miniatyr|«Ofrene for deportasjonenes plass» i Wien, bydelen Landstraße. Gateskilt ved tidligere jernbanesasjon Aspangbahnhof der deportasjonstogene forlot Wien. Holocaust i Østerrike var den systematiske forfølgelsen, fordrivelsen og utryddelsen av jøder i Østerrike, etter Anschluss med Tyskland, fra 1938 til 1945. Anslagsvis jøder ble myrdet og ble tvunget til å forlate landet.Vogt (1966)Rozett & Spector (2013) s. 13 Etter at det nesten ikke var østerrikske jøder igjen i landet ble flere titusen jøder overført fra Ungarn til tvangsarbeid hvorav flere tusen døde i Østerrike.
I mellomkrigstiden bodde de aller fleste jødiske østerrikere i Wien som var et viktig jødiske kulturelt sentrum. Nær 10 % av byens innbyggere var jødiske. Ved Anschluss hadde Østerrike rundt 185.000 jødiske innbyggere.Rozett & Spector (2013) s. 46
Det var mange østerrikere blant sentrale personer som medvirket i utforming og gjennomføring av holocaust under det tyske naziregimet, fremst blant de Adolf Hitler selv. Etter at Tyskland annekterte Østerrike i 1938 ble mere radikale anti-jødiske tiltak satt i verk der før tiltakene ble kopiert og spredt til andre tyskkontrollerte områder. Dette gjaldt blant annet tvungen utvandring, tvangsarbeid, gettoisering og deportasjoner. Nazistiske karrierejegere som Adolf Eichmann hadde viktig læretid i Østerrike.
Bakgrunn miniatyr|Leopoldstädter Tempel, en av mange syngagoger i Leopoldstadt, Wien. miniatyr|Sigmund Freud var født inn i en jødisk familie med bakgrunn i Galicja. Han flyktet til Storbritannia fra nazistene etter at de hadde beslaglagt eiendommen hans og forfulgte familien. Han var da 82 år gammel (foto fra 1905). miniatyr|Hetz (fornøyelig trakassering): Jødiske østerrikere tvunget til skrubbe fortauet mens nazister og lokalbefolkningen ser på, etter Anschluss i mars eller april 1938.
Ved oppløsningen av Østerrike-Ungarn etter første verdenskrig ble det trukket nye landegrenser og de jødiske innbyggerne i den nye østerrikske republikken befant seg da hovedsakelig i Wien. De fleste østerrikere ønsket etter 1918 sammenslåing med Tyskland. Ved Saint-Germain-traktaten ble sammenslutning med Tyskland forbud og Østerrike fikk forbud mot å bruk «tysk» i navnet på landet.
Jødiske innbyggere Wien hadde i mellomkrigstiden over jødiske innbyggere, nær 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademiske og kulturelle liv. Blant andre Sigmund Freud, Gustav Mahler, Stefan Zweig, Karl Popper og Viktor Frankl. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning.
Ved folketellingen i 1934 bodde 92 % av Østerrikes jødiske borgere i Wien. Videre bodde 6 % av jødene Niederösterreich som omslutter Wien og Burgenland langs grensen til Ungarn. I Graz og i Burgenland var i overkant av 1 % av innbyggerne jødiske. Denne fordelingen skyldtes bosettingsregler som til 1867 forbød jøder å bosette seg lenger vest. Østerrike hadde i 1934 6,6 millioner innbyggere og 2,8 % av disse var jødiske.
I 1938 var det omkring jødiske borgere i landet ifølge definisjonene i Nürnberglovene. Dette utgjorde 40 % av jødene i det utvidete tyske riket. Rundt 90 % av de jødiske østerrikerne bodde i Wien der det var jødiske innbyggere. Den politiske antisemittismen vedvarte fra århundreskiftet gjennom mellomkrigstiden.
Politisk situasjon Karl Lueger ble borgermester i Wien i 1897 blant annet på et antisemittisk program. Etter første verdenskrig dominerte det sosialdemokratiske arbeiderpartiet det politiske styret i byen. En stor del av jødene stemte på sosialdemokratene, selv om sosialdemokratene til dels motarbeidet jødiske interesser blant annet for ikke å fremstå som jødeparti.
Antallet jødiske innbyggere i Wien økte betraktelig under første verdenskrig på grunn av tilstrømming av flyktninger fra de tidligere østerrikske besittelse Galicja og Bukovina. De antisemittiske partiene fikk bekreftet sin forestilling om jødene som utlendinger eller «orientalske» med innflytting av fattige og fromme østjøder som skilte seg ut med utseende og antrekk. Guvernøren i Niederösterreich, Albert Sever, foreslo i 1919 å deportere de jødiske flyktningene for å avhjelpe mat- og husmangel i landet. Paraplyorganisasjonen Deutschösterreichische Schutzverein Antisemiten-Bund ble stiftet i 1919.
Antisemittismen i mellomkrigstiden var mer håndfast og folkelig enn antisemittismen i keisertiden. På 1920-tallet ble flere viktig foreninger blant annet innenfor sport dominert av antisemitter. Noen turistdestinasjoner annonserte at jøder ikke var velkomne i håp om å tiltrekke seg flere turister. Antijødiske markeringer forekom blant annet i forbindelse med sionistkonferansen i 1925 i Wien og generelt på skoler og universiteter. Antisemittismen i Østerrike ble ikke opplevd som verre enn i andre europeiske land. Voldelig angrep forekom særlig fra og med 1933 da nasjonalsosialistene tok i bruk terror.
De østerrikske nasjonalsosialistene (nazistene) gjorde det godt ved lokalvalget i Innsbruck i april 1933 med 36 % av stemmene. I juni 1933 ble nazistpartiet forbudt og de gikk under jorden. I februar 1934 brøt de ut væpnet kamp mellom sosialdemokratene og de kristelig-sosiale støttet av Heimwehren. Sosialdemokratene ble nedkjempet og partiet forbudt. Den autoritære Engelbert Dollfuß forsøkte å opprette en fascistisk stat eller korporativ stat. Nasjonalsosialistene som under østerrikeren Hitler hadde kommet til makten i Tyskland i 1933 øvet politisk og økonomisk press på Østerrike. Austrofascismen sto relativt svak med en den ikke spesielt populære «martyren» Dollfuß (myrdet i 1934), den ukarismatiske «føreren» Kurt Schuschnigg og lite utviklede nasjonalisme. Etter Hitlers maktovertakelse mottok Østerrike jødiske flyktninger fra Tyskland.
Anschluss
miniatyr|Jakob Ehrlich, en ledende jødisk politiker i Wien, ble mishandlet til døde i Dachau konsentrasjonsleir 2 måneder etter Anschluss.
Østerrike ble utsatt for tysk press over tid og i februar 1938 følte Schuschnigg seg tvunget til å nazi-vennlige personer i regjeringen, særlig Arthur Seyss-Inquart. Tyskland annekterte Østerrike i mars 1938 i det såkalte Anschluss og Seyss-Inquart overtok etter Schuschnigg inntil annekteringen var formelt ordnet..
Antisemittisk aktivitet tiltok straks etter Anschluss med plyndring, konfiskering av eiendom og offentlig ydmykelse særlig i Wien. Ikke-jøder med antatt jødisk utseende eller antatt jødiske navn ble også trakassert. Den nye situasjonen var sjokkerende for jødene som ikke lenger fikk beskyttelse fra myndighetene. Det tyske naziregimet ble straks innført i Østerrike. SS-sjef Heinrich Himmler og sjef for sikkerhetspolitiet Reinhard Heydrich kom allerede 12. mars til Wien for å «rense» politiet og innledet internering av regimekritikere. Gestapo etablerte seg i Wien 15. mars og det lokale politiet måtte 16. mars i Himmlers nærvær sverge lojalitet til Hitler. Hitler utnevnte i april Josef Bürckel til leder for kontoret for gjenforening av Østerrike og Tyskland. I slutten av mars 1938 ble jøder utestengt fra universitetene og fra stillinger i det offentlige. Jøder som ønsket å forlate landet måtte i praksis etterlate mesteparten av sine eiendeler fordi det ikke fantes noen lovlig måte å ta med seg verdier ut av landet. Det ble også innført en egen avgift for utvandring, Reichsfluchtsteuer.
Forfølgelse Den første deportasjonen til Dachau konsentrasjonsleir ble gjennomført 1. april 1938 og besto av 150 personer hvorav 60 jøder. Blant de internerte i Dachau var ledende personer i jødiske organisasjoner inkludert Jakob Ehrlich som døde der i mai 1938 etter mishandling. Ehrlich var det første jødiske dødsoffer. Robert Stricker og Desider Friedmann ble senere deportert til Auschwitz og drept der. Völkischer Beobachter agiterte i april for at «det jødiske elementet» i Wien måtte fjernes innen 1942. Provinsaviser lovet også at området snart ville være jødefritt. For eksempel i Frauenkirchen i Burgenland ble den jødiske befolkningen i mars 1938 stengt inne i en låve over natten mens eiendommer og butikker ble plyndret. Nürnberglovene ble innført i Østerrike i mai 1938.
Regjeringen i Berlin ønsket å ta kontroll over plyndringen i Wien for å sikre at verdiene kom staten til gode. I mai 1938 ble en avdeling for eiendomsoverføring (Vermögensverkehrstell) opprettet i finansdepartementet i Wien. Avdeling hadde 200 ansatte og administrasjonen av «arifisering» av jødisk eiendom utformet der ble senere kopiert i andre kopierte områder og i selve Tyskland. Omtrent en tredjedel av personene som overtok virksomheter tilhørende jøder i Wien var medlemmer av nazipartiet. Arifiseringen var stort sett fullført i løpet av 1939. Bürckel etablerte en egen «likvidieringskommissær» (Stillhaltekommissar) for foreninger og forbund 18. mars 1938. Noen jødiske organisasjoner ble unntatt fra likvidering for å bistå med emigreringen. Kommissæren beslagla midler og eiendom tilhørende blant annet organisasjoner som B'nai B'rith. Myndighetene oppløste menigheter og jødiske foreninger rundt om i landet og lederne ble arrestert eller trakassert. Jødisk eiendom utenfor Wien ble også plyndret. Nasjonalsosialister mente de hadde rett til en del av byttet som godtgjørelse for sin innsats for partiet.
Noen familier sendte barna til selv Tyskland fordi det fremsto som tryggere. Jødiske barn ble trakassert blant annet ved at de i mai 1938 ble utvist fra offentlige skoler. Sommeren 1938 fikk ingen nye jødiske studenter begynne ved universitetene. Et par tusen jødiske leietakere ble sommeren 1938 kastet ut fra kommunale boliger.
Krystallnatten var særlig brutal i Østerrike og tilskyndet flukt fra landet. Andre østerrikere brydde seg lite om den organiserte volden jødene ble utsatt for i november 1938: SS ødela synagoger og andre religiøse bygg, SA angrep boliger og bedrifter tilhørende jøder. I Wien ble 42 religiøse bygg ødelagt, over 4 000 butikker ble stengt og 7 800 personer ble internert. Mobben i Graz tok med seg rabbiner David Herzog til gravlunden der han måtte grave sin egen grav: Herzog ble grovt mishandlet til han var bevisstløs og overlevde krigen etter flukt til Storbritannia. Omtrent halvparten av de internerte etter krystallnatten 10. november ble deportert til Dachau konsentrasjonsleir. De ble tydelig for de fleste jødiske østerrikere at de ikke kunne bli værende i landet.
Jødiske innbyggere ble presset sammen i stadig mindre boligområder innenfor klart avgrensede bydeler som ble en slags gettoer. Bymyndigheten i Wien gjennomførte våren 1939 en stor jødiske folkeflytting i regi av det nye jødekontoret (Dienststelle für Juden) i boligetaten. Jødiske innbyggere fikk bare gå i bestemte butikker og bare tile bestemt tider av døgnet, i 1940 ble dette utvidet til portforbud for jøder. I 1940 ba Baldur von Schirach, stattholder og gauleiter, om stadig mer systematisk (planvoll) og drastisk konsentrasjon av jødene i Wien..
Etter deportasjonen i mars 1941 fikk jødene ordre om å oppholde seg i Wiens 2., 9. og 12. distrikt (som utgjort et sammenhengende område). I september 1941 måtte alle jøder gå med gul stjerne utenpå klærne. Da Wien sendte noen hundre jøder på tvangsarbeid i Eisenerz måtte disse gå med gult armbind med svart stjerne, andre steder måtte jødiske tvangsarbeidere ha et rødt merke på ryggen. I 1943 (etter at de fleste jøder var fordrevet eller deportert) ble også jøder i blandingsekteskap utskrevet til tvangsarbeid. I 1944 var 90 % av gjenværende jøder i tvangsarbeid, inkludert barn og eldre.
Jødiske østerrikere ble tatt til tvangsarbeid i teglverk, på autobahnanlegg, i søppelkjøring og på damanlegg i Østerrike, samt på vei- og damanlegg i Nord-Tyskland. Opprinnelig var det planlagt å interne Østerrikes jøder i tvangsarbeidsleirer rundt om i Tyskland, denne planen ble lagt til side da krigen brøt ut og det i stedet ble lagt planer for deportering østover.
Mulighet for utvandring og flukt