Froskene (gresk: Βάτραχοι, Bátrakhoi, latin: Ranae) er en komedie av den greske forfatteren Aristofanes. Skuespillet ble framført på Lenaia-festivalen i Athen i år 405 f.Kr. hvor den fikk førstepremie.Aristophanes: Frogs. Kenneth Dover, red. 1993. Oxford: Clarendon Press, s. 2. Stykket hadde litteraturkritikken som tema. Tragedieforfatteren Evripides, som døde året før og som representerer en mer moderne tragediediktning settes opp mot Aiskhylos som representerer den tradisjonelle tragediestilen. Aristofanes lar Aiskhylos vinne konkurransen og guden Dionysos som settes til å dømme mellom dem, får lov til å ta ham med seg opp til jorden igjen.

Medvirkende thumb|Rødfigurvase som viser en skuespiller kledd som Xanthias i Froskene sammen med en Herakles-statuett Xanthias, Dionysos’ slave Dionysos, vinens, ekstasens og teatrets gud, sønn av Zevs Herakles, gresk mytisk helt, sønn av Zevs og Dionysos’ halvbror Liket, et lik på vei til dødsriket Kharon, fergemann for de døde Aiakos, dødsrikets portvokter, dommer og den som voktet hunden Kerberos En hoffdame hos Persefone (Plutons kone) En vertshusholder i dødsriket Plathane, oppvarter i vertshuset i dødsriket Husslaven til Pluton Evripides, død tragediedikter Aiskhylos, død tragediedikter Pluton, dødsrikets hersker Froskene, kor av frosker De innvidde, kor av innvidde i de eleusinske mysterier

For øvrig: Et esel, likbærere, slaver i vertshuset, politifolk, assistenter i tragediekonkurransen

Handling Dionysos savner de gode tragediedikterne og bestemmer seg for å dra til dødsriket for å hente opp igjen Evripides som døde året før (i 406 f.Kr.). Han kler seg ut som sin halvbror Herakles med løveskinn og klubbe, og sammen med sin trofaste slave Xanthias drar han først til Herakles selv og spør ham ut om veien til dødsriket. (Herakles hadde jo vært der tidligere og hentet hunden Kerberos som et av sine vidgjetne storverk.) Komikken oppstår allerede når Herakles bokstavelig talt møter seg selv i døra. På spørsmålet om hvordan man kommer til dødsriket svarer Herakles at man kan henge seg, ta gift eller kaste seg ut fra et tårn.

Dionysos og Xanthias drar ned til dødsriket uten å ta livet av seg først, og der blir de fraktet i Kharons båt. Det vil si, Xanthias får ikke bli med på grunn av at han ikke deltok i sjøslaget så han må gå rundt sjøen. Underveis opptrer et kor av frosker som kvekker i vei, og det er de som har gitt navn til stykket. Problemene oppstår imidlertid allerede ved porten til dødsriket. Portvokteren Aiakos skjeller ut Dionysos som han tror er Herakles fordi Herakles stakk av med hunden Kerberos tidligere. Dionysos forlanger å bytte klær med Xanthias for at han skal få pryl i stedet. Men da kommer Persefones hoffdame og inviterer Xanthias i Herakles’ klær til å bli med henne til fornøyelser. Dionysos forlanger da å få igjen Herakles’ klær. Aiakos klarer til slutt ikke å finne ut hvem som er hvem, og han sender dem inn porten til Pluton.

Tragediens andre del foregår hos herskerne i dødsriket, Pluton og Persefone. Dikterne Aiskhylos og Evripides diskuterer heftig hvem som er den beste tragediedikteren. Dionysos blir oppnevnt til å dømme i en dikterkonkurranse mellom dem. De to dikterne siterer fra den andres diktning og harselerer over versene. Evripides hevder at hans rollefigurer er mest realistiske og sanne, mens Aiskhylos mener at hans personer opptrer mer idealistiske og heroiske, og er idealer for tilhørerne. Mot slutten settes en vekt inn på scenen og dikterne skal legge sine vers i vektskålene. Veiingen går i favør av Aiskhylos som får tillatelse av Pluton til å bli med Dionysos opp til jorden igjen. Aiskhylos presiserer før han går at hans plass kan gis til Sofokles, men under ingen omstendighet til Evripides.

Tema Tema for stykket er først og fremst diktning og teaterkunst og konflikten mellom det tradisjonelle og det nyskapende, både politisk og kunstnerisk. Dette signaliseres allerede i åpningsscenen der skuespillerne som framstiller Dionysos og Xanthias diskuterer hvordan de skal åpne: «Xanthias vil gå rett på de tradisjonelle og trygge rutinene som er garantert å framkalle latter, men Dionysos mener at de gamle vitsene er platte og må forkastes, at teatret må være nyskapende.»Robert Emil Berge (2016), innledning til Froskene, s. 23

Den britiske litteraturforskeren Kenneth Dover hevder at det underliggende temaet i stykket er: Det gamle er bra, det nye er dårlig. Stykket avviker noe fra det engasjement for fred som var kommet tydelig fram i Aristofanes’ tidligere stykker; Arkhanerne (425 f.Kr.), Freden (421 f.Kr.) og Lysistrata (411 f.Kr.), men det kom likevel et tydelig fredsbudskap helt på slutten også i Froskene:

Slik skal vi sette en stopper for de store ondene og de grusomme krigshandlingene. La Kleofon og alle andre føre sin krig om de ønsker – på sitt eget fedrelands marker. (Froskene, l. 1531–1533)

Aristofanes’ fredsengasjement kom på bakgrunn av den lange og utmattende peloponneskrigen mellom Athen og Sparta (431–404 f.Kr.) og han var sterk motstander av statslederen Kleofons krigsretorikk.

Fotnoter

Referanser

Utgaver på norsk

Kategori: Skuespill av Aristofanes