Slaget om Bir Hakeim ble utkjempet i perioden mellom 26. mai og 11. juni 1942, ved Bir Hakeim i Italiensk Libya, som en del av slaget ved Gazala.
Den franske styrken bestod av soldater fra den 1. frie franske brigade, og sto under ledelse av Marie-Pierre Kœnig. De fleste soldatene var fremmedlegionærer, marineinfanterister eller soldater fra det franske koloniriket i Afrika. De kjempet mot tyske og italienske soldater fra Panzerarmee Afrika under ledelse av generaloberst Erwin Rommel.
Under slaget forsvarte frie franske styrker sine posisjoner i ti dager mot de tallmessig overlegne tyske og italienske styrkene. Rommels mål om å innta Tobruk på slagets andre dag ble dermed kraftig forsinket. Den franske motstanden førte til at aksemaktenes mål om å innta Tobruk ble forsinket med flere dager. Dette gjorde det mulig for britene å trekke tilbake styrker fra byen, noe som i sin tur var med å legge grunnlaget for den allierte seieren i det første slaget om El Alamein.
Til tross for at de franske styrkene til slutt måtte trekke seg tilbake, var slaget også en viktig moralsk seier for de frie franske, da det var det første store sammenstøtet mellom franske og tyske tropper siden Frankrikes fall i 1940. Det løftet også omdømmet til franske soldater, som hadde blitt kraftig svekket etter nederlaget i 1940.
I en samtale med general Charles de Gaulle sa den britiske statsministeren Winston Churchill at slaget ved Bir Hakeim var en av de beste prestasjonene i krigen (eng: «One of the finest feats of arms in this war»).
Referanser
Kategori:Slag under andre verdenskrig Kategori:Slag med deltagelse av den franske fremmedlegionen