Beneš-dekretene, eller president-dekretene, (tsjekkisk: Benešovy dekrety eller Ústavní dekrety presidenta republiky; slovakisk: Ústavné dekréty prezidenta republiky; tysk: Beneš-Dekrete eller Dekrete des Präsidenten der Republik) er 143 presidentdekreter som ble vedtatt av daværende president Edvard Beneš og hans tsjekkoslovakiske eksilregjering fra 21. juli 1940 til 27. oktober 1945, i fravær av en lovgivende forsamling. De ble godkjent av Tsjekkoslovakias midlertidige nasjonalforsamling 28. mars 1946.
Betegnelsen brukes særlig om delene som la grunnlaget for inndragning av statsborgerskap og fordrivelsen av etniske tyskere og etniske ungarere fra Tsjekkoslovakia etter krigen. I alt ble omkring tre millioner slike tyskere fordrevet. Dekretene er blitt kontroversielle som et ledd i fordrivelsene, enda de ikke omhandler dem konkret. De er også omstridt på menneskerettslig grunnlag og fordi dekretene legger kollektiv skyld til grunn. Vesentlige deler av landets fabrikker, kraftproduksjon og finansselskap ble nasjonalisert gjennom dekretene. Dekretene regulerte også straffeforfølgelse av nazister og deres medhjelpere, med utstrakt bruk av dødsstraff.
Dekretene ble til på bakgrunn av den tyske annekteringen av Sudetenland i 1938 og det Det tredje rikets brutale okkupasjon av Böhmen og Mähren inntil 1945.
Bakgrunn mini|upright=1.5|Administrativ inndeling av Tyskland og annekterte områder, mai 1944. Bakgrunnen for dekretene og fordrivelsene var den tyske annekteringen av Sudetenland i 1938, okkupasjonen av resten av Böhmen og Mähren fra 1939 og generelt Det tredje rikets brutale fremferd i Tsjekkoslovakia inntil 1945. Sudettyskernes ledere ønsket okkupasjonen velkommen og mange etniske tyskere medvirket til okkupasjonsmaktens brutale styre. Omkring 30 % av innbyggerne i Böhmen (tsjekkisk: Čechy) og Mähren (tsjekkisk: Morava) var tysktalende før krigen.
Tsjekkoslovakia og Sudetenland Da den tsjekkoslovakiske stat ble proklamert i 1918, skjedde det til motstand fra sudettyskerne. De ville heller ha en autonom tysk region, lagt inn under Østerrike. Saint Germain-traktaten fra 1919 avsluttet denne diskusjonen, og staten Tsjekkoslovakia ble dannet.
Landet var en skjør statsdannelse, særlig på grunn av et stort antall etniske tyskere i områdene nær grensen til Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble opprettet i 1918 bodde det tre millioner tysktalende og syv millioner tsjekkisktalende i Böhmen og Mähren. De to etniske gruppene levde i stor grad i parallelle og til dels separate samfunn.Cornwall, M. (1994). The struggle on the Czech-German language border, 1880-1940. The English Historical Review, 109(433), 914-951.
Mange etnisk tyske bosettere kom til området på invitasjon fra Přemyslidiske dynasti omkring år 1200 og mange sudettyskere kunne spore lokal familiehistorie tilbake til middelalderen. Tysk og tsjekkisk språk har lite til felles og markerte tydelig skillet mellom folkegruppene. Omkring 1900 rammet den økende tsjekkiske nasjonalismen de tysktalende. Blant tsjekkere er det en utbredt oppfatning at Habsburgernes herredømme fra Slaget på Det hvite berg i november 1620 til 1918 ikke var legitimt.
I 1918 var det flere tysktalende enn slovaker i landet, en del av de tysktalende var dessuten jøder. Det var over jøder i landet i mellomkrigstiden. Vel en tredel av jødene regnet seg som etniske tyskere, mens nesten halvparten regnet seg som etniske tsjekkere, en liten andel regnet seg som etniske jøder. For eksempel regnet Hermann Kafka seg som tsjekker etter å ha vokst opp i overveiende tsjekkisk landsby, mens han kone og hennes familie i Praha var tysktalende, og de sendte sønnen Franz til tysk skole i Praha.Pogány, I. (2010). International human rights law, reparatory justice and the re-ordering of memory in Central and Eastern Europe. Human Rights Law Review, 10(3), 397-428. I noen tilfeller ble Tsjekkoslovakias grenser trukket strategisk av seierherrene: For eksempel ble byen Gmünd på jernbanelinjen midt mellom Praha og Wien delt i en østerriksk og en tsjekkoslovakisk del (České Velenice). miniatyr|Innslaget av etniske tyskere i den tsjekkoslovakiske befolkning i 1930: Mørkerødt: 75-100%, rødt 50-75 %, rosa: 25-50 %, hvitt: 0-25 %. Den tsjekkiske grunnloven fra 1920 garanterte fulle borgerrettigheter for sudettyskerne, og gjennom 1920-årene gjorde tyskerne seg sterkt gjeldende i politikken. Moderate tyske politiske krefter samarbeidet med de øvrige etniske gruppene. Det sosialdemokratiske tyske partiet fikk stor oppslutning i befolkningen, og i 1929 var dette partiet ledende i den tyske minoritet. Høyreradikale tyske partier sto derimot for en konfronterende politikk, og i 1933 ble Deutsche Nationalsozialistische Arbeiterpartei (DNSAP) forbudt av myndighetene, for å drive undergravende virksomhet.
I 1930-årene ble Tsjekkoslovakia rammet av dårlige konjunkturer, og dette gikk særlig ut over de tyske områdene. Endringen medførte større oppslutning om det høyreradikale partiet, som nå het Det sudettyske partiet (SdP).Tsjekkoslovakias president Edvard Beneš hadde sammen med det sosialdemokratiske tyske partiet, prøvd å bremse for høyrekreftene, men mislyktes. I 1935 fikk SdP som var ledet av Konrad Henlein, bare to representanter færre enn Det tsjekkoslovakiske agrarpartiet. Heinlein gikk inn for full løsrivelse fra Tsjekkoslovakia.
Den tysktalende minoriteten ønsket autonomi, og i mellomkrigstiden sendte de en rekke appeller til Folkeforbundet. De klaget blant annet over at tyskspråklige skoler ble stengt. Autonomi for Sudetenland var ikke akseptabelt for Tsjekkoslovakia, både fordi grenseområdene ble oppfattet som tradisjonelle deler av Böhmen og Mähren og fordi områdene var økonomisk og militært viktige. En del tyskdominerte landsbyer markerte sin misnøye med statsdannelsen ved å ikke feire republikkens dag 28. oktober. I Tsjekkoslovakia var det før krigen en utbredt oppfatning at sudettyskerne var farlige kolonister og en trussel mot den tsjekkoslovakiske staten: en nasjonal fiende. Tomáš Masaryk ga uttrykk for denne oppfatningen da han i 1918 omtalte sudettyskerne som «innvandrere og kolonister».
Sommeren 1945 kom de samme holdningene til uttrykk av tsjekkiske aviser skrev om fordrivelsene av sudettyskerne som et tiltak for å rette opp en urgammel feil i tsjekkisk historie. Det var en utbredt oppfatning blant tsjekkiske politikere at den tsjekkoslovakiske staten sviktet før krigen fordi et stort antall innbyggere ikke var lojale.
Valgene i Sudetenland og Münchenavtalen Konrad Henleins høyreradikale parti Sudetendeutsche Partei (SdP), fikk ved valget i 1935 to tredjedeler av sudettyskernes stemmer. SdP var i praksis en gren av Hitlers NSDAP som finansierte partiet i hemmelighet. SdP hadde som mål å undergrave den tsjekkoslovakiske republikken. Partiet fikk 85 % av de sudettyske stemmene ved lokalvalget i 1938. Etter 1935 ble frontene mellom etniske tyskere og etnisk tsjekkere tydelige, og mange sudettyskere viste tydelig at de ikke sluttet opp om republikken Tsjekkoslovakia. De så frem til å bli «befridd» av Tyskland. Sudettyske politikere agiterte på 1930-tallet for Heim ins Reich (at Sudetenland skulle slutte seg til Tyskland).
mini|Tyske styrker som 9. oktober 1938 rykker inn i Ústí nad Labem (tysk: Aussig an der Elbe), Sudetenland, ønskes velkommen med Hitlerhilsen, hakekors og «Wir danken unserem Führer» («Vi takker vår fører»).
Münchenavtalen av 29. september 1938 er karakterisert som andre verdenskrigs begynnelse for Tsjekkoslovakia. Ved denne avtalen ble oppdelingen av Tsjekkoslovakia godtatt av stormaktene, uten tsjekkoslovakiske myndigheters medvirkning. Avtalen medførte at Sudetenland med omkring 40 % av Böhmens og Mährens areal ble overtatt av Tyskland. Området som ble overført til Tyskland (kalt «Sudetengau» med Konrad Henlein som gauleiter), hadde 3,5 millioner innbyggere. Denne befolkningen besto av 2,8 millioner tysktalende og tsjekkisktalende. Omkring tysktalende befant seg i områdene som fortsatt ble kontrollert av Tsjekkoslovakias regjering. Hitlers annektering av Sudetenland ble ønsket velkommen av de fleste sudettyskere. Hitler ble av mange sudettyskere hyllet som frigjører fra «det tsjekkiske åk». Mange etniske tsjekkere ble fordrevet fra det annekterte området, og samtidig ble mange sudettyskere presset til å melde seg inn i SdP slik Milena Jesenska rapporterte. De allierte erklærte i 1942 at Hitler hadde brutt Münchenavtalen og at den dermed ikke gjaldt lenger.
miniatyr|Tilstede under forhandlingene om Münchenavtalen: foran fra venstre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini, Ciano. Bak fra venstre: nr 2: Henri Fromageot, Ribbentrop, Weizäcker og Saint-John Perse, nobelprisvinner i litteratur.
Riksprotektoratet Böhmen-Mähren I 1939 tok Hitler kontroll over resten av Böhmen og Mähren, og opprettet et «riksprotektorat» for hele området. Samtidig ble Republikken Slovakia opprettet og en marionettregjering innsatt. Et stort antall tysktalende tsjekkere (sudettyskere) ble rekruttert til Wehrmacht og Schutzstaffel (SS), og mange var involvert i overgrep mot befolkningen. Også andre tsjekkoslovakiske borgere gikk okkupasjonsmaktens ærend. Blant de sudettyske kollaboratørene var den anti-tsjekkiske Karl Hermann Frank. Den tsjekkoslovakiske motstandsbevegelsen rapporterte allerede i 1939 at tsjekkerne fikk et stadig mer radikalt syn på sudettyskerne og at «nasjonen bare overlever på håpet om hevn». Felles for de mange rapportene fra protektoratet til eksilregjeringen i London var at befolkningen hadde bygget opp et intenst hat mot alt og alle som var tyske, og befolkningen så frem til å drive tyskerne med makt ut av landet. Mange sudettyskeres støtte til okkupantene styrket tsjekkernes oppfatning om at sudettyskerne ikke hadde rett til å bo på tsjekkisk jord.
Konstantin von Neurath var «riksprotektor» fra 15. mars 1939. I 1941 ble Reinhard Heydrich stedfortreder for Neurath, med alle fullmakter. Heydrich styrte landet med jernhånd, og etter attentatet mot ham i mai 1942, ble landsbyen Lidice utsatt for gjengjeldelse. Landsbyens 192 voksne menn ble henrettet, kvinner og barn ble deportert og landsbyen ble revet. I 1939 bodde 118 000 jøder i landet; av disse ble 78 154 ble drept av okkupasjonsmakten. I tillegg til jødene ble ytterligere flere hundre tsjekkoslovaker henrettet under Heydrichs styre. Omkring 90 % av jødene og 50 % av roma ble deportert av okkupasjonsmakten.
Tsjekkoslovakia opplevde mindre materielle tap enn andre østeuropeiske land i løpet av krigen. Okkupasjonsmakten hadde beslaglagt en del eiendom tilhørende tsjekkoslovaker, blant annet to store banker, jøders og utlendingers eiendeler i landet. Kollaboratører hadde overtatt eiendom ved tvang eller plyndring. Den tyske okkupasjonen av Polen var langt mer brutal for sivilbefolkningen enn okkupasjonen av Tsjekkoslovakia. Hitlers idé om å fordrive tsjekkere fra Böhmen-Mähren ble ikke iverksatt.
Statsborgerskap og etnisitet Ved iverksetting av sin etnisk baserte politikk møtte den tyske okkupasjonsmakten utfordringer med definisjon av nasjonalitet eller etnisitet. Særlig forvirrende var «amfibiene», tyske antropologers betegnelse på personer som lett kunne bytte offisiell etnisk tilhørighet eller hadde uklar tilhørighet. Før krigen ble disse kalt «germaniserte tsjekkere» eller «tsjekkifiserte tyskere». Etter krigen ble det anslått at omkring etniske tsjekkere hadde registrert seg som tyske borgere under okkupasjonen. I Budweis, en av de etniske mest sammensatte byene i protektoratet, hadde 11 % av de etniske tsjekkerne tatt tysk borgerskap. Vel av innbyggerne i protektoratet var jøder i henhold til Nürnberglovene.