Skalleindeks, også kalt kranieindeks, viser forholdet mellom forskjellige avstandsmål av hjerneskallen (kraniet), vanligvis forholdet mellom største lengde og bredde av hodet målt ovenfra. En bredde-lengde-indeks angir bredden i prosent av lengden: en hodeskalle med skalleindeks over 80 kalles «kortskalle» (brachycefal), en med indeks fra 75 til 80 «mellomskalle» («middelskalle», mesocefal), og en med forholdstall under 75 «langskalle» (dolikocefal).
I 1840-årene lanserte den svenske anatomen og etnologen Anders Retzius formler og tall som klassifiseringskriterier for å gruppere folk etter den ytre formen på hodeskallen. (om Retzius' skalleindeks og forskning på svenske samer på 1800-tallet) Disse ble brukt i skallemålinger (kraniometri) for å kartlegge «menneskerasenes» fysiske og biologiske kjennetegn og deretter plassere dem i et rasehierarki.
Forskere i fysisk antropologi foretok antropometriske undersøkelser med registrering av menneskekropper fram til andre verdenskrig. Flere hevdet at «langskaller» med avlange hjerner stod på et høyere utviklingstrinn og hadde bedre «sjelsevner» enn «kortskaller» med rundere skalleform. (Pseudovitenskapelig bok med foreldede teorier om menneskeraser)
De psevdovitenskapelige teoriene om menneskeraser, (Pseudovitenskapelig bok med foreldede teorier om menneskeraser) hodeskaller som «rasemerke» (Pseudovitenskapelig bok med foreldede teorier om menneskeraser) og hodeformens betydning for psykologiske egenskaper, (Pseudovitenskapelig bok med foreldede teorier om menneskeraser) førte i noen land til tiltak for «befolkningshygiene»(eugenikk), blant annet tvangssterilisering. (Forslag om «segregasjon og sterilisasjon av mindreverdige og forbryterske elementer») (Pseudovitenskapelig bok med foreldede teorier om menneskeraser) Den mest ytterliggående følgen av feilaktig kvasivitenskap og «vitenskapelig rasisme» var de tyske nazistenes systematiske folkemord på «mindreverdige raser». Arne Johan Vetlesen: Nazistenes ringeakt for menneskeverd
Teori og historie
«Skalleindeks» for menneskekranier ble lansert rundt 1840 av Anders Retzius (1796–1860). Han mente skalleformen kunne vise hvilken rase folk tilhørte, at skallemålingen var rask og praktisk, og at tallet var en god indikator på likheter og forskjeller i form og størrelsesforhold.
Anders Retzius sønn Gustaf Retzius (1842–1919) tok over arbeidet etter faren, og de fleste kraniene som finnes i Karolinska Institutets medisinske samlinger er fra deres forskning. I Sverige fortsatte den «vitenskapelige rasismen» i Statens institut för rasbiologi i Uppsala, som ble grunnlagt av Herman Lundborg i 1922 og drevet som en selvstendig institusjon fram til 1958.
Retzius' målemetode fikk stor betydning for rasebiologien de følgende hundre år. Mot slutten av 1800-tallet oppstod nasjonalistiske bevegelser og ideologier med rasistiske holdninger. Mange hevdet at de langskallede nordeuropeerne var foretaksomme og aggressive, mens de kortskallede slaverne var konservative og sløve. Flere advarte også mot at «raseblanding» som kunne bremse en naturlig utvikling og forringe kvaliteten og særtrekk ved visse grupper. Særlig brutal ble nazistenes rasestudier, rasehygiene og systematiske utryddelse av «mindreverdige raser» i Tyskland og okkuperte områder før og under andre verdenskrig.
miniatyr|Den uvitenskapelige læren om «ariere» som en overlegen «nordisk rase» var utbredt blant rasebiologer, antisemitter og nazister før og under andre verdenskrig. Bildet viser en byste av en «arisk type» fra Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo og instrument for skallemålinger (antropologisk kraniometri) fra Statens rasbiologiska institut i Sverige.
I Norge Fysisk antropologi har også sin historie i Norge. Her studerte blant andre anatomen Gustav Guldberg «vikingeskaller» fra arkeologiske funn på 1800-tallet. Militærlegen Carl Arbo registrerte den varierte, regionale utbredelsen av «lang- og kortskaller» hos norske rekrutter fra 1870-årene og framover. Samer ble særlig undersøkt i 1920-årene.
Metoder I første rekke ble det brukt en «lengde-breddeindeks», som er det prosentvise forholdet mellom kraniets største bredde og største lengde, altså bredden delt på lengden. I eldre antropologisk forskning ble en lav indeks ansett som en avansert eller høyt utviklet menneskerase.Focus uppslagsbok, Almqvist & Wiksell, 1970, uppslag Skallen Slike «langskaller» ble typisk knyttet til «den germanske rasen».
Ansiktsindeksen viste om skallen hadde smalt eller bredt ansikt. Det var også vanlig å måle vinkelen på ansiktet sett fra siden.
Antropometriske undersøkelser i dag Antropometri brukes i vår tid blant annet for ergonomisk tilpassing av bruksgjenstander og redskap. Målingene følger internasjonale standarder og målepunkter, og de foretas med spesielle måleapparater og moderne scanningmetoder.
Det forekommer også kraniemålinger av dyr, for eksempel for å kartlegge individer ved hundeavl.
Pseudovitenskap Ifølge Tore Pryser ble teoriene om langskaller og kortskaller forlatt etter andre verdenskrig, men oppfatningen levde videre i noen miljøer mange år senere. Biolog Dag Olav Hessen har påpekt at forskningen på kortskaller og langskaller er eksempel på dårlig vitenskap.
Se også Kortskaller og langskaller Kraniometri, skallemålinger Biologisk antropologi, fysisk antropologi Rasebiologi, eugenikk (rase- og befolkningshygiene) Antropometri, læren om måling av menneskekroppen eller knoklene etter døde mennesker Frenologi, lære fra 1800-tallet om hvordan sjelsegenskaper påvirker formen på hodeskallen Fysiognomikk, læren om forholdet mellom menneskers ytre særpreg og psysiske egenskaper Typologi, læren om typer i vitenskap og kunst (systematisk klassifisering og vitenskapelig inndeling)
Referanser
Kategori:Antropologi Kategori:Pseudovitenskap Kategori:Vitenskapelig rasisme