Sem setegård også omtalt som Sem kongsgård lå i Øvre Eiker kommune, Buskerud fylke.
Gården lå mellom Langebru i Hokksund og Torespæren i Vestfossen, med et gårdstun på begge sider av det som var Norges første riksvei, kongeveien fra Kongsberg til Hokksund, i dag heter den Semsveien der Sem setegård lå.
Gårdens bygninger er det i dag ingen rester av.
Navnet Sem må tolkes som Sjøheim, og havet må på et tidspunkt ha gått hit.
Historie Steinaldren, jernalderen og middelalderen på Sem Terrenget rundt Sem ligger rundt 15–20 moh, så område har stått under vann fram til slutten av steinalderen. Det er imidlertid funnet steinalderreskap litt høyere opp, på Semsmoen, 1–2 kilometer nordvest for gårdstunet.
Det er funnet spor av en rekke bygninger, mer enn 40 kokegroper og 11 gravhauger under de arkeologiske utgravingene som er foretatt. Det ble ved utgravinger fra 2021 til 2023 funnet tydelige spor etter et stort hus med en bredde på hele 16 meter. Det er spesielt med bygg på denne bredden og et spenn på 9 meter mellom de takbærende stolpene i hovedskipet innebærer at man måtte ha hele 9 meter lange bjelker på tvers. Det ble gravd ut i en lengde på 22 meter, det fortsetter sannsynlig under Semsveien og videre på andre siden på jordet som ennå ikke er undersøkt. Nærmere undersøkelser viste at huset ikke var fra vikingtiden som først antatt, men fra 200-tallet. Langhusene fra denne tidsperioden, som er funnet tidligere, er 5–7 meter brede. Et så enormt hus er et synlig tegn på makt og stor rikdom derfor spekulerer flere på om dette har vært en tidlig kongehall.
Dette tyder på at Sem har vært et svært viktig sted fra bronsealderen, gjennom hele jernalderen og inn i vikingtid og middelalder. Etter som havnivået lå fire – fem meter høyere i vikingtiden enn i dag gikk det en fjordarm helt inn til Hokksund og Vestfossen. Det var derfor mulig å seile store skip til Sem (navnet Sem kan stamme fra «Sjøheim») noe arkeologiske funn også vitner om. 3 km fra Sem ble også Nord-Europas største gullskatt fra vikingtiden, Hoenskatten, funnet. Sem har mest sannsynlig vært en «sentralgård» på denne tiden, hvor en lokal storbonde har rådet, og hvor det har blitt byttet varer og holdt markeder. Stedet var et maktsenteret og det kan også ha vært et kultsted her eller i nærheten.
Flere av funnene regnes som ekstra sjeldne fordi de stammer fra merovingertiden. Det er funnet en rekke gjenstander i området som draktspenner, agraffknapper, perler, mynter, spinnehjul, vektlodd og beslag fra 6-700-tallet som man tror har kommet fra et irsk relikvieskrin.
Det finnes lite kilder fra middelalderen, men det er sannsynlig at Sem også har vært viktig i denne perioden.
Sem gård frem til 1600 Gården Sem tilhørte på 1240-tallet, på Haakon Haakonsens tid, ridderen Svend Basse som bodde der til han ble forvist fra landet og flyttet til Danmark.
«Dronning» Margrete I (1353–1412) Valdemarsdatter, var blitt forlovet med Håkon Magnusson seks år gammel og giftet seg med han ti år gammel. Hun ble sendt til Akershus for oppdragelse og utdannelse. Rundt 1370 var statskassen tom og det finnes bevart et brev der Margrete forklarer sin fraværende ektemann at hun og hennes tjenerskap ikke lenger kan spise seg mette, hun skriver at hun har måtte pantsette godset Sem (thet goodz sem). Adelsmannen Benedikt Nikolausson hadde vært slottsfogd på Akershus, han hadde lånt kronen en pengesum som han som pant for fikk Sem, han fikk også skipstoll og kongskjøp (inntektene av handelen) på livstid i Kauparvik (Kobbervik) ved Strømsø (Drammen). Når Margrete ble valgt til regent i Norge i 1388, opprettet hun Eker lend og gården Sem ble hovedsete i lenet. Eker len omfattet foruten Eiker også Modum og Tverrdalene (Eggedal, Sigdal og Krødsherad). Nikolausson ble lensherre på Sem i mer enn 50 år. Som lensherre var han øverste påtalemyndighet, og han utnevnte embetsmennene, både verdslige og geistlige, og han hadde inntekter fra bøter som ble idømt. Sønnen Torgaut Bengtsson overtok Sem og etter faren i 1442 og brukte den som residens. Torgaut Bengtsson støttet svenske Karl Knutsson Bonde (ca. 1408–1470) i striden mot kong Christian I (1426–1481) om å bli norsk konge, og han skal ha fulgt Karl i landflyktighet.
Ridder og riksråd Gaute Toraldsson Kane (ca. 1410–1474), han skal ha støttet kong Christian I i kampen mot Karl Knutsson Bonde, var sysselmann på Eker i 1446 og 1448, så det er sannsynlig at også han har holdt til på Sem (eller på nabogården Berg, hans mor var Turid Guttormsdatter Berg fra Eiker). Eker ble igjen underlagt Akershus len på midten av 1400-tallet og da er det ikke så mange kilder om hvem som bodde på gården.
Kong Kristian III (1503–1559) solgte gården i 1541 til den danske adelsmannen, Peder Hanssøn Litle (ca. 1500–1551), som hadde vært lensherre på Akershus fra 1536. Litle var trolig sønn av Svend Basse som tidligere hadde bodd på Sem. Litle kjøpte systematisk opp jord- og skogeiendommer nederst i Drammensvassdraget. Han var gift med Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve (ca. 1507–1597), datter av Inger Ottesdotter Rømer (ca. 1475–1555), fru Inger til Austrått, den mest innflytelsesrike kvinne i Norge på denne tiden. Han bodde nok ikke på Sem men på Fosseholm som han også eide. Litle falt av hesten ved påsketider 1551 og skadet seg stygt, han døde i september samme år. Peder Hanssøn Litle og hans enke ble gravlagt i et eget gravkammer under gulvet på Haug kirke.
Sem gård 1600–1680 Sønnen Hans Pedersen Basse Litle (ca. 1540–1602) hadde Sem som setegård, mens moren Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve bodde på Fossesholm. Kong Christian IV (1577–1648) bestemte i 1602 at Eker igjen skulle bli eget len og han tvang frem et makeskifte med Hans Pederssøn Litle, Norges rikskansler fra 1592. I tillegg til hovedgården, som var verdsatt til 11 skippund tunge, omfattet makeskiftet ni andre gårder på Eiker: Berg, Spæren, Fåsen, Lille Fåsen, Store Hals, Lille Hals Skjøl, Store Kolberg og Lille Kolberg. Helt til 1720 var alle gårdene et samlet gods med store skoger, Semsagene ved Vestfossen og tilhørende vannrettigheter. Kongen besøkte selv Sem i mars 1602.
Hans Pederssøn flyttet til Fossesholm, men seinere samme sommer begynte han på nytt å bruke Sem som residens. Da kong Christian IV fikk beskjed om dette sørget han for at et makeskiftet ble undertegnet på Akershus den 17. september. Kongen kom med kongeskipet til Bragernes og dro videre til Sem og bodde der i seks uker – fra omkring 20. september til 4. november 1602, dronningen Anna Kathrine (1575–1612) fulgte kongen på denne reisen. Hans Pederssøn Litle døde 15. november samme år.
Fra 1603 ble Lorens von Hadelen utnevnt som lensherre i Eker len. Han hadde blant annet ansvaret for driften av alle Semsagene, smeltehytta i Vestfossen, oppbygging av det Egerske bergverk og han hadde faste inntekter fra Drammen tollsted og Eker len. Alt i 1607 sendte bøndene på Eiker en klage til kongen angående pliktarbeid, skatt og at han skrev ut større bøter enn det han hadde anledning til etter loven, hva utfallet ble er ikke klart. Men etter en ny klage ble han i 1613 idømt en stor bot og avsatt som lensherre fordi folket hadde anklaget han for maktmisbruk og overgrep.
Claus von Ahnen (ca. 1560–1628), opprinnelig fra Pommeren, etterfulgte han som lensherre til 1618.
Neste lensherre som bodde på Sem var Hartvig Huitfeldt (ca. 1583–1637), fra 1618 til 1626. Han startet moderniseringen av Sem med bygging av en ny fløy i 1620, med fogdekammer, borgstue og portkammer. Han fikk også bygget et solid forsvarsverk rundt bygningene og et fangehus.
Dette var perioden hvor det var viktige sølvfunn i Sandsvær og begynnelsen på sølveventyret på Kongsberg. Kong Christian IV skip ankret opp på Bragernes den 26. april 1624 og kongen og hans store følge dro videre til Sem og bodde der et par uker. Kongen var i Sandsvær for å inspisere de nyoppdagede sølvforekomstene, han grunnla bergstaden Kongsberg (Konningsberg) og anla Kongsberg Sølvverk ved en kongelig resolusjon. Han ga også ordre om å bygge en kjørevei, kongeveien, fra Kongsberg til Hokksund for å lette transporten til og fra Kongsberg. Denne kongeveien var landets første offentlige kjørevei. På Bragernes fikk lensherren ansvaret for å bygge et provianthus til det nye bergverket. Det er ganske sikkert at det var på denne tiden Sem setegård fikk navnet «Kongens Hus» på folkemunne. Kongen kom tilbake til Sem i september 1624 sammen med sin nye «kone», Kirsten Munk (1598–1658) som ikke var dronning men som han i 1627 utnevnte til «grevinde af Holsten». Med seg hadde han også en av sønnene fra første ekteskap. Mens konen og sønnen var på Sem dro Christian IV først til sølvverket på Kongsberg for å inspisere driften, deretter dro han til Akershus for å bestemme hvor den nye byen Christiania skulle ligge. Kongen med famille og stort følge dro fra Sem til Strømsø 7. oktober, hvor de var gjester hos Gunde Lange på Øvre Strøm, før de seilte hjem til København. Nå som Kongsberg sølvverk var opprettet ble administrasjonen av bergverksnæringen flyttet fra Eker.miniatyr|Ove Gjedde|231x231pkFra 1626 og helt frem til 1640 var det Ove Gedde (1594–1660) som var lensherre på Eker, han var også lensherre for Brunla og Numedalens Lehn fra 1622 til 1637. Ove Gedde var opprinnelig fra Skåne, som den gang tilhørte Danmark, og var gift med Dorte Knudsdatter Urne (1600–1667). Gedde fortsatte moderniseringen av Sem som Huitfeldt hadde begynt. Det ble oppført en ny hovedbygning, ikke en tømmerbygning som var vanlig på den tiden, men et renessanseslott i mur og bindingsverk. mursteiner var kommet fra Harlingen i Nederland og blitt rodd opp Dramselva (Drammenselva) til Haugsund (Hokksund) og fraktet videre til Sem med hest og kjerre. Håndverkere som murere, snekkerer, tømrere og smeder kom fra Bragernes, Christiania og Skien. Når bygningen stod ferdig i 1635 lignet den en dansk herregård. I første etasje var leiligheten til lensherren, her var det hollandske lerretstapeter og panel på veggene. Fra stuen var det direkte adgang til øl- og vinkjelleren, i kjelleren var det også proviantlager. I første etasje var også kjøkkenavdeling, skolestue og barnas privatlærer sitt kammer. Kongen og dronningens sengekamre lå i andre etasje sammen med flere gjestekamre for andre prominente gjester. Her lå også den store festsalen. Det var en vindeltrapp i tårnet som gikk fra første til andre etasje og videre opp til loftet og klokketårnet. På loftet ble korn og annen proviant som måtte lagres tørt lagret. På gården var det også en rekke andre bygninger som borgstuen der embetspliktene ble utført og der en kunne ta imot allmuen. Det var også et gjestehus for besøkende som ikke var så prominente at de fikk overnatte i hovedbygningen og et laboratorium for undersøkelse av malm fra gruvene. I borggården, som var belagt med brostein, var en vannpost som fikk tilførsel av vann gjennom en lang ledning av uthulede tømmerstokker. Det store hageanlegget var plassert bak hovedbygningen. Kong Christian IV var tilbake på Sem i 1635. På kongens siste reise til Norge, i 1646, var han også på Kongsberg så det er sannsynlig at han også da bodde på Sem.