Natur i videste forstand er ensbetydende med det fysiske universet. Ofte brukes ordet mer begrenset om økosystemer i villmark, det vil si noe som ikke er skapt av eller bearbeidet av mennesker. Selv om mennesker er en del av naturen, forstås menneskelig aktivitet ofte som en separat kategori fra andre naturlige fenomener. I denne betydningen står natur i motsetning til kultur. Ordet kommer fra latin natura og ble opprinnelig brukt om egenskapene som var medfødt i enhver person eller nedfelt i enhver ting.
Studien av naturen er ett stort feltet innenfor vitenskapen. Skillet mellom hva som er naturlig og hva som ikke er det, er avhengig av mange ulike definisjoner av ordet. Studiet av naturen inndeles i mange grener, og naturvitenskapene forsøker å forstå og dokumentere de ulike sidene ved naturens mange fenomen.
Fysikk studerer universets ørsmå byggesteiner, og lovene for hvordan de oppfører seg. Biologi fokuserer på livet på jorden, inkludert mennesket selv, og hvordan livsformene tilpasser seg ulike naturmiljø. Geologi er studiet av jordskorpen, dens bevegelser, og jordens indre oppbygning. Meteorologi tar for seg jordens atmosfære, værsystemene den inneholder og ulike værfenomen som viser seg. Kjemien redegjør for hvordan ulike stoffer er sammensatt, hvilke kjemiske forbindelser de danner og reaksjonene mellom dem.
Noen av de ulike måtene å bruke ordet på i dag, refererer natur ofte til geologi og dyreliv. Naturen kan referere til det generelle riket av levende planter og dyr, og i noen tilfeller til prosessene der livløse ting inngår, slik som været og geologien på Jorden. Natur blir ofte oppfattet som naturmiljøet eller med villmark, altså ville dyr, steiner, skog og generelt de tingene som ikke har blitt vesentlig endret av menneskelig inngripen, eller som vedvarer til tross for menneskelig inngripen. For eksempel regnes ikke produserte gjenstander og menneskelig interaksjon generelt som en del av naturen, med mindre de er kvalifisert som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Den mer tradisjonelle forståelsen av konseptet av naturlige ting innebærer et skille mellom det naturlige og det kunstige. Det kunstige da forstått som det som er blitt skapt av menneskets bevissthet eller av menneskets vilje. Avhengig av konteksten, kan begrepet naturlig også skilles fra det unaturlige eller det metafysiske.
Definisjon og begrepsavklaring Det er ikke noe konsensus om en definisjon av natur og de fleste akademiske felter unngår å bruke ordet som en fagterm. Ofte har heller ikke oppslagsverk en artikkel med tittelen natur. Til tross for dette brukes ordet i stor utstrekning i oppslagsverk og faglitteratur. Innenfor filosofi unngås definisjoner av ordet, selv om det også der brukes hyppig i filosofiske tekster. De fleste vitenskapsgrener foretrekker heller å bruke kvantifiserbare begreper som biosfære, biodiversitet, biokønose, økosystem og lignende. I vestlige språk er natur i stor grad et «dagligdags ord» som sjeldent blir analysert teoretisk.
Fra antikken (i hvert fall siden den greske filosofen Aristoteles (384–322 før Kristus)) og fram til 1800-tallet var naturfilosofi den vanlige betegnelsen for studiet av naturen. Det var et bredt begrep som omfattet dagens fagfelter botanikk, zoologi, antropologi, kjemi og fysikk. Det var på 1800-tallet at konseptet naturvitenskap fikk sin moderne form, da ulike fagfelter som astronomi, biologi og fysikk ble etablert. Fysikk er vitenskapen om materiens struktur og samspillet mellom de grunnleggende bestanddelene i det observerbare universet. I vid forstand er fysikk opptatt av alle aspekter av naturen både på makroskopisk (stort) og submikroskopisk (lite) nivå. I fysikken er en ikke bare opptatt av oppførselen til objekter under påvirkning av gitte krefter, men også de grunnlegende egenskaper og opprinnelsen til gravitasjons-, elektromagnetisk- og kjernekraftfelt. Fysikkens endelige mål er å formulere noen få grunnlegende prinsipper som omfavner og forklarer alle slike uensartede fenomener.
Ordets opprinnelse Opphavet til et ord som favner ideen om natur har blitt underdesøkt av lingvister, som har funnet det i latin, klassisk gresk og kinesisk, men også språk med liten utbredelse som finsk. I alle tilfellene ser det ut til at ordet er nokså nytt, det vil si at ordet finnes i klassiske tekster, men ikke i arkaiske.
Det greske ordet som oversettes til «natur» er phusis (Φύσις), som har sin rot i verbet for vekst, produksjon og i ordet phuein, med rot fra det indoeuropeiske ordet bheu, som har gitt opphav til det engelske ordet be (på norsk være). Det første kjente stedet hvor ordet nevnes, er i det greske eposet Odysseen, og da i meningen opptreden. Første gang ordet opptrer i den klassiske betydningen av ordet er i tekster skrevet i tidsommet mellom de greske filosofene Heraklit (rundt 500 år før Kristus) og Aristoteles.
Det latinske ordet natura er nokså nytt i romersk historie. Det kommer av verbet nascor som betyr «å bli født.» Opphavet til ordet er langt fra den moderne bruke av ordet. Ordet fikk sin filosofiske og greskinspirerte mening omtrent i det første århundre før Kristus. Ordet ble senere brukt av romerske filosofer som Cicero (106–43 før Kristus) og i det første århundre etter Kristus. Cisero introduserer den klassiske forskjellen mellom natur og kultur, der natur betyr en opprinnelig tilstand uten påvirkning av mennesker, mens kultur er en tilstand påvirket av menneskenes samfunn.
Utvikling i kristenheten I den greske og romerske oppfatningen av verden var også gudene en del av naturen. I det kristne og monoteistiske verdensbildet finnes Gud utenfor den skapte naturen. Kristendommen var påvirket av den greske filosofen Platon (rundt 428–348 før Kristus) som satte åndelighet høyere enn den sanselige verden. Naturen ble etter denne tenkningen et materiale som menneskeheten skulle kultivere.
Først i renessansen fikk begerepet natur fornyet interesse etter at oldtidens tekster ble studert. Allikevel ble ikke begrepet gjenstand for noen dypere analyse. Naturen ble sett på enten som Guds skaperverk, med sine fysiske krefter som regulerer verden eller en slags abstrakt kraft i motsetning til Gud. I det siste tilfellet ble naturen betraktet som en jordisk utsending av den guddommelige vilje.
Naturen var fra slutten av antikken billedliggjort i gudinnen Isis, som senere ble til ideen om «moder jord».
Modernitetens natursyn mini|Charles Darwin ga sin definisjon på natur: «Jeg mener med naturen bare den samlede handlingen og produktet av mange naturlover, og ved lover hendelsesforløpet slik det er fastslått av oss.»
Den dualistiske og mekanistisk filosofi som preget den klassiske epoken i Europa radikaliserte naturoppfatningen. I denne filosofien forklares både levende og ikke-levende natur analogt med maskiner, for eksempel franskmannen René Descartes (1596–1650) som oppfattet alle ikke-menneskelige organismer som komplekse maskiner.Tranøy, Knut Erik: 15. august 2020 Spesielt via filosofer som Francis Bacon (1561–1626)) og Descartes, samt nyplatoniske påvirkninger gjorde dette synet seg gjeldende. Den materielle verden mistet gradvis sine guddommelige egenskaper og moralske verdi i Europa.
Den svenske botanikkeren Carl von Linné (1707–1778) var eksponent for et naturteologisk natursyn, der alt hadde en gudommelig opprinnelse. Alt i naturen var vakkert og hadde en hensikt, den hadde også et budskap og en dypere mening. Menneskets rolle var å tolke dette budskapet. Naturen var også skapt for mennesket, noe som innebar at mennesket kunne utnytte den. Dermed kunne dyr deles inn i nytte- og skadedyr. Siden naturen var skapt av den allmektige Gud, var den også perfekt på alle måter. For øvrig var denne oppfatningen den vanligeste på 1700-tallet.
Med den industrielle revolusjon oppstod et motkulturelt, romtantisk natursyn i de fleste industribyer i Europa på 1700- og 1800-tallet. Kjente filosofer bak denne tenkningen var den sveitsiske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712–1778), i Tyskland Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) og Friedrich von Schelling (1775–1854).
Den tyske naturforskeren og filosofen Gottfried Leibniz (1646–1716) hadde samme natursyn som Linné. Leibniz så på naturen som et svært komplisert urverk, der alle tannhjulene var tilpasset hverandre. Imidlertid ville den som undersøkte naturen avdekket naturens kamp, der lidelse og voldsom død er vanlig. Dermed ble det etterhvert vanskelig å ha en optimistisk og naiv naturoppfatning. Således dukket det ondes problem fra teologien også opp i naturen. Den britisk naturforsker Charles Darwin (1809–1882) ble med sin banebrytende, og etterhvert svært innflytelsesrike evolusjonsteori, den som satte en stopper for naturteologiens natursyn.
En filosofisk retning, tilskrevet den antikke greske filosofen Tales fra Milet (omtrent 624–545 før Kristus), går ut på at alt som finnes i verden er fysisk. Den generelle ideen er at naturen til den faktiske verden (universet og alt i det) samsvarer med en viss tilstand, tilstanden til det å være fysisk. Retningen kalles fysikalisme og de som har denne oppfatningen benekter ikke at verden kan inneholde mange fenomener som ved første øyekast ikke virker fysiske, for eksempel fenomener av biologisk, psykologisk, moralsk, sosial eller matematisk natur. Men de insisterer likevel på at slike fenomener til syvende og sist er fysiske, eller i det minste har et viktig forhold til det fysiske.
Nåtidens bruk av ordet I de ulike brukene av ordet i nyere tid refererer natur ofte til geologi og dyreliv. Naturen kan generelt referere til alle levende planter og dyr. I noen tilfeller kan natur også vise til prosessene forbundet med livløse gjenstander, ved at ting eksisterer og endres som følge av iboende prosesser, som for eksempel været og jordens geologi. Natur blir ofte forstått som «naturlig miljø» eller villmark, altså vilde dyr, steiner, skog og generelt deler som ikke har blitt betydelig endret av menneskelig påvirkning, eller som finnes til tross for menneskelig innvirkning. Generelt ansees ikke produserte gjenstander og menneskelig samhandling som en del av naturen, med mindre de omtales som for eksempel «menneskelig natur» eller «hele naturen». Dette mer tradisjonelle begrep om naturlige ting som fortsatt kan finnes i dag innebærer en forskjell mellom det naturlige og det kunstige, med det kunstige er å forstå som det som er blitt skapt av en menneskelig bevissthet eller et sinn. Avhengig av den spesielle sammenhengen kan begrepet «naturlig» også skille seg fra det unnaturlige eller overnaturlig.