger skrevet av Parton. Den hadde premiere i 2008.
Tidlig liv og karriere Dolly Rebecca Parton ble født 19. januar 1946 i et ett-roms hus på elvebredden av Little Pigeon River i Pittman Center, Tennessee. Hun var det fjerde av tolv barn av Avie Lee Caroline (født Owens; 1923–2003) og Robert Lee Parton Sr. (1921–2000). Partons mellomnavn stammer fra mormoren Rebecca (Dunn) Whitted. Partons far, kjent som "Lee", arbeidet i fjellene i østlige Tennessee, først som leilending og senere med sin egen lille tobakksfarm. Han arbeidet også som husbygger for å øke farmens inntekter. Selv om faren var analfabet, har Parton ofte kommentert at han var en av de smarteste menneskene hun hadde kjent når det gjaldt forretning og det å skape profitt
Partons mor, Avie Lee, tok godt vare på sin store familie. Hennes 11 graviditeter (den tiende ble tvillinger) i løpet av 20 år, gjorde henne til en mor til 12 da hun var 35 år gammel. Parton krediterer sin mor når det gjelder sine musikalske evner. Selv om morens helse var svak, klarte hun å stelle huset og underholde barna sine med «Smoky Mountain folklore» og gamle ballader. Avie Lee hadde walisiske forfedre som kunne gamle ballader som immigranter fra de Britiske øyer brakte med seg til det sørlige Appalachia i det 18. og 19. århundre.
Da Parton en ung pike, flyttet familien hennes fra Pittman Center området til en farm nær Locust Ridge. de fleste av hennes gode minner fra ungdommen hendte der. Nå finnes det en kopi av «Locust Ridge cabin» i Partons temapark, «Dollywood».
Parton har beskrevet sin familie som «lutfattige». Partons far betalte misjonæren Dr. Robert F. Thomas med en sekk med maismel for at han hjalp til ved Dollys fødsel. Parton skrev en sang om Dr. Thomas da hun ble voksen. Hun forsatte med å understreke sin families fattigdom i en av sine tidlige sanger, «Coat of Many Colors» og «In the Good Old Days (When Times Were Bad)». I seks, syv år bodde Parton og hennes familie lived i i deres gamle hus med kun ett soveværelse på sin lille farm i Locust Ridge. Dette var for det meste et protestantisk område nord for Greenbrier Valley i Great Smoky Mountains. Musikk spilte en vesentlig rolle i hennes ungdom. Hun ble oppdratt i Church of God (Cleveland, Tennessee), i en menighet hennes bestefar, Jake Robert Owens, var pastor i. Hennes første opptreden for et publikum var i denne kirken, da hun var seks år. Da hun var syv år, begynte hun å spille på en hjemmelagd gitar. Da hun var åtte år, kjøpte hennes onkel den første ordentlige gitar til henne.
Parton begynte å opptre som barn, da hun sang i lokale radio og TV-program øst i Tennessee. Da hun var ti år, opptrådte hun i The Cas Walker Show som ble sendt i både WIVK Radio og WBIR-TV i Knoxville, Tennessee. Da hun var blitt 13 år, spilte hun inn singelen «Puppy Love») for et lite plateselskap i Louisiana, Goldband Records, og opptrådte i Grand Ole Opry, der hun for første gang møtte Johnny Cash, som oppfordret henne til å følge sine egne instinkter når det gjald hennes karriere.
Etter eksamen på Sevier County High School i 1964, flyttet Parton til Nashville dagen etter. Hennes første suksess kom som låtskriver, og hun signerte for Combine Publishing ikke lenge etter sin ankomst sammen med sin vanlige låtskriverpartner, hennes onkel Bill Owens, og hun hadde flere sanger som klatret opp på hitlistene på denne tiden, inkludert to Topp 10 hits: Bill Phillips’ «Put It Off Until Tomorrow» (1966) og Skeeter Davis’ «Fuel to the Flame» (1967). Hennes sanger ble innspilt mange andre artister i denne perioden, inkludert Kitty Wells og Hank Williams Jr. Hun signerte en kontrakt med Monument Records i 1965, da hun var 19 gammel. I begynnelsen ble hun ansett som en «bubblegum pop sanger». Hun ga ut en mengde singler, men bare en kom på hitlistene, «Happy, Happy Birthday Baby», men kom ikke opp på Billboard Hot 100. Selv om hun uttrykte et ønske om å spille inn country materiale, så nektet Monument, som tenkte at hennes, unike, høye sopranstemme ikke passet til den sjangeren.
Etter hennes komposisjon «Put It Off Until Tomorrow», som ble spilt inn av Bill Phillips (med Parton, ukreditert med korsang), klatret til nummer seks på country hitlisten i 1966, endret plateselskapet seg og lot henne få spille inn countrymusikk. Hennes første country singel, «Dumb Blonde» (komponert av Curly Putman, en av de få sangene i denne perioden der hun spilte inn sanger hun ikke hadde skrevet selv), klatret til nummer 24 på country chart i 1967, etterfulgt av «Something Fishy», som klatret til nummer 17. Disse to sangene var med på hennes første full-lengdes album, Hello, I’m Dolly.
Musikalsk karriere 1967–1975: Countrymusikk-suksess
I 1967 inviterte countrymusikeren Porter Wagoner Dolly Parton til å bli med i hans organisasjon, der han lovte henne en fast plass i hans ukentlige RV-program, The Porter Wagoner Show. I sin selvbiografi fra 1994, initially, bemerker Parton at Wagoners publikum var misfornøyd med at Norma Jean, som Parton hadde erstattet, hadde forsvunnet fra showet, og at publikum var tvilsomme til å akseptere Parton (iblant var det høye rop fra publikum om Norma Jean). Med hjelp av Wagoner ble Parton etter hvert akseptert. Wagoner overbeviste plateselskapet sitt, RCA Victor, til å signere Parton. RCA bestemte seg til å beskytte sin investering ved å utgi hennes første singel som en duett med Wagoner. Sangen, en cover av Tom Paxtons «The Last Thing on My Mind», ble utgitt i 1967, og klatret til Top 10 på country-hitlisten i januar 1968, og startet en seks år lang periode med topp 10 singler for duoen.
Partons første solosingel for RCA Victor, «Just Because I’m a Woman», som ble utgitt sommeren 1968 ble en moderat hit som klatret til nummer 17. I de neste to årene ble ingen av hennes soloutgivelser noen stor suksess – ikke engang «In the Good Old Days (When Times Were Bad)» som senere ble en av hennes standardlåter ble noen suksess som en duett med Wagoner. Duoen ble valgt til «Vocal Group of the Year» i 1968 av Country Music Association, men Partons soloinnspillinger ble fortsatt ignorert. Wagoner hadde en økonomisk betydning for Parton fra 1969. Han var hennes samarbeidsprodusent og eide omtrent halvparten av Owe-Par, platekompaniet Parton hadde startet sammen med Bill Owens.
I 1970 hadde både Parton og Wagoner blitt frustrerte fordi Parton ikke hadde fått noen suksess som soloartist. Wagoner overtalte Parton til å spille inn Jimmie Rodgers «Mule Skinner Blues». Innspillingen klatret til nummer 3, og ble etterfulgt i februar 1971 av hennes første nummer 1-singel, «Joshua». De neste to årene hadde hun mange hits som soloartist, inkludert hennes signatursang «Coat of Many Colors» (nummer 4 i 1971), i tillegg til hennes duetter. Topp 20-singler inkluderer «The Right Combination» og «Burning the Midnight Oil» (begge duetter med Wagoner i 1971), «Lost Forever in Your Kiss» (med Wagoner), «Touch Your Woman» (1972), «My Tennessee Mountain Home» og «Travelin' Man» (1973).
Selv om hennes solosingler og Wagoner-duettene ble suksess var den største hiten hennes i denne perioden «Jolene». Den ble utgitt sent i 1973 og toppet country-hitlistene i februar 1974 og nådde inn på Hot 100. Låten kom etter hvert også inn på hitlistene Storbritannia, og klatret til nr. 7 i 1976, og var Partons første suksess i Storbritannia. Parton som alltid hadde forestilt seg en solokarriere bestemte seg for å dra seg ut av Wagoners organisasjon. Paret framførte sin siste duettkonsert i april 1974, og hun stoppet med å opptre på hans TV-show på midten av 1974, men fortsatte et samarbeid. Han hjalp henne med å produsere innspillinger i 1975. Paret fortsatte med å gi ut duett-album. Deres siste utgivelse var albumet Say Forever You’ll Be Mine fra 1975.
I 1974 ble hennes sang «I Will Always Love You», skrevet om hennes profesjonelle brudd med Wagoner, nr. 1 på countrylisten. Samtidig indikerte Elvis Presley at han ønsket å spille inn sangen. Parton var interessert inntil Presleys manager, Colonel Tom Parker, fortalte henne at det var en standardprosedyre å overgi halvparten av publiseringsrettighetene til alle sanger som ble innspilt av Presley. Parton nektet. Dette valget har blitt kreditert for å hjelpe Parton å tjene millioner av dollar på royalties fra sangen over mange år. Parton hadde tre solosingler som rakk opp til nummer 1 på country chart i 1974 («Jolene», «I Will Always Love You» og «Love Is Like a Butterfly»), og også duetten med Porter Wagoner, «Please Don't Stop Loving Me». Parton toppet singel-listen igjen i 1975 med «The Bargain Store».
1976–1986
Mellom 1974 og 1980, hadde Dolly Parton en rekke countrymusikk hits, med åtte singler som rakk opp til nr. 1. Hennes påvirkning av popmusikk-kulturen vises ved de mange coverversjoner det er av hennes sanger, inkludert pop og crossover artister som Olivia Newton-John, Emmylou Harris og Linda Ronstadt.
Parton begynte på en høyprofilert crossover-kampanje, der hun forsøkte å lage musikken sin mer i retning av populærmusikk og øke sin synlighet også på utsiden av country-musikken. I 1976, begynte hun å arbeide tett sammen med Sandy Gallin, som ble hennes personlige manager i de neste 25 årene. Med hennes album fra 1976, All I Can Do, som hun produserte sammen med Porter Wagoner, begynte Parton å innta en mer aktiv rolle i produksjonen, og begynte å sikte inn musikken sin i en mer «mainstream», pop-retning. Hennes første helt selvproduserte album, New Harvest … First Gathering fra 1977, viste hennes sans for popmusikk, både når det gjaldt valg av sanger, albumet inneholdt coverversjoner av pop og R&B klassikere som «My Girl» og «Higher and Higher» – og selve produksjonen. Selv om albumet ble godt mottatt og toppet U.S. country albums listen, gjorde ikke singelen «Light of a Clear Blue Morning» stort inntrykk på Pop-hitlistene.
Etter New Harvests skuffende crossover resultat, vendte Parton seg til den profilerte pop-produsenten Gary Klein for hjelp med sitt neste album. The result, 1977 års Here You Come Again, som ble hennes første millionselgende album, som også toppet country-album listen og ble nummer 20 pop-listene. Barry Mann og Cynthia Weil hadde skrevet tittelsporet som klatret til topps på «the country singles chart», og ble Partons første Topp 10 singel på The Pop Chart (nr. 3). Den andre singelen, den dobbelt A-sidedede «Two Doors Down» / «It's All Wrong, But It’s All Right» toppet country hitlisten og plasserte seg på poplistens topp 20. For resten av 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene ble mange av hennes etterfølgende singler på vei oppover på begge hitlistene samtidig. Albumene hennes på den tiden utviklet spesielt for pop-crossover suksess.