alt=Skannet dagbokside fra Bancroftbiblioteket, teksten lyder, på originalspråket engelsk: «Thursd. 25th froze hard last night fine & sunshiny to day wind W. Mrs Murphy says the wolves are about to dig up the dead bodies at her shanty, the nights are too cold to watch them, we hear them howl -- -- Frid 26th froze hard last night to day clear & warm Wind S: E: blowing briskly Marthas jaw swelled with the toothache: hungry times in camp, plenty hides but the folks will not eat them we eat them with a tolerable good apetite. Thanks be to Almighty God. Amen Mrs Murphy said here yesterday that thought she would Commence on Milt. & eat him. I dont that she has done so yet, it is distressing. The Donnos told the California folks that they commence to eat the dead people 4 days ago, if they did not succeed that day or next in finding their cattle then under ten or twelve feet of snow & did not know the spot or near it, I suppose they have done so ere this time»|miniatyr|Den 28. siden i Patrick Breens dagbok, hvor han skriver ned observasjonene sine i slutten av februar 1847, blant annet «Fru Murphy sa i går at hun trodde hun ville fortsette med Milt & ete ham. Jeg tror ikke hun har gjort det enda, det gjør meg bekymret» (på originalspråket engelsk: «»). Donnerfølget (engelsk: ) var en gruppe amerikanske nybyggere som migrerte fra Midtvesten til California i vogntog 1846–1847. Flere uhell forsinket dem, så de snødde inne i Sierra Nevada-fjellene og ble nødt til å tilbringe vinteren der. Dette førte til at mange døde av sult og sykdommer, og enkelte måtte ty til kannibalisme for å overleve. Til tross for tre redningsforsøk overlevde kun 48 av de opprinnelige 87 medlemmene i følget.
Donnerfølget forlot Missouri på Oregonruten (engelsk: ) våren 1846, i hælene av mange andre nybyggerfamilier som forsøkte å gjennomføre den samme reisen. Reisen vestover tok vanligvis mellom fire og seks måneder, men Donnerfølget ble forsinket da de valgte å følge en ny rute, (norsk: «Hastingssnarveien»). Snarveien omgikk etablerte veifar og krysset i stedet Wasatchfjellene, en del av Rocky Mountains, og Great Salt Lake-ørkenen i dagens Utah. Det øde og ulendte terrenget, og vanskelighetene de seinere støtte på da de reiste langs Humboldtelven i dagens Nevada, førte til tap av mange kyr og vogner, og splittelse innad i gruppen.
Tidlig i november hadde nybyggerne kommet frem til Sierra Nevada-fjellene, men snødde inne nær Truckee Lake (nå Donner Lake), høyt oppe i fjellene. De begynte å gå faretruende tomme for mat, og i midten av desember gikk noen av dem videre til fots for å hente hjelp. Folk fra California prøvde å nå dem, men den første redningsgruppen nådde ikke frem før midten av februar 1847. Historikere har beskrevet episoden som en av de mest fascinerende tragediene i Californias historie, og i utvandringshistorien til USAs vestkyst.
Bakgrunn alt=Tegning som viser flere telt og overdekte vogner i en leir på bredden til Humboldtelven i vestre Nevada. Menn og kvinner lager mat over åpen ild, henter vann, og legger ut sovematter. I forgrunnen, inni en overdekt vogn, gjør et par kur til hverandre. Jenks og selskapet hans nådde frem hit på fredag 22. juli 1859. |miniatyr|En leir med telt og overdekte vogner ved Humboldtelven i Nevada, 1859 I løpet av 1840-tallet økte antallet nybyggere i USA som reiste for å bosette seg i Oregonterritoriet eller California dramatisk. På den tiden var det kun mulig å komme dit via en lang sjøreise eller en krevende reise landveien gjennom det ville vesten. Enkelte så på California som et sted hvor det ville være mulig å leve i en katolsk kultur; andre ble tiltrukket av vestkystens gryende økonomiske muligheter, eller troen på at kontinentet mellom Atlanterhavet og Stillehavet tilhørte europeisk-amerikanere og at de burde befolke det (såkalt manifest destiny). De fleste vogntogene fulgte Oregonruten fra utgangspunktet i Independence, Missouri til det nordamerikanske vannskillet. Dagsetappene var på omtrent 24 kilometer (15 miles) og reisen tok vanligvis mellom fire og seks måneder. Ruten fulgte vanligvis elver til South Pass, et fjellpass i dagens Wyoming, som det var relativt lett å komme gjennom med vogner. Derfra kunne nybyggerne velge mellom flere ruter for å komme videre.
Lansford Hastings, en tidlig utvandrer fra Ohio til vestkysten, dro til California i 1842 og så hvor lovende det uutviklede landet var. For å oppmuntre nybyggere til å komme ga han ut (bokmål: «Utvandrerens gaid til Oregon og California»). Han foreslo et alternativ til den vanlige Oregonruten gjennom Snake River Plain i Idaho, nemlig en mer direkte (men lengre) rute gjennom , som gikk gjennom Wasatchfjellene og Great Salt Lake-ørkenen. Hastings hadde ikke prøvd sin egen foreslåtte snarvei før tidlig i 1846, da han reiste fra California til Fort Bridger. Fort Bridger var en liten forsyningsstasjon under ledelse av Jim Bridger og parteren Louis Vasquez i Black Fork, Wyoming. Hastings bodde her for å prøve å overbevise reisende om å ta av sørover langs den foreslåtte snarveien hans. I 1846 var Hastings kun den andre personen som beviselig hadde krysset den sørlige delen av Great Salt Lake-ørkenen, men ingen av disse to hadde reist med vogner.Det finnes ingen skriftlige kilder som viser at urbefolkningen har krysset ørkenen, og nybyggerne nevnte heller ingen eksisterende stier i dette området. (Rarick, s. 69)
Det som kan sies å være den vanskeligste delen av reisen til California var de siste 160 km (100 miles) gjennom Sierra Nevada. Fjellkjeden har fem hundre topper over 3,700 meter (12,000 feet) og det faller mer snø enn i de fleste andre fjellområdene i Nord-Amerika, på grunn av høyden over havet og nærheten til Stillehavet. Østsiden av fjellkjeden er svært bratt. Det var viktig at et vogntog reiste på riktig tidspunkt fra Missouri, for at det skulle unngå å bli stående fast i gjørma forårsaket av regnet om våren, eller i snøfonner i fjellene fra september og utover. Trekkdyrene måtte også ha nok gress å ete på veien, så det spilte også inn for avreisetidspunktet.
Familiene Våren 1846 hadde nesten fem hundre vogner reist vestover fra Independence. Av de bakerste var en gruppe på ni vogner med 32 medlemmer av familiene Reed og Donner, og deres ansatte. De reiste 12. mai. George Donner var født i North Carolina, og hadde steg for steg flyttet vestover til Kentucky, Indiana og Illinois, med et årsopphold i Texas. I 1846 var han rundt 60 år gammel, og bodde i nærheten av Springfield, Illinois. Sammen med ham var kona Thamsen (44 år), deres tre døtre Frances (6), Georgia (4) og Eliza (3) og Georges døtre fra et tidligere ekteskap: Elitha (14) og Leanna (12). Georges yngre bror Jacob (56) var også med, med kona Elizabeth (45), stesønnene Solomon Hook (14) og William Hook (12), og fem barn: George (9), Mary (7), Isaac (6), Lewis (4) og Samuel (1). I tillegg reiste følgende oksekjørere sammen med dem: Hiram O. Miller (29), Samuel Shoemaker (25), Noah James (16), Charles Burger (30), John Denton (28) og Augustus Spitzer (30). alt=Fotografi av James F. og Margaret (Keyes) Reed, medlemmer av Donnerfølget. Margaret døde omkring 1862, og James i 1874. Originalfotoet finnes i Bancroftbiblioteket, University of California, Berkeley. Ukjent fotograf.|miniatyr|James og Margret Reed James F. Reed (45) innvandret fra Irland som barn. Med seg på reisen vestover hadde han kona Margret (32), stedatteren Virginia (13), datteren Martha Jane («Patty», 8), sønnene James og Thomas (5 og 3) og Sarah Keyes, mor til Margret. Sarah Keyes hadde fremskreden tæring (tuberkulose), og døde i leiren de kalte Alcove Springs. De gravla henne i nærheten, ved siden av veien, med en grå stein med innskriften «» (norsk: «Fru Sarah Keyes, døde 29. mai 1846, 70 år gammel»). Reed håpte å legge bak seg økonomiske bekymringer, og at klimaet i California ville hjelpe Margret, som hadde hatt helseproblemer i lang tid. Reedfamilien hadde ansatt tre personer til å kjøre oksespannene: Milford («Milt») Elliott (28), James Smith (25) og Walter Herron (25). Baylis Williams (24) ble med som altmuligmann, og søsteren hans, Eliza (25) ble med som kokke.
Etter å ha reist i en uke slo Reed- og Donnerfamiliene seg sammen med en gruppe på 50 vogner som på papiret var under lederskap av William H. Russell. 16. juni hadde de reist 720 km (350 miles), og hadde igjen 320 km (200 miles) før Fort Laramie, Wyoming. De hadde blitt forsinket av regn og økende vannstand i en elv, men Tamsen Donner skrev til en venn i Springfield: «hvis jeg ikke opplever noe betydelig verre enn det jeg allerede har vært gjennom, må jeg si at det vanskeligste er å komme i gang» (original: «»).Tamsen Donners brev ble utgitt i the Springfield Journal i 1846. (McGlashan, s. 24) Lenge etter mintes unge Virginia Reed at hun var «fullt ut lykkelig» (original: ) på den første delen av reisen.
Flere andre familier hang seg på vogntoget langs veien: Levinah Murphy (37), en enke fra Tennessee, var familieoverhode for en familie på tretten personer. De fem yngste barna hennes var John Landrum (16), Meriam («Mary», 14), Lemuel (12), William (10) og Simon (8). Levinahs to gifte døtre og familiene deres ble også med: Sarah Murphy Foster (19), mannen hennes William M. (30) og sønnen Jeremiah George (1); Harriet Murphy Pike (18), mannen hennes William M. (32) og døtrene deres: Naomi (3) og Catherine (1). William H. Eddy (28), vognmaker fra Illinois, reiste med kona Eleanor (25) og barna James (3) og Margaret (1). Breenfamilien bestod av Patrick Breen (51), gårdbruker fra Iowa, kona Margaret («Peggy», 40) og sju barn: John (14), Edward (13), Patrick, Jr. (9), Simon (8), James (5), Peter (3) og 11 måneder gamle Isabella. Naboen deres, den 40 år gamle ungkaren Patrick Dolan, reiste sammen med dem. Den tyske innvandreren Lewis Keseberg (32), kona Elisabeth Philippine (22) ble også med i følget. De hadde med seg datteren Ada (2) og sønnen Lewis Jr., som hadde blitt født underveis. To ungkarer ved navn Spitzer og Reinhardt reiste sammen med et annet tysk par, Wolfingerfamilien. Det ble sagt at Wolfinger'ne hadde mye penger. De hadde også med seg en innleid oksekjører: «Dutch Charley» Burger. En eldre mann kalt Hardkoop reiste sammen med dem. Luke Halloran, en ung mann med tæring, var ikke lengre i stand til å ri. Familiene han hadde reist med hadde ikke ressurser til å ta vare på ham lengre - men George Donner tok over ansvaret for ham ved Little Sandy River, og han satt på i vogna deres.
Hastingssnarveien For å skape blest om sin egen nye rute («Hastingssnarveien» eller ) sendte Lansford Hastings ryttere med brev til reisende nybyggere. 12. juli ble Reed- og Donnerfamiliene overrakt et slikt brev. Hastings advarte migrantene om mulig motstand fra Mexicanske myndigheter i California, og rådet dem om å slå seg sammen i større grupper. Han hevdet også å ha «funnet frem til en ny og bedre rute til California» (original: "»), og sa han kom til å vente på Fort Bridger for å gaide migrantene langs den nye snarveien. alt=Kart som viser hvilken rute Donnerfølget reiste langs.|miniatyr|500x500pk|Kart som viser ruten Donnerfølget brukte. Hastingssnarveien er markert med rødt ("Hastings Cutoff"). Denne «snarveien» forlenget reiseveien med 240 kilometer (150 miles). Ved Little Sandy River den 20. juli, valgte de fleste i følget å reise videre via den etablerte ruten om Fort Hall. En mindre gruppe bestemte seg for å reiste mot Fort Bridger, og de trengte en leder. De fleste yngre mennene i gruppen var innvandrere fra Europa, og ikke ansett for å være ideelle ledere. James Reed hadde bodd i USA i lengre tid, var eldre, og hadde fartstid i militæret - men han var egenrådig, og hadde ikke gjort seg populær i gruppen. Han ble ansett for å være snobbete og pretensiøs.