høyre|miniatyr|Tre pilarer i opprørsbekjempelse. høyre|miniatyr|Politiet utspør en sivil under Malayakrisa. Tiltak mot opprør innebærer handling fra både militære og politiet. høyre|miniatyr|United States Marine Corps og Afghanistans nasjonalhær på patrulje under tiltak mot opprørsoperasjoner i Marjah, Afghanistan, februar 2010 OpprørsbekjempelseNOU 2016:8fhs.brage.unit.no/fhs-xmlui/bitstream/handle/11250/100066/Anderssen%20Morten%20Line%20-%20masteroppgave%20FHS.pdf (engelsk: Counterinsurgency, COIN) er «summen av tiltak rettet mot å beseire irregulære styrker». Oxford English Dictionary definerer opprørsbekjempelse som enhver «militær eller politisk handling rettet mot aktiviteter utført av geriljaer eller revolusjonære» og kan betraktes som krig ført av en stat mot en ikke-statlig motstander. Opprør og opprørsbekjempelseskampanjer har blitt ført siden antikken. Imidlertid ble moderne tenkning om motopprør utviklet under avkoloniseringen.
Opprørsbekjempelse er definert av USAs utenriksdepartement som «omfattende sivil og militær innsats mot insurreksjon eller opprør - i den hensikt å slå ned opprøret samtidig som man retter fokus mot opprørets årsak eller røtter».
Under opprør og opprørsbekjempelse er skillet mellom sivile og stridende ofte uklart. Opprørsbekjempelse kan innebære forsøk på å oppnå støtte og sympati fra befolkninger som støtter opprøret. Alternativt kan det føres i et forsøk på å skremme eller eliminere sivile befolkninger som mistenkes for lojalitet til opprøret gjennom vilkårlig vold.
En insurreksjon er et opprør mot en konstitusjonell myndighet, og de som tar del i opprøret er ikke anerkjente som krigførende parter."insurgent B. n. One who rises in revolt against constituted authority; a rebel who is not recognized as a belligerent." Oxford English Dictionary, second edition (1989) Det er organisert bruk av subversjon og vold i den hensikt å overta, hindre eller utfordre politisk kontroll av et område.
Modeller Opprørsbekjempelse gjennomføres vanligvis som en kombinasjon av konvensjonelle militære operasjoner og andre midler, slik som demoralisering i form av propaganda, psykologiske operasjoner (Psy-ops) og attentater. Opprørsbekjempelsesoperasjoner inkluderer mange forskjellige aspekter: Militære og paramilitære styrker, politiske, økonomiske, psykologiske og sivile tiltak for å bekjempe opprør.
For å forstå opprørsbekjempelse må man forstå opprør for å kunne gripe dynamikken i revolusjonær krigføring. Opprørsbekjempelse fokuserer på å bygge bro over disse gapene. Opprørere utnytter sosiale problemer kjent som gap. Når gapene er store, skaper de et hav av misnøye som gir opprørerne et gunstig operasjonsmiljø.
I The Insurgent Archipelago fremmer John Mackinlay konseptet om en utvikling av opprøret fra den maoistiske modellen i opprørets gullalder til det globale opprøret ved begynnelsen av det 21. århundre. Han definerer dette skillet som «maoistisk» og «post-maoistisk» opprør.John Mackinlay, The Insurgent Archipelago, (London: Hurst, 2009).
Opprørsbekjempelses teoretikere
B. H. Liddell Hart Liddell Hart mente at opprørsbekjempelse ofte mislykkes av flere årsaker. I sin bok Strategy: The Indirect Approach peker han på at en populær opprørsbevegelse har en iboende fordel over enhver okkupasjonsmakt. Et eksempel er den franske okkupasjonen av Spania under Napoleonskrigene. Når spanjolene forsøkte regulære angrep, ble de alltid slått av overlegne franske styrker. Men som desentraliserte geriljagrupper klarte opprørerne å svekke de franske styrkene betydelig, noe som førte til at Wellington til slutt kunne tvinge franskmennene til å trekke seg tilbake.
Hart viser også til T.E. Lawrence og den araberoppstanden under første verdenskrig, hvor geriljaangrep fra ørkenen destabiliserte de osmanske styrkene. Slike strategier, hvor irregulære styrker samarbeider med regulære, kan føre til suksess, som vist i den franske motstandsbevegelsen under andre verdenskrig og den nasjonale frigjøringsfronten i Vietnamkrigen. I moderne opprør ser man derimot ofte irregulære styrker uten støtte fra regulære militære, med mål om kun å drive ut okkupanter.
Ifølge Hart er opprørsbekjempelse vanskelig så lenge opprøret har folkets støtte. Dette gir opprørerne fordeler som mobilitet, usynlighet og legitimitet, og uten å miste dette støttende grunnlaget er de i praksis uovervinnelige for regulære styrker.
David Galula David Galula utviklet sin teori om opprørsbekjempelse basert på erfaringer som fransk offiser under Algeriekrigen. Han definerte opprørsbekjempelse som en kombinasjon av militære, politiske og sosiale tiltak under én samlet ledelse, der målet er å vinne befolkningens støtte fremfor å kontrollere territorium.
Galula formulerte fire grunnprinsipper: Befolkningens støtte er avgjørende og må sikres gjennom beskyttelse mot represalier, mens operasjoner bør gjennomføres gradvis ved først å eliminere væpnede opprørere, vinne støtte fra lokalsamfunn, og deretter bygge infrastruktur og politisk stabilitet.
Han foreslo også en militær og politisk strategi som inkluderer å etablere tilstedeværelse i lokalsamfunn, ødelegge opprørernes politiske organisasjon, og styrke lokale myndigheter gjennom oppgaver og selvforsvarsorganisering. Essensen av Galulas tilnærming er å bygge en politisk struktur som har rot i og er støttet av befolkningen, og han mente dette var avgjørende for varig suksess i opprørsbekjempelse.Galula p.95
Robert Thompson Robert Grainger Ker Thompson skrev Defeating Communist Insurgency i 1966, hvor han argumenterte for at vellykket opprørsbekjempelse krever en proaktiv tilnærming som fratar opprørerne initiativet. Thompson definerte fem grunnprinsipper for suksess:
Regjeringen må ha et klart politisk mål om å etablere og opprettholde et fritt, uavhengig og samlet land som er politisk og økonomisk stabilt. Regjeringen må operere i samsvar med loven. Regjeringen må ha en overordnet plan. Politisk undergraving må bekjempes med høyere prioritet enn geriljakrigføring. I geriljafasen av et opprør må regjeringen først sikre sine egne baseområder.
David Kilcullen I The Three Pillars of Counterinsurgency beskriver David Kilcullen et rammeverk for samarbeid mellom ulike myndigheter i opprørsbekjempelse. De tre pilarene – sikkerhet, politikk og økonomi – støtter målet om kontroll, men bygger på informasjon. Ifølge Kilcullen er oppfatninger avgjørende for å etablere kontroll og innflytelse, og alle tiltak må samordnes gjennom en bred informasjonsstrategi. Informasjonskampanjen må føres på globalt, regionalt og lokalt nivå, da moderne opprør drar nytte av globale nettverk.
Pilarene er like viktige og må utvikles parallelt. For eksempel kan økonomisk bistand uten sikkerhet skape myke mål for opprørere, mens sikkerhet uten politisk styring kan føre til mer kapable væpnede grupper. Fremgang måles gjennom effektivitet (kapasitet) og legitimitet (befolkningens aksept av regjeringens handlinger).
Kilcullen understreker at målet ikke er å eliminere all vold eller drepe alle opprørere, men å gjenopprette normalitet – tilpasset det enkelte samfunn – og overføre kontrollen til varige, legitime institusjoner.
Martin van Creveld Martin van Creveld, militærhistoriker, har analysert hvorfor opprørsbekjempelse ofte mislykkes, selv når sterke militære styrker møter svakere fiender. Han beskriver en grunnleggende dynamikk der kamp mot en svakere motstander, som i metaforen om en voksen som kjemper mot et barn, oppleves som umoralsk og urettferdig. Dette svekker motivasjonen hos den sterkere parten, samtidig som det styrker opprørernes vilje til å fortsette. Ifølge van Creveld er tid en avgjørende faktor i slike konflikter; opprørerne søker å forlenge krigen for å svekke motstanderen og styrke sin egen posisjon.van Creveld, p. 268
Van Creveld identifiserer to mulige strategier for vellykket opprørsbekjempelse. Den første bygger på fremragende etterretning, disiplinerte styrker og kontrollert tilbakeholdenhet. Målet er å unngå overreaksjoner som kan fremmedgjøre befolkningen og styrke opprørernes støtte.van Creveld, pp. 229–230 Et eksempel er den britiske innsatsen under konflikten i Nord-Irland, hvor målet var å minimere dødsfall og balansere mellom sikkerhet og politisk stabilitet.
Den andre strategien innebærer ekstrem og omfattende vold, som i Hama massakren i 1982, der Syrias president Hafez al-Assad knuste et opprør fra Det muslimske brorskap. Byen Hama ble nesten totalt ødelagt, og mellom 10 000 og 25 000 mennesker ble drept.van Creveld, p. 269 Van Creveld formulerer fem regler for slik brutalitet, inspirert av Machiavelli, som understreker nødvendigheten av avgjørende og ubønnhørlig vold for å sikre kortsiktig suksess. Denne tilnærmingen er imidlertid ekstremt kontroversiell og risikabel, da den kan føre til langvarige negative konsekvenser og ytterligere destabilisering.van Creveld, pp. 241–245
Lorenzo Zambernardi I artikkelen Counterinsurgency's Impossible Trilemma forklarer Lorenzo Zambernardi utfordringene i opprørsbekjempelse.Zambernardi, Lorenzo, "Counterinsurgency's Impossible Trilemma", The Washington Quarterly, 33:3, July 2010, pp. 21–34 Han hevder at tre hovedmål står sentralt, men at en stat kun kan oppnå to av dem samtidig. Dette «umulige trilemmaet» innebærer at det er umulig å samtidig sikre: 1) styrkebeskyttelse, 2) skille mellom stridende og sivile, og 3) fysisk eliminering av opprørere.
Zambernardi påpeker at valg av to mål alltid vil gå på bekostning av det tredje. For eksempel kan en stat beskytte sine styrker og eliminere opprørere, men bare ved å ramme sivile vilkårlig. Den kan beskytte både sivile og egne styrker, men da må målet om å ødelegge opprørerne oppgis. Alternativt kan den skille mellom stridende og sivile mens opprørere elimineres, men dette øker risikoen for egne soldater.
For å beskytte befolkningen og ødelegge et opprør, må en stat ofte ofre sine militære styrker, noe som kan svekke den politiske støtten på hjemmebane.
Akali Omeni Den nigerianske akademikeren Akali Omeni analyserer hvordan tre faktorer påvirker militær effektivitet i opprørsbekjempelse: historisk erfaring, organisasjonskultur og doktrine. I Counter-insurgency in Nigeria peker han på at disse faktorene bidrar til en institusjonell motvilje mot innovasjon og tilpasning, som ofte er nødvendig for å bekjempe opprør. Dette gjør utfordringene med opprørsbekjempelse like mye kulturelle og institusjonelle som operative.
Omeni beskriver et fenomen han kaller institusjonell isomorfisme, der militæret holder fast ved tradisjonelle, men ineffektive tilnærminger, som en offensiv strategi mot uregelmessig krigføring.Omeni, Akali (2017) Counter-insurgency in Nigeria: The Military and Operations Against Boko Haram, 2011–17. Abingdon, Oxon: Routledge. pp. 52–53. Han viser til Nigerias kamp mot Boko Haram, hvor manglende tilpasning og en infanteribasert strategi, som stammer fra borgerkrigen på 1960-tallet, har gitt begrenset suksess.Omeni, Akali (2018) Insurgency and War in Nigeria: Regional Fracture and the Fight Against Boko Haram (forthcoming) I.B. Tauris. Selv om svakheter i kapasitet er en faktor, mener Omeni at dette bare er en del av bildet. En dypere utfordring ligger i militærets evne til å tilpasse seg en befolkningssentrert strategi, et problem mange militærstyrker globalt fortsatt sliter med.Omeni, Akali (2017) Counter-insurgency in Nigeria: The Military and Operations against Boko Haram, 2011–17. Abingdon, Oxon: Routledge
Informasjons-sentrert teori