miniatyr|Fra en tax-free-butikk. Charterreiser og sprit er eksempler på goder der etterspørselen er følsom for prisendringer. Disse godene har derfor høy etterspørselselastisitet.

Etterspørselens priselastisitet, også kalt egenpriselastisitet eller bare etterspørselselastisitet, er i mikroøkonomi et mål på prisfølsomhet. Nærmere bestemt måler etterspørselens priselastisitet hvor mange prosent etterspørselen etter et gode endres når prisen endres med 1 %. Et gode kan her forstås som en vare eller tjeneste, og man forutsetter at alle andre faktorer holdes konstant. Økonomer foretrekker å bruke elastisiteter fremfor absolutte tall fordi elastisiteter gjør det mulig å sammenligne effekten av prisendringer for forskjellige goder.

Priselastisiteter er nesten bestandig negative, det vil si at etterspørselen etter et gode går ned når prisen øker, og vice versa. Bare varer som ikke følger loven om etterspørsel, slik som Veblen-goder og Giffen-goder, har positiv priselastisitet.

Etterspørselen etter et gode kalles elastisk (eller relativt elastisk) når den prosentvise endringen i etterspørsel er større enn den prosentvise endringen i pris. Da er absoluttverdien av etterspørselens priselastisitet større enn 1.

Etterspørselen etter et gode kalles nøytralelastisk når den prosentvise endringen i etterspørsel er like stor som den prosentvise endringen i pris. Da er absoluttverdien av etterspørselens priselastisitet lik nøyaktig 1.

Etterspørselen etter et gode kalles uelastisk (eller relativt uelastisk) når den prosentvise endringen i etterspørsel er mindre enn den prosentvise endringen i pris. Da er absoluttverdien av etterspørselens priselastisitet mindre enn 1.

Inntekten maksimeres når prisen blir satt slik at absoluttverdien av etterspørselens priselastisitet er lik nøyaktig 1, og etterspørselens priselastisitet kan benyttes til å lage en tommelfingerregel for hvilken pris som vil maksimere overskuddet. Etterspørselens priselastisitet kan også brukes til å analysere skatteoverveltningen ved å innføre avgift på en vare, samt hvilken effekt en slik avgift vil ha på det samfunnsøkonomiske overskuddet.

Flere forskjellige metoder benyttes for å finne priselastisiteter, herunder testmarkeder, analyse av historiske salgsdata og conjoint-analyse.

Selv om ordet priselastisitet som oftest brukes synonymt med etterspørselens priselastisitet, er dette strengt tatt unøyaktig, for det finnes også andre priselastisiteter, slik som tilbudets priselastisitet og etterspørselens krysspriselastisitet. Tilsvarende, med etterspørselselastisitet – brukt alene vil det normalt forstås som etterspørselens priselastisitet, men de fleste elastisiteter har med etterspørselen å gjøre.

Historikk thumb|right|Diagram fra Alfred Marshalls Principles of Economics som illustrerer Marshalls definisjon av etterspørselens priselastisitet: . Alfred Marshall er ansett for å være den første som definerte etterspørselens priselastisitet. Han kalte det «etterspørselselastisitet» og lanserte begrepet i boken Principles of Economics fra 1890. Han regnes også som opphavspersonen bak det økonomiske elastisitetsbegrepet generelt. Han beskriver etterspørselselastisiteten slik: «Elastisiteten (eller responsiviteten) til markedets etterspørsel er stor eller liten avhengig av om etterspurt mengde øker mye eller lite for et gitt fall i pris eller minker mye eller lite for en gitt økning i pris.» Han argumenterer slik fordi «[…] den eneste universelle lov angående en persons etterspørsel etter et produkt er at den er minkende, alt annet like, for enhver økning i hans tilgang på vedkommende vare. Men denne reduksjonen kan være treg eller rask. Hvis den er treg, vil prisen han er villig til å betale for varen, ikke falle mye som følge av en betydelig økning i hans tilgang på den; og et lite fall i pris vil føre til en forholdsmessig stor økning i hans innkjøp. Men hvis den er rask, vil et lite fall i pris føre til bare en liten endring i hans innkjøp. I førstnevnte tilfelle […] kan vi si at elastisiteten til hans ønsker er stor. […] I sistnevnte tilfelle […] er elastisiteten til hans etterspørsel liten.»

Matematisk var Marshalls elastisitet basert på punktprismetoden, hvor man benytter derivasjon til å beregne elastisiteter.

Definisjon og ulike tilnærminger miniatyr|Etterspørselens priselastisitet er definert som den prosentvise endringen i etterspurt mengde (ΔQ målt i prosent) dividert med den prosentvise endringen i pris (ΔP målt i prosent).

Etterspørselens priselastisitet er et mål på hvor responsiv etterspurt mengde av et gode er for endringer i prisen, . ( og er fra engelsk «quantity» og «demand».) Et gode kan her forstås som en vare eller tjeneste. Formelen for etterspørselens priselastisitet er:Sydsæter (2000), s. 200.

Formelen over gir vanligvis en negativ verdi; de langt fleste goder er alminnelige goder, og da synker etterspørselen med stigende pris, jf. loven om etterspørsel. Hvis prisen øker med fem prosent og etterspurt mengde går ned med fem prosent, er elastisiteten ved den opprinnelige prisen lik . Veblen-goder og Giffen-goder representerer imidlertid unntakstilfeller der etterspørselens priselastisitet er positiv. Siden etterspørselens priselastisitet er negativ for langt de fleste varer og tjenester, tar ofte økonomer dette for gitt og oppgir etterspørselens priselastisitet som en positiv verdi – altså absoluttverdien.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 115. Økonomer foretrekker å bruke elastisiteter fremfor absolutte tall fordi man ved bruk av elastisiteter kan sammenligne effekten av prisendringer for forskjellige goder.Sydsæter (2000), s. 199.

Etterspørselens priselastisitet blir noen ganger omtalt som egenpriselastisitet, altså elastisiteten til godet med hensyn på dets egen pris. Dette for å skille det fra elastisiteten til etterspurt mengde av godet når prisen på et annet gode endres. Etterspurt mengde av gode A kan påvirkes av prisen på gode B dersom gode B er et substitutt eller et komplementært gode til gode A.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 125. Elastisiteten til etterspurt mengde av gode A når prisen på gode B endres, kalles etterspørselens krysspriselastisitet.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 124.

Jo større endringen i pris og etterspurt mengde er, jo mindre nøyaktig blir målet på etterspørselens priselastisitet gitt ved formelen ovenfor. Dette av to årsaker: For det første er ikke elastisiteten til et gode nødvendigvis konstant; som forklart nedenfor, kan etterspørselens priselastisitet variere langs etterspørselskurven fordi det er et relativt mål.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 118. En elastisitet er heller ikke det samme som helningen på etterspørselskurven – helningen på kurven avhenger av måleenhetene på hver av aksene, mens elastisiteten er knyttet til prosentvis endring.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 119. For det andre er ikke prosentvise endringer symmetriske; prosentvis endring avhenger av hvilken observasjon som angis som startverdi og sluttverdi.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 114. Hvis etterspurt mengde øker fra 10 til 15 enheter, er den prosentvise økningen , mens en nedgang i etterspørsel fra 15 til 10 enheter tilsvarer en prosentvis nedgang på .

To alternative tilnærminger kan benyttes for å unngå eller minimere disse ulempene ved den grunnleggende elastisitetsformelen: punktpriselastisitet og bueelastisitet.

Punktpriselastisitet Punktpriselastisitetsmetoden tar utgangspunkt i en ørliten endring i pris og etterspørsel langs samme etterspørselskurve. Man kan da bruke derivasjon til å kalkulere etterspørselens priselastisitet for en veldig liten endring i pris og etterspørsel for ethvert punkt langs etterspørselskurven:Sloman (2006), s. 55.

Punktpriselastisiteten er altså lik den førstederiverte for kvantum med hensyn på pris multiplisert med prisen i punktet dividert med etterspurt mengde i punktet. Punktpriselastisiteten kan bare beregnes dersom etterspørselsfunksjonen er kjent og deriverbar, slik at man kan finne dens deriverte med hensyn på pris.

Bueelastisitet En annen metode som benyttes for å løse problemet som oppstår fordi elastisiteten avhenger av hva man velger som start- og sluttpunkt, er å beregne elastisiteten med hensyn på gjennomsnittlig pris og mengde for de to punktene. Forenklet sagt gir dette en «gjennomsnittlig» elastisitet for den aktuelle delen av etterspørselskurven – altså kurven eller buen mellom de to punktene. Av denne grunn kalles dette etterspørselens bueelastisitet. Etterspørselens bueelastisitet er definert matematisk på følgende måte:

Denne metoden for å beregne priselastisiteter på er også kjent som midtpunktsformelen, ettersom den gjennomsnittlige prisen og den gjennomsnittlige mengden er koordinatene til punktet midt mellom de to opprinnelige punktene. Metoden forutsetter implisitt at den faktiske etterspørselskurven er lineær. Jo mindre lineær den faktiske etterspørselskurven er, desto dårligere vil denne tilnærmingen til å beregne elastisiteten være.Wall og Griffiths (2008), s. 54.

Bestemmende faktorer Den dominerende faktoren for størrelsen på etterspørselens priselastisitet er konsumentenes vilje og mulighet til å «vente og se» – det vil si utsette umiddelbare kjøpsbeslutninger, og se etter substitutter når det skjer en prisendring. Følgelig kan en rekke faktorer påvirke elastisiteten til etterspørselen etter et gode. Eksemplene nedenfor tar utgangspunkt i forbrukerkjøp, men de samme forholdene har betydning også for profesjonelle innkjøpere.

Tilgang på substitutter Et subsitutt er et gode som kan erstatte et annet gjennom å fylle samme eller en lignende funksjon.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 50. Jo flere og nærere eventuelle tilgjengelige substitutter er, desto større vil egenpriselastisiteten forventes å være, ettersom konsumentene da enkelt kan bytte fra et gode til et annet selv ved en liten prisendring; substitusjonseffekten er sterk. Er det ingen nære substitutter tilgjengelig, vil substitusjonseffekten være liten og etterspørselen uelastisk.McConnell, Brue og Flynn (2009), s. 120.

Hvor bredt godet er definert Jo bredere et gode (vare eller tjeneste) er definert, desto lavere er elastisiteten. For eksempel vil etterspørselen til selskap Xs kjøttkaker forventes å ha relativt høy elastisitet med hensyn på pris så lenge det er en betydelig andel andre matvarer å velge mellom, mens etterspørselen etter matvarer sett under ett har veldig lav elastisitet med hensyn på pris fordi det ikke finnes substitutter til mat.Gillespie (2007), s. 48.

Andel av inntekten left|thumb|150px|En pakke med sigaretter, et eksempel på et gode med lav egenprispriselastisitet.

Jo høyere andel av konsumentens inntekt produktet koster, desto større bruker elastisiteten å være, ettersom man da vil tenke grundig gjennom kjøpet på grunn av den store kostnaden; inntektseffekten er med andre ord betydelig.Frank (2008), s. 119. Når godet utgjør bare en ubetydelig del av konsumentens budsjett, vil inntektseffekten være uvesentlig og etterspørselen uelastisk med hensyn på pris. Kjøp av bolig og kjøp av tyggegummi kan stå som eksempler på hver sin ende av skalaen.

Nødvendighet versus luksus

Konsumenten vil normalt være lite sensitiv for prisendringer på goder som er helt nødvendige, slik som mat (bredt definert, se eget punkt over), elektrisitet og insulin for diabetikere. (Under visse forutsetninger kan slike goder kalles nødvendighetsgoder.) Avhengighetsskapende varer, slik som sigaretter, oppfattes tilsvarende som nødvendige av den som er avhengig. Konsumenten vil kjøpe helt nødvendige varer nærmest uansett, altså vil etterspørselen være uelastisk med hensyn på pris.

Det motsatte gjelder for varer som bærer preg av luksus og man strengt tatt kan klare seg uten, slik som smykker og feriereiser. Her vil konsumenten se nøyere på prisen og lett kunne droppe kjøpet hvis prisen stiger – etterspørselen er priselastisk.

Varighet