miniatyr|upright|Bokforside som viser harlequinade-figurene. (1890) Harlequinade er en britisk komisk teatersjanger, definert i Oxford English Dictionary som «den delen av en pantomime der Harlequin og Clown spiller hovedrollene». Pantomime er i denne sammenhengen britisk pantomime, familieunderholdningen som etterhvert ble bedre kjent som «Christmas panto».
Harlekinader, farser med Harlekin som hovedkarakter og andre figurer fra commedia dell’arte som bifigurer, har vært spilt, og spilles fortsatt i flere land, blant annet i Pantomimeteatret i Københavns Tivoli.
Den britiske harlequinade var en fast del av britiske pantomimeforestillinger fra 1700-tallet til 1930-årene, og skilte seg fra de fleste andre Harlekin-forestillinger ved at den britiske Harlequin med årene endret seg fra å være commedia dell’artes pøbelaktige og frekke tjenerskikkelse Arlecchino til å bli en romantisk beiler. Handlingen og bifigurene i den britiske harlequinade lignet dem i andre harlekinader, bortsett fra Clown (Klovn) som var en nyskapning i England.
Historien i en harlequinade er gjerne en komisk hendelse i livet til de fem hovedpersonene: Harlequin som elsker Columbine; Columbines grådige og dumme far Pantaloon (utviklet fra Commedia dell’arte-karakteren Pantalone), som, i samarbeid med den rampete Clown, prøver å skille de unge elskende; og Pantaloons tjener, Pierrot. Stykket inneholder vanligvis kaotiske forfølgelsesscener med en klønete politimann. Den siste harlequinade ble spilt på Lyceum Theatre i London i 1939
Historie
1500- til 1700-tallet høyre|miniatyr|upright|John Rich som Harlequin med sin «slapstick». (ca. 1720) I løpet av 1500-tallet spredte den tradisjonelle, italienske komiske teaterformen commedia dell’arte seg til hele Europa, og på 1600-tallet var ulike tilpasninger av commedia-rollene vanlige å se i engelske komedier."Early pantomime", Victoria and Albert Museum, accessed 21 October 2011 Den engelske harlequinade skiller seg fra commedia dell'arte på to viktige områder: For det første er Harlequin blitt hovedpersonen, den romantiske helten, ikke en komisk og skurkaktig tjener, slik Arlecchino i commedia dell’arte ofte var.Hartnoll, Phyllis and Peter Found (eds). "Harlequinade", The Concise Oxford Companion to the Theatre, Oxford Reference Online, Oxford University Press, 1996, accessed 21 October 2011 For det andre var harlequinaden den første tiden et stumspill, med mime, musikk, stilisert dans og annen fysisk utfoldelse. Fra 1843 ble det tillatt også for andre teatre enn de såkalte Patent Theatres å vise teaterstykker med dialog, men harlequinaden forble primært en visuell underholdningsform.An 18th-century author wrote of David Garrick: "He formed a kind of harlequinade, very different from that which is seen at the Opéra Comique in Paris, where harlequin and all the characters speak." Davies, Thomas. Memoirs of the life of David Garrick, New edition, 1780, I. x. 129, quoted in the Oxford English Dictionary
Ved begynnelsen av 1700-tallet ble «italienske nattscener» populære i London. Disse forestillingene fulgte i stor grad commedia-tradisjonen, men ble spilt i kulisser som viste kjente London-omgivelser. Ut fra de italienske nattscenene utviklet den engelske harlequinade seg.Smith, p. 228 Harlequinaden ble snart populær som en komisk avslutning på en lengre underholdningkveld, som også inneholdt mer seriøse innslag, som opera og ballett. En ofte overdådig, magisk forvandlingsscene, styrt av en fe, etter hvert av Harlequin, avsluttet første del av pantomimekvelden, og under denne scenen endret rollefigurene seg til karakterene i neste del: harlequinaden. Mot slutten av 1700-tallet var harlequinaden utviklet til å bli hoveddelen av forestillingen, og forvandlingsscenen fikk stadig mer spektakulære sceneeffekter.
Den grunnleggende handlingen forble i hovedsak den samme i mer enn 150 år, med forfølgelsesscener, narrestreker, magi og groteske slåsskamper og handlinger. I de to første tiårene av 1700-tallet fantes det to rivaliserende Londons-teatre, Lincoln’s Inn Fields Teater og Theatre Royal i Drury Lane. Begge presenterte produksjoner som begynte seriøst med klassiske historier med innslag av opera og ballett, og endte med en komisk «night scene». I 1716 presenterte John Weaver på Drury Lane «The Loves of Mars and Venus – a new Entertainment in Dancing after the manner of the Antient Pantomimes». Ved Lincoln’s Inn presenterte John Rich lignende produksjoner, og spilte selv Harlequin.Dircks, Phyllis T. "Rich, John (1692–1761)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, May 2011, accessed 21 October 2011 Teaterhistorikeren David Mayer forklarer bruken av «batteri» eller slapstick og «transformasjonscene»: «Rich ga sin Harlequin evnen til å utføre magi på scenen, i samarbeid med sceneteknikere som sto i kulissene og opererte det scenetekniske maskineriet. Utstyrt med et magisk sverd eller en stokk (en slapstick) brukte Richs Harlequin våpenet sitt som en tryllestav, slo på deler av kulissene og oppnådde illusjonen av at kulissene endret seg på magisk vis fra ett scenebilde til et annet. Gjenstander ble også forvandlet av Harlequins magiske stokk»engelsk originaltekst: «Rich gave his Harlequin the power to create stage magic in leage with offstage craftsmen who operated trick scenery. Armed with a magic sword or bat (actually a slapstick), Rich's Harlequin treated his weapon as a wand, striking the scenery to sustain the illusion of changing the setting from one locale to another. Objects, too, were transformed by Harlequin’s magic bat»
Richs produksjoner ble svært populære, og andre teaterprodusenter, som David Garrick, begynte å produsere sine egne pantomimer."The Development of Pantomime" , Its-Behind-You.com, 25 February 2008, accessed 8 December 2012 Dette skjedde i flere av Londons teatre gjennom hele 1700-tallet. Når produsentene gikk tom for historier fra gresk eller romersk mytologi, vendte de blikket mot britiske eventyr, populærlitteratur og, fra rundt 1800, mot tradisjonelle fortellinger for barn.Mayer, David. "Pantomime, British", Oxford Encyclopedia of Theatre and Performance, Oxford University Press, 2003, accessed 21 October 2011 Uansett hvilken historie som ble vist i første del av kveldens forestilling, ble den avsluttet med den overdådige forvandlingsscenen, og rollefigurene ble forvandlet til Harlequin, Columbine og deres medspillere i harlequinaden, som i hovedsak forble den samme.Crowther, Andrew. "Clown and Harlequin", W. S. Gilbert Society Journal, vol. 3, issue 23, Summer 2008, pp. 710–12
1800-tallet og senere høyre|miniatyr|upright|Grimaldi som Clown. (ca. 1810) I begynnelsen av 1800-tallet endret den populære komedieskuespilleren Joseph Grimaldi både Clowns og Harlequins karakterer. Han sørget først for at Clown ble forvandlet fra «en landsens tosk til stjernen i storby-pantomimen».Moody, Jane. "Grimaldi, Joseph (1778–1837)", Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004; online edition, January 2008, accessed 21 October 2011 I 1800 sørget Grimaldi for at Clown fikk erstattet sin enkle tjenerdrakt med et strålende, fargerikt kostyme før pantomimen Peter Wilkins: or Harlequin in the Flying World ble oppført.McConnell Stott, pp. 95–100 Senere samme år ble Harlequin endret fra en figur som stadig gjorde rampestreker og forårsaket kaos, til en et stadig mer stilisert romantisk karakter, første gang i forestillingen Harlequin Amulet, or The Magick of Mona. Kaos og ugagn ble overlatt til Grimaldis Clown.McConnell Stott, p. 109
Clown dukket nå opp i en rekke roller, fra rivaliserende beiler til Pantaloons kokk eller sykepleier. Grimaldis popularitet endret balansen i kveldens underholdning, slik at den første, relativt seriøse, delen, svant hen til det teaterhistoriker Mayer kaller «lite mer enn et påskudd for å avgjøre hvilke rollefigurer som skulle bli forvandlet til figurene i harlequinaden.» På 1800-tallet varte forestillingene vanligvis i fire timer eller mer, med pantomime og harlequinade som avslutning på kvelden, etter operascener og ballett.Crowther, Andrew. "Clown and Harlequin", W. S. Gilbert Society Journal, vol. 3, issue 23, Summer 2008, pp. 710–12 Pantomimene hadde doble titler, som viste at de besto av to historier uten noen forbindelse, som «Little Miss Muffet and Little Boy Blue», eller «Harlequin and Old Daddy Long-Legs.»"Theatre Royal, Haymarket", The Times, 3 Feb 1862, p. 8
Gjennom 1800-tallet ble teknologien og scenemaskineriet stadig forbedret, og forvandlingsscenen ble mer og mer spektakulær. Kulissene viste som regel et gatebilde og inneholdt skjulte åpninger og feller, fallemmer og juksevinduer. Clown hoppet gjennom vinduer og dukket opp igjen fra fall-lemmer. Han stjal pølser, kyllinger og andre rekvisitter som han stappet i lommene og han overlistet forfølgerne. Vanligvis var det ikke mye talt dialog, men stor aktivitet med en «red hot poker» (en rødglødende ildraker). Harlequin kunne bruke sin tryllestav og forvandle en hund til pølser – og en seng til et hestetrau, til overraskelse for hans sovende offer.
Harlequinaden mistet sin popularitet mot slutten av 1800-tallet, da music hall, vaudeville og annen underholdning dominerte den britiske komediescenen.Crowther, Andrew. "Clown and Harlequin", W. S. Gilbert Society Journal, vol. 3, issue 23, Summer 2008, pp. 710–12 I pantomimen ble kjærlighetsscenene mellom Harlequin og Columbine redusert til korte fremvisninger av dans og akrobatikk, eventyrdelen i åpningen av pantomimeforestillingen ble utvidet og gjenopprettet til sin opprinnelige hoveddel av underholdningen, og ved slutten av 1800-tallet var harlequinaden blitt til en kort epilog for pantomimen. Harlequinader ble fremført enda et par tiår, men til slutt forsvant de helt. Den siste harlequinade ble spilt på Lyceum Theatre i 1939,The Development of Pantomime (It's Behind You!) , accessed 3 January 2014 men julepantomimene er utviklet videre og spilles årlig flere steder i Storbritannia – uten harlequinaden.
Rollefigurer alt=tegning av utkledde personer|miniatyr|Fra forestillingen Forty thieves (1878). Rollefigurer fra venstre: Swell, Pantaloon, Harlequin, Columbine (over de andre), Clown og Policeman
Harlequinade-karakterene besto av følgende fem karakterer, i tillegg til flere mindre roller, som for eksempel en lettlurt politimann:Chaffee and Crick, p. 278
Harlequin Harlequin (med røtter i Arlecchino-figuren i commedia dell’arte) er gjøgleren og den romantiske helten. Han er en tjener som er forelsket i Columbine. Forelskelsen er gjensidig. Hans lystige humør og kløkt redder ham fra vanskelige situasjoner som hans amoralske oppførsel får ham opp i i løpet av harlequinaden. Han bærer aldri nag eller søker hevn.
John Rich var den som førte den britiske pantomimen og harlequinaden frem til sin store popularitet på begynnelsen av 1700-tallet, og han ble den mest berømte Harlequin i England i sin samtid. Han utviklet Harlequin-karakteren til en rampete magiker, som enkelt var i stand til å unngå Pantaloon og hans tjenere, så han kunne beile til Columbine. Harlequin brukt sin magiske stokk. Han slo med stokken på skjulte hengsler og klaffer, så scenebildene forandret seg og viste ulike omgivelser i løpet av forfølgelsesscenen.
I 1800, i Drury Lane, i stykket Harlequin Amulet, or The Magick of Mona, var Harlequin endret til en fyr som var «romantisk og livlig, i stedet for rampete».McConnell Stott, p. 109 I løpet av 1800-tallet, ble Harlequin en stadig mer stilisert karakter som utførte visse dansepositurer. I siste del av århundret ble Fred Payne og Harry Payne, kjent som «the Payne Brothers», den mest berømte Harlequin og Clown i sin tid.