miniatyr|Den internasjonale straffedomstolen i Den Haag i Nederland, dømmer i straffesaker som gjelder forbrytelser mot menneskeheten. Forbrytelser mot menneskeheten (på norsk også Forbrytelser mot menneskeligheten) er i folkeretten betegnelsen på umenneskelige handlinger begått mot sivilbefolkningen, uansett om de er straffbare etter nasjonal rett i det land handlingene fant sted. Første gang noen ble tiltalt for slike handlinger og brakt for en domstol, var under de såkalte Nürnbergprosessene etter andre verdenskrig.
Begrepet folkemord ble etablert juridisk etter Nürnbergprosessen og skiller seg fra forbrytelser mot menneskeheten særlig ved at påtalemyndigheten må bevise intensjon om å tilintetgjøre folkegruppen. Ifølge Philippe Sands er folkemord ofte vanskelig å bevise fordi de som står bak sjelden etterlater seg bevis (for eksempel dokumenter) som viser en slik intensjon,Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)
Historie 24. mai 1915 sendte de allierte nasjonene Storbritannia, Frankrike og Russland ut en felles uttalelse hvor man for første gang eksplisitt anklager en annen regjering, den osmanske, for å ha begått forbrytelser mot menneskeheten (engelsk: crimes against civilization and humanity) ved folkemordet på armenerne. Begrepet ble brukt i 1919 da rettsoppgjør mot de tyrkiske gjerningsmennene ble foreslått. Massakrer, terroisme, tilsiktet utsulting av sivilbefolkning, tvungen prostitusjon, tvangsarbeid og inhuman internering har til dels blitt omtalt som forbrytelser mot menneskeheten. Rettsoppgjøret etter første verdenskrig (i Istanbul og Leipzig; der flere tiltalte ble funnet skyldig i krigsforbrytelser) ble av de fleste jurister ansett som utilfredsstillende.
Nürnbergprosessen
I Londoncharteret til Det internasjonale militærtribunalet i Nürnberg ble prinsippene for straffeforfølgelsen av tyske ledere etter andre verdenskrig fastlagt. Disse ble så supplert med Nürnbergprinsippene, hvor de forskjellige straffbare handlinger under internasjonale lover ble beskrevet. Bakgrunnen for dette tiltalepunktet var en antakelse om at innbyggerne er beskyttet av folkerett også når de blir angrepet av sine egne og at det internasjonale samfunn skulle verne om rettsorden. Før De forente nasjoners krigsforbryterkommisjon (UNWCC) ble etablert (1943) drøftet en gruppe jurister i eksil i Storbritannia fra 1940 hvordan forbrytelser begått under krigen skulle rettsforfølges. Hersch Lauterpacht organiserte det første formelle møtet i 1941. Vesentlige tema var (1) hvordan krigsforbrytelser skulle defineres, særlige nye typer forbrytelser og (2) muligheten for en internasjonal straffedomstol. Ved en konferanse i november 1941 ble betegnelsen "forbrytelser mot internasjonal rettsorden" brukt. Lauterpacht sammenfattet diskusjonen i et 52-siders notat om Punishment of War Crimes, han argumenterte i notatet blant annet for en internasjonal domstol og skisserte en ny definisjon av forbrytelser mot sivile.
UNWCC ble etablert 20. oktober 1943 og begynte sitt virke tidlig i 1944. Leder for UNWCC, Cecil Hurst, poengterte i mai 1944 overfor Anthony Eden at en rekke forbrytelser falt utenfor den til da gjeldende definisjonen fordi forbrytelsene var begått med religiøse, rasemessige eller politiske motiver på fiendens territorium, og en ny tilnærming var nødvendig for å håndtere slike forbrytelser. UNWCC begynte å gå utover sitt mandat og den tsjekkiske juristen Bohuslav Ečer la i april 1944 frem et forslag om forbrytelser mot freden (aggresjonskrig) og forbrytelser mot menneskeheten. Den britiske juristen Arnold McNair avviste Ecers forslag som for radikalt; McNair var særlig kritisk til å holde statsledere ansvarlige og til å bruke lover tilbakevirkende. Ečer mente det var uakseptabelt at forbryterne unnslapp tiltalte bare fordi nasjonale lover var utilstrekkelig; Ečer mente at andre verdenskrig skapte en helt ny situasjon. Den amerikanske juristen Herbert Pell støttet Ečer og brukte betegnelsen i brev til president Roosevelt. Forbrytelser mot menneskeheten var særlig rettet mot holocaust som misvisende ble kategorisert som krigsforbrytelser. Ečer ville også at et slikt tiltalepunkt skulle gjelde overgrep mot politiske motstandere. Den kinesiske delegasjonen sikret flertall for Ečers forslag.
Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Robert H. Jackson. Jackson rådførte seg med jusprofessor Hersch Lauterpacht om saken uten å føre noe referat fra samtalen.Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85. Lauterpacht var i USA 1940-1941 som gjesteprofessor og ble da kontaktet av Jackson på den tiden USAs justisminister. USA var fortsatt nøytrale i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 også opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht. Robert H. Jackson reiste i juli 1945 til London for å arbeide med charteret som lå til grunn for Nürnbergprosessen. Jackson reiste til Cambridge for å be Lauterpacht om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson. For Ečer var det en stor seier at forbrytelser mot menneskeheten ble tatt inn i London-charteret 8. august 1945; dette var det første juridiske dokumentet som brukte betegnelsen. Jackson ga Lauterpacht æren for å ha utarbeidet begrepet, men begrepet var resultat av en lengre debatt i London og Cambridge.
Lauterpacht var motstander av Raphael Lemkins tilnærming, særlig begrepet folkemord (engelsk: genocide) som Lauterpacht mente var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens. Han fryktet at fokus på grupper (folkegrupper) ville gå på bekostning av beskyttelse av individer. Lauterpacht, Lemkin og Ečer hadde bakgrunn for det østerrikske imperiet. Den polske juristen Stefan Glaser, som medvirket i UNWCC, hadde studert i Wien og Lviv. Den tsjekkoslovakiske juristen Egon Schwelb hadde studert i Praha og flyktet til Storbritannia under den tyske okkupasjonen av hjemlandet. Schwelb fremholdt at begrepene folkemord og forbrytelse mot menneskeheten burde samordnes etter krigen. Sovjetiske jurister var tidlig ute med argumenter for rettsforfølgelse av ledende nazister. Aron Trainin foreslo konspirasjon som et element i tiltalen. Etter Moskva-konferansen mellom de allierte høsten 1943 gjennomført sovjetisk myndigheter de første rettssakene i Kharkov; Ečer fremholdt rettsoppgjøret Kharkov mot tre tyske og en lokal kollaboratør som forbilde for fremtidige krigsforbrytersaker.
Senere rettsprosesser Tiltalen i Einsatzgruppe-prosessen omfattet forbrytelser mot menneskeheten i to punkter:
Mellom mai 1941 og juli 1943 utførte de tiltalte forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelse, mord, utryddelse og andre umenneskelige handlinger mot sivilbefolkningen. Handlingene nevnt i punkt 1 ble utført som ledd i et systematisk folkemordsprogram med sikte på å ødelegge etniske grupper ved morderisk utryddelse.
Det andre punktet kobler sammen eller skaper et overlapp mellom forbrytelser mot menneskeheten og folkemord. De ble dermed implisitt tiltalt for folkemord. Aktor Benjamin Ferencz redegjorde i åpningsinnlegget for at drap på forsvarsløse sivile i krig er en krigsforbrytelse og at disse drapene samtidig inngikk i en annen, større og mer alvorlig forbrytelse nemlig folkemord. Aktor fremholdt at rettssaken ville «show that the deeds of the men in uniform were the methodical execution of long-range plans to destroy ethnic, national, political and religious groups which stood condemned in the Nazi mind. Genocide—the extermination of whole categories of human beings, was a foremost instrument of the Nazi doctrine». I rettsoppgjøret mot nazistene ble forbrytelser mot menneskeheten brukt i svært bred betydning for å fange opp et bredt spekter av overgrep, FNs senere definisjon var snevrere.
Senere har det særlig vært FN som har definert hva som er å regne som forbrytelser mot menneskeheten. Generalforsamlingen vedtok for eksempel i 1976 at den systematiske forfølgelsen av svarte under de sørafrikanske apartheidlovene var å regne som en slik handling.
Et annet aspekt ved handlingene er forbrytelser mot menneskeligheten, jfr. tysk Verbrechen gegen die Menschlichkeit).
I 1998 vedtok det britiske overhuset at Augusto Pinochet ikke hadde immunitet overfor britiske rettsvesen og at han trolig hadde medvirket til forbrytelser mot menneskeheten; dette var første gang et slikt vedtak ble gjort på nasjonalt nivå.Sands, P. (2017). East West Street: Personal Stories About Life and Law. Washiongton University Global Studies Law Review, 16, 439.
Norsk rett