Bø fangeleir på Engeløya var en av okkupasjonsmaktens mange fangeleirer i Nordland. Fangene var sovjetiske krigsfanger og de arbeidet bl.a. på et større kanonbatteri som skulle beskytte Vestfjorden og innseilingen til Narvik. Dette var en viktig del av Festung Norwegen. Salten museum har utstilling i en av kanonbunkerne og kystfestningen Batterie Dietl er en av øyas severdigheter. Ida Pedersen: Krigsminner fra Engeløya. Årbok for Steigen 1986. s.89-93
Oppbyggingen av fortet sto Organisation Todt for med arbeidkraft fra tvangsutskrevne nordmenn, slavearbeidere og krigsfanger. Ca. 6000 tyske soldater var stasjonert på øya.
Ved slutten av 1942 hadde det ankommet 700 krigsfanger; i juni 1944 var det totalt antallet 1481. De ble først plassert i en midlertidig leir med runde kryssfinertelt med en liten blikkovn til oppvarming. Vinterstid var det nede i 12-14 kuldegrader og vind. Kuling fra sørvest gjorde at flere "telt" ble løftet i været. Privetene var et hull i bakken. Vann ble hentet i en bekk. Arbeidet med batteriet ble etter hvert sterkt forsinket.
Den første oppgaven fangene fikk var å bygge vei fra kaia til festningen. Det var flere hundre som mistet livet under veibyggingen. Dersom en fange ikke holdt samme tempo som de andre når fangekommandoen var på vei tilbake til leiren kunne vaktene fare på ham og stikke ham ned med bajonetten. Fanger kunne bli slått ned og sparket ut i en dyp grøft. Veien kan med rette kalles "Blodveien", sier en av Magne Hauglands informanter som i 1942 var 16 år gammel og bodde 200 meter fra leiren. Veien er fortsatt et solid byggverk og står som et monument over russisk fangearbeid.
Fangene var inndelt i tre arbeidslag, ett lag i steinbruddet, et annet lag arbeidet på selve festningen og et tredje lag i havna på Bø. Det siste laget var mest popuært for de kom i størst grad i kontakt med lokalbefolkningen. Folket på Engeløya ga fangene atskillig mat, spesielt fisk som det var god tilgang på. Mor la flasker med melk i en liten grøft, slik at fangene kunne finne dem, fortalte informanten. Matpakker ble stukket til fangene, lapskaus fikk de også. Kvinnene hadde sine knep for å blidgjøre de tyske vaktene: Uten tillatelse til å gi fangene mat ville tyskerne ikke få kjøpt noe melk hos henne.
En av fangene var den unge jødegutten Samuel. I historier fra de verste tyske fangeleirer kommer fortellingen om omhyggelig visitasjon av hver fange for å avsløre jøder. Fangene må gå langsomt forbi SS-soldater med nedtrukne bukser, en nedverdigende undersøkelse. De som ble avslørt kunne drepes umiddelbart. Samuel ble reddet av en medfange som laget oppstyr og bortledet SS-folkenes oppmerksomhet.
Fangene som døde ble den første tiden begravd i enkeltgraver og det ble satt kors på dem. Seinere ble det tatt i bruk fellesgraver. Disse sto åpne til de var fulle og først da ble de tildekket.
En minnestøtte, lokalt omtalt som russerstøtta, laget av de overlevende og frigitte fangene våren 1945 står nær ved leirområdet. Det ble laget et kopperplate med inngraver tekst: "Her hviler 514 sovjetsoldater / døde i facistisk fangenskap / men ubeseirede." Mange mennesker var til stede under avdukingen, bl.a. en tropp soldater fra den norske hær som ga de norske full militær honnør. Fra befolkningen på Engeløya ble det uttalt: "Så lenge sola skinner og bølgene vasker mot klippene skal ikke dette minnesmerket bli glemt."
Referanser
Kategori:Steigens historie Kategori:Norge under andre verdenskrig Kategori:Sovjetunionen under andre verdenskrig Kategori:Fangeleirer i Norge under andre verdenskrig Kategori:Kulturminner i Norge fra andre verdenskrig