Compurgatio var en gammel forsvarsmåte i en rettssak. Den anklagede person kunne tilkalle og støtte seg til et antall personer, vanligvis tolv. De sverget en ed på sin viten, eller sin overbevisning, om at den anklagede var uskyldig.
Compurgation er kjent i germansk rett, i tidlig fransk lov (très ancienne coutume de Bretagne), i walisisk lov og i engelske kirkelige domstoler helt frem til 1600-tallet.
I England ble rettsinstituttet avskaffet i common law av kong Henrik II i 1164 i Constitutions of Clarendon. Forsvaret forble imidlertid tillatt i sivilrettslige tvistemål. Det ble ikke helt avsluttet i England før i 1833.Friedman, Lawrence Meir 1975. The legal system: a social science perspective. Russell Sage Foundation, 272.
Som edgangsmenn eller edgärdsmän forekom forsvarsmetoden i eldre svensk rett. Disse menns oppgave var at man ved tinget med sin ed bekreftet den såkalte vergemålsed – värjemålsed som en anklaget kunne avlegge for å styrke sin uskyld i såvel tvistemål som i straffesaker. Edgangsmennene gikk dermed god for at den svarende ikke begikk mened og at det i saken stod til slik som den svarende hevdet. Hvem som helst kunne ikke bli edgangsmenn, men bare fri, myndige menn som var av anerkjent «erfaring, sakkunskap og sannhetskjærlighet».
Instituttet med edgärdsmän kom på 1600-tallet til å bli kritisert, ettersom edgangsmennene ble nødsaget å avgi ed på slikt som de ikke kunne være sikre på. Som følge av det innebar dronning Kristinas straffeordning av år 1653 at edgangsmennenes ed kun skulle avse att disse trodde at vergemålseden var korrekt. Eden kunne lyde således: Vi svärja vid Gud och hans heliga evangelium, att av de skäl ock liknelser, som vi vete av saken, och av den umgängelse vi haft have med denne mannen, tro vi hans ed vara ren och icke men.
Edgärdsmannainstitutet ble avskaffet i Sverige i 1695.
Referanser
Litteratur
Kategori:Nordisk rettshistorie Kategori:rettshistorie Kategori:Eder