thumb|Loft (til høyre) og stabbur på Uppigard Bolkesjø Gnr 38 bnr 8 (nå 134/8) i Gransherad, på 1890-tallet. Loft er en tradisjonell bygningstype i to etasjer til soverom og oppbevaring. Hustypen er særlig kjent i Norge fra middelalderen av. Lignende bevarte bygg fra andre land er yngre enn de norske. Ved siden av stavkirkene er loftene Norges mest særpregede og eldste bevarte trebygninger.Berg 1989; side 174 Byggeskikken ble opprettholdt til rundt 1800. Til forskjell fra stue var loftene vanligvis uten ildsted.

Mange loft har fint utformede detaljer blant annet i form av utskårne stolper. Trolig har bygningstypen vært mest utbredt på Østlandet, noe sjeldnere på Vestlandet. thumb|Langloft med to rom i hver etasje på gården Mellom Kravik i Nore og Uvdal kommune. Loftene var ofte gårdstunets mest staselige bygning og var vanlig på storgårder i Norge i middelalderen og senere. Det ble brukt blant annet til innkvartering av gjester og til oppbevaring av klær og kostbarheter i overetasjen. Da glassruter ble tatt i bruk var loftsrommet ofte det første som fikk vindu med glass. Underetasjen, ofte kalt bu eller underbu, ble ofte brukt til lagring av mat.

På Vestlandet var loftene som regel enklere i utforming enn på Østlandet. Loftet ble reist i laftet tømmer og ofte med utstikkende svalgang av stavverk på tre eller fire sider av loftsetasjen. Den laftede kjernen hadde vanligvis ett rom i hver etasje. Når underetasjen ble for liten forekom det, blant annet i Telemark, at det ble satt opp et bur (lagerbygning) eller en bu ved siden.

Loft blir lett forvekslet med bur (vanligvis kalt stabbur) i to etasjer. Den viktigste forskjellen er at loftet har utvendig trapp til overetasjen i svalgangen. Bruken var også forskjellig; et stabbur var bare til oppbevaring av mat. Nyere stabbur ble i eksteriøret utformet som loft, men fortsatte å ha innvendig trapp. Etter hvert som våningshusene ble større og tok over loftenes funksjon, fremsto stabburene i noen bygder, blant annet i Hedmark, som det staseligste bygget på gården.

Loftene regnes blant de beste eksemplene på teknisk kyndighet og estetisk formgiving med laftet tømmer. Ifølge arkitektene Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz er stavkirkene og loftene Norges viktigste og mest selvstendige bidrag til arkitekturhistorien. Stavkirkene og loftene inspirerte dragestilen som vokste frem i nasjonalromantikken på slutten av 1800-tallet.

Bevarte loft finnes bare på bygdene, særlig i Telemark, Numedal, Setesdal og andre innlandsdaler i Sør-Norge. Landets eldste profane bygninger av tre er loftsbygninger, og de er jevngamle med de eldste stavkirkene. Vindlausloftet fra rundt 1167 og Haugenloftet fra 1218 er begge datert ved hjelp av årringene i laftestokkene.Jan Michael Stornes: Vindlausloftet. Fortidsminneforeningens årbok 2008. Det ble bygd loft til tidlig 1800-tall som i hovedtrekk var utformet på samme måte som loft på 1200-tallet. Bygninger oppført før 1650 er automatisk fredet.

Gårdsbygning med lignende funksjon og utforming er kjent fra Sverige, fra fjellområder i Sentral-Europa og i det nordlige Spania.

Bakgrunn Norge er et av de land i verden som har bevart flest tømmerhus fra tiden før reformasjonen. Utenom Skandinavia finnes det knapt laftede hus fra før 1500, og i Skandinavia er det særlig i Norge at laftede bygg fra før 1500 er bevart. Bortsett fra i Alpene finnes det knapt laftebygg fra 1600-tallet utenom Norge. De mange fint tømrede kirkene i Russland og østområdene ellers er stort sett fra 1700-tallet eller senere.

Før lafting ble innført var grindverk eller stavverk den dominerende byggemåten i Norge. Dette er særlig dokumentert arkeologisk rundt kysten fra Sørlandet til Lofoten i form av langhus med lave murvegger og tak båret av grove stolper i grindverkkonstruksjon. Langhusene hadde mennesker, husdyr og andre funksjoner under samme tak. Trolig erstattet lafting grindverk og stavverk gradvis i løpet av vikingtid og middelalder. Bygninger for boligformål, innhus, trolig var de første som ble laftet. Grindverk ble blant annet på Vestlandet fortsatt brukt i naust og andre enkle uthus, mens den mest utviklede stavkonstruksjonen ble bevart i stavkirkene. Innføring av lafting innebar en betydelig endring av arkitektur og bebyggelse i Norge.

Trebygninger i Norge De fleste bevarte laftede bygg fra middelalderen er loft (omkring 100), og over halvparten av disse er i Telemark. Foruten stavkirker og loft finnes det noen få bevarte stuer og noen få løer fra middelalderen, men ellers ingen uthus som er sikkert datert til middelalderen. Bygningstypens høye prestisje og kvaliteten på laftingen kan være grunnen til at mange loft er bevart.

Lafteverk er i Norge en yngre teknikk enn stavverket, som ble brukt både i stavkirkene og i profane bygninger. Mot slutten av vikingtiden ble lafteverk av liggende tømmer vanlig i bolighus i Norge. De tykke tømmerstokkene gir varmeisolasjon. Lafting ble først vanlig på Østlandet, mens stavbygg og grindverk ble videreført på Vestlandet særlig i uthus som naust og låver. Utbredelse av lafting følger stort sett de store barskogene i Europa. Lafting er utbredt i Skandinavia, Finland, store deler av Russland, de baltiske landene, Polen, i og omkring Karpatene, i sveitsiske og østerrikske alper, samt i fjellområdene i Nord-Spania.

Gårdsbebyggelse i Norge Det antas at skikken med å bygge mange små spesialiserte bygninger på gårdene oppsto samtidig med innføring av lafting. Fra rundt år 1900 ble nybygde uthus som regel oppført som en stor driftsbygning med de fleste funksjoner under ett tak, den såkalte enhetslåven. Til omkring 1800-tallet hadde gårdene i Norge mange bygninger, ofte ett hus til hvert formål. På store gårder på Østlandet kunne det være 30 bygninger, mens det på mindre gårder var vanlig med over 10.

Stuen var bolighus med oppvarmet oppholdsrom, mens bu og loft ble brukt til både innkvartering og lager. Eldhuset fungerte som et grovkjøkken og vaskerom. Husdyrene ble holdt i egne bygninger (fjøs og stall). Dyrefôret ble ofte oppbevart i en bygning for seg (løe) og måtte bæres til fjøset hver dag. Loft, stue og stabbur ble regnet blant «innhusene» på gården, til forskjell fra «uthus» som låve og fjøs.

Tidlige undersøkelser Antikvar Nicolay Nicolaysen innledet i 1848 den første målrettede dokumentasjonen av bygningshistorie på landet i Norge. Sammen med arkitekt P.H. Holtermann reiste han sommeren 1848 gjennom amtene Jarlsberg og Larvik og Bratsberg, over fjellet til Odda og til Bergen. Retur til Christiania gikk via Voss, Vik i Sogn, Lærdal og Hallingdal. Rapporten fra reisen konsentrerte seg om stavkirker og stabbur, og fremstillingen i rapporten tyder på at mye av dette var ukjent stoff. Holtermanns oppmålinger sommeren 1848 var de første. Arkitektene Georg Andreas Bull og Christian Christie gjorde reiser med samme formål på 1850-tallet.

Christie kartla både bevarte bygg fra middelalderen og senere århundrer. Bull reiste for Fortidsminneforeningens regning somrene 1853–1855, og Christie reiste fra 1858. Fra 1870 til 1900 var arkitektene Håkon Thorsen, Henrik Thrap-Meyer og Johan Meyer engasjert i slikt arbeid. Thorsen gjorde omfattende undersøkelser i Telemark samt i dalførene og på flatbygdene i årene 1874–1884, med særlig interesse for stuer og loft. Peter Andreas Blix laget perspektivtegninger av Lydvaloftet og Finnesloftet på Voss i 1888. Tidligere hadde Bull laget plantegninger av Finnesloftet i 1853 og Holtermann tegnet et loft på Gavlstad i Lardal.

Rolstadloftet fra Sør-Fron og Berdalsloftet fra Telemark ble sammen med Gol stavkirke og to stuer flyttet til Bygdøy kongsgård i 1881. Dette var utgangspunktet for Norsk Folkemuseum.

Eilert Sundts undersøkelser Ifølge samfunnsforskeren Eilert Sundt var loftet, i form av bod eller bu i to etasjer, det første gårdshuset med mer enn én etasje. Sundt skriver at det var denne bygningstypen som nødvendigvis innførte trapper på bygdene. Svalgangen hadde ifølge ham ikke bare til hensikt å føre en trapp opp til døren i overetasjen, den skulle også beskytte klær og annet som ble oppbevart på loftet:«...saa Raa-Damp eller Fugtighed fra Jorden ikke kunde naa dem og faa dem til at mugne. Og fremdeles blev Svalen med dens tætte Panel bygget omkring, at ikke Solen skulde brænde paa selve Tømmervæggen og gjøre det lummert derinde; thi jo mere kjøligt det kunde holdes paa Loftet, des mindre skulde vel Møllen, den Klædesfordærver, lokkes derind.» Sundt la til grunn at klær og tekstiler var kostbare, og han antok at der klærne, inkludert ekstra sengetøy, ble oppbevart, var det også naturlig å sett opp gjestesenger.

Sundts hypotese var at gårdene opprinnelig hadde to hus med særskilte funksjoner: Stuen til beboelse og boden til lagerhold av matvarer (underetasje) og klær og gjesteseng i overetasje. For den jærske stueform så Sundt for seg en utvikling der disse to byggene ble flyttet nær hverandre og koblet sammen til ett rekkebygget hus. Senere undersøkelser viser at utvikling i store trekk var omvendt av Sundts hypotese: Det rekkebygde huset var utbredt i middelalderen.

Sundt studerte norsk folkekultur og fremhevet hvordan byggestil og innredning fortalte en god del om innbyggernes livsstil. Han mente at en omfattende kartlegging med tegninger av gamle bygg ville avdekke hvordan byggeskikken hadde vokst frem. Hans banebrytende bok Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge kom ut i 1862. Boken inkluderte tegninger av Bull og Christie.

Sundt ble medlem av Fortidsminneforeningens direksjon i 1858. Fra rundt 1860 var tegning og oppmåling av laftede stuer og loft en del av foreningens virksomhet. Sundt var en pådriver for å utvide foreningens virkefelt, som opprinnelig var mest begrenset til kirkebygg.

Etymologi og betegnelser Betegnelsen loft brukes også om øvre etasje og rommene like under taket i en større bygning, og om himling (innvendig) i et rom. Ordene kommer av norrønt lopt, loft som også kunne bety luft eller luftlag. Ordet er i norrønt relatert til å være i høyden eller løftet opp.De Caprona, Y. (2013). Norsk etymologisk ordbok: tematisk ordnet. Kagge. Betydningen å løfte er avledet av (luft) i betydningen «løftet høyt». Luft som et stoff (en gass) ble tidligere omtalt som vind. «Løfte». Ifølge kulturhistoriker Håvard Skirbekk betyr loft primært rom i overetasjen eller oppunder taket i hus med mer enn to etasjer. Hus med mer enn én etasje ble da kalt loftsbu, loftbygning eller loft, brukt sekundært om hele huset.

I Gudbrandsdalen hadde aurbuloft en kjølig underetasje halvveis gravd inn i bakken mens overetasjen var gjesterom.

Trappen eller stigen fra gårdsplassen til svalen ble kalt rið på norrønt.Sundt 1862/1976; side 42

Beslektede bygg og betegnelser

Bur og skemma Små hus brukt til oppbevaring av forråd og redskaper ble i middelalderen kalt bu, bur eller skemma. Betegnelsen skemma har trolig ikke vært brukt siden middelalderen og kommer av skammr, som betyr kort og viser til husets korte og kvadratiske form. Skemma ble også brukt om et eget hus for ugifte kvinner (brukt i omtrent samme betydning som jomfrubur). Betegnelsen bu om kombinerte forråds- og sovehus ble brukt fra slutten av middelalderen.Sundt 1862/1976 Skemma kunne også være et bur eller bud brukt som soverom.

I Setesdal har etasjene i skemma blitt omtalt som undirskemma og skemmu-lopt, og betegnelsene bur og skemma har til dels blitt brukt om hverandre. Nederst i Setesdal har hele bygget blitt omtalt som bur, mens lopt har vært brukt lenger oppe i dalen. Ifølge Marius Hægstad ble skemma også brukt i betydningen «et lite hus med brudeseng». Ifølge Hægstad ble lopt-skemma brukt i betydningen bur med loft. Underetasjen har på gammelnorsk vært omtalt som undirskemma, búð/undirbúð eller undirbúr. På Vestlandet forekom betegnelser som sengebu, bualoft og, etter innføring av vinduslass, glasstove.

Loft eller stabbur