Martin Van Buren (født 5. desember 1782, død 24. juli 1862) var USAs åttende president. Han var den første presidenten som ble født etter at uavhengighetserklæringen ble underskrevet, den første uten engelsk bakgrunn, og den eneste presidenten som ikke har hatt engelsk som morsmål. thumb|left|Hans dåpsnavn var nederlandsk: Maarten van Buren. Biografi Van Buren ble født i Kinderhook i delstaten New York, 30 km sør for Albany. Hans tipp-tipp-oldefar Cornelis kom til den nye verden i 1631 fra Nederland. Martins far var Abraham van Buren (17. februar 1737–8. april 1817), bonde og populær vertshuseier. Hans mor var Maria Hoes (27. februar 1743–16. februar 1817) som også hadde barn fra et tidligere ekteskap.
Van Buren gikk på offentlige skoler og Kinderhook Academy. I 1796 startet han jusstudiene og fullførte sine forberedelser i 1802 i New York, hvor han studerte under William Peter van Ness. I 1803 startet han som skrankeadvokat og fortsatte en aktiv og vellykket praksis i 25 år.
Advokatpraksisen hans gjorde ham finansielt uavhengig og la veien åpen for hans politiske engasjement. Politikken i New York var spesielt bitter og personlig etter 1800, året da Thomas Jefferson ble valgt, og føderalistpartiet falt. Republikanerne var delt i tre fraksjoner: tilhengere av George Clinton (og senere hans nevø De Witt Clinton), Robert R. Livingston og Aaron Burr. Føderalistenes kontroll etter 1799 var avhengig av koalisjon med en av disse gruppene. Van Buren allierte seg med Clinton-fraksjonen og var varamann fra Columbia County fra 1808 til 1813 da han ble fjernet. I 1812 gikk han inn i statssenatet og ble medlem av retten for korreksjon av feil, New Yorks høyeste domstol før 1847.
Tidlig politisk karriere Staten New York Hans karriere i senatet i New York dekket to perioder (1812–1820). I 1815 ble han statens justisminister, et embete han hadde mens han fremdeles var medlem av senatet (frem til 1819). Da ble han erstattet for å gjøre plass for en føderalist. Han hadde allerede i 1808 flyttet han fra Kinderhook til Hudson og i 1816 flyttet han videre til Albany hvor han fortsatt bodde da han gikk inn i regjeringen til Jackson i 1829.
Van Buren giftet seg med sin barndomskjæreste Hannah Hoes, en slektning på morssiden. Ut fra brevene hennes var ekteskapet lykkelig. Paret fikk en sønn mens de bodde i Kinderhook, og tre sønner til i Hudson, men den yngste døde som spedbarn. I 1816 flyttet familien til Albany, der husholdningen ble utvidet med mannens forretningspartner og tre trainees. Her fikk Hannah sin femte sønn i januar 1817, men vinteren etter ble hun syk av tuberkulose og døde 5. februar 1819. Van Buren giftet seg aldri igjen og flyttet inn i det hvite hus i 1837 som enkemann med fire ugifte sønner. Han nevner ikke en gang Hannahs navn i sin selvbiografi; den gang ble en dame utskjemt om en herre navnga henne offentlig.
Som medlem av statens senat støttet han den britisk-amerikanske krig i 1812 og skrev forslaget til klassifiseringsvedtaket for innrullering av frivillige. Han brøt med De Witt Clinton i 1813, men var like fullt for Clintons plan i 1817 om Erie-kanalen. Hans holdning mot slaveri viste seg i en resolusjon i januar 1820 som motsatte seg at Missouri skulle innlemmes som slavestat. Samme år ble han valgt til valgmann til presidentvalget. Det er på dette tidspunktet at Van Burens forbindelse med den såkalte «maskinpolitikken» begynte. Han var et ledende medlem av «Albany-regentene», en gruppe politikere som i mer enn en generasjon kontrollerte politikken i New York, og med sin store makt påvirket den nasjonale politikken, og gjorde mer enn andre grupperinger for å få «bytte-systemet» gjort til anerkjent prosedyre i nasjonale, statlige og lokale affærer. Van Buren stod ikke bak systemet, men fikk kallenavnet Little Magician («den lille magiker») for den dyktige måten han brukte det på. Han var også medlem i den statlige lovforsamlingen hvor han motsatte seg allmenn stemmerett.
Senatet I februar 1821 ble Van Buren valgt til Senatet. I begynnelsen foretrakk han interne forbedringer og forslo i 1824 et grunnlovstillegg for å autorisere slike tiltak, men det neste året motsatte han seg dem. Han stemte for tollen av 1824, men forlot gradvis den proteksjonistiske linjen.
I presidentvalget i 1824 deltok han som sterk tilhenger av William H. Crawford og fikk valgmannsstemmene fra Georgia som visepresident, men han holdt seg unna den bitre kontroversen som fulgte valget av John Quincy Adams til president. Han så tidlig potensialet til Andrew Jackson som presidentkandidat.
Etter valget forsøkte Van Buren å forene tilhengerne til Crawford og Jackson og styrket sin kontroll som leder i Senatet. Han var alltid høflig i sin behandling av motstandere og viste ingen bitterhet mot hverken Adams eller Henry Clay og stemte for Clays godkjenning som utenriksminister, til tross for anklagene om den «korrupte avtalen». Samtidig motsatte han seg planene til Adams-Clay for interne forbedringer og nektet å støtte forslaget for en Panama-kongress. Som leder av justiskomiteen førte han frem en rekke tiltak for forbedring av den juridisk prosedyre, og i mai 1826 sluttet han seg til Thomas Hart Benton i presentasjonen av en rapport om utøvende aristokrati. Han deltok ikke i debatten om «Tollavtalen av 1828», men stemte for tiltaket etter instruksjoner fra forsamlingen i New York, en handling som ble brukt mot ham så sent som i presidentvalget i 1844.
Van Buren var ingen taler, men hans viktigste taler viser nøye forberedelser, og at hans meninger bar tyngde. Den ofte gjentatte anklagen om at han avstod fra å si hva han mente i avgjørende spørsmål, er ikke basert på studier av hans karriere som senator. I februar 1827 ble han gjenvalgt til senatet med stor margin. Han var nå en av de anerkjente lederne for Jackson-kampanjen, og en rundreise i Virginia, North og Sør-Carolina, samt Georgia våren 1827 vant støtte for Jackson fra Crawford.
Regjeringsmedlem I 1828 ble Van Buren valgt til guvernør i New York for perioden som begynte 1. januar 1829, og han trakk seg fra setet i Senatet. 5. mars ble han utnevnt av president Jackson til utenriksminister, et embete som antagelig var lovet ham før valget, og han trakk seg som guvernør.
Som utenriksminister sørget Van Buren for å holde seg inne med «kjøkkenregjeringen», gruppen av politikere som fungerte som Jacksons rådgivere, og han vant Jacksons vedvarende respekt gjennom hans kurtise til marineministerens kone, Peggy Eaton, som ble ignorert av regjeringsmedlemmenes koner. Han motsatte seg ikke Jackson i saker som hadde med embetsavsettelser å gjøre, men var ikke aktivt med på å avsette kollegaer. Han unngikk med stor dyktighet innblanding i Jackson-Calhoun-krangelen. I mai 1829 gav Van Buren Philip Richard Fendall avskjed fra posten som embetsmann i utenriksdepartementet, et tidlig eksempel på opphør av patronasje-virksomhet.
Ingen sensitive diplomatiske spørsmål dukket opp i Van Burens tid som utenriksminister, men avtalen om lenge omstridte krav mot Frankrike ble forberedt, og handelen med de britiske Vestindia-koloniene ble åpnet. I kontroversen rundt Amerikas forente staters andre bank tok han parti med Jackson. Etter bruddet mellom Jackson og Calhoun var Van Buren klart den mest prominente kandidaten til posten som visepresident.
Jackson hadde allerede i desember 1829 gjort det kjent at han ønsket Van Buren nominert. I april 1831 gikk Van Buren av, men forlot ikke embetet før i juni. I august ble han utnevnt til utsending til England og ankom London i september. Han ble varmt mottatt, men i februar fikk han vite at hans nominering ble forkastet av senatet 25. januar. Denne forkastelsen, hovedsakelig på grunn av Van Burens instruksjoner til Louis McLane, USAs utsending i England, om å åpne for handel på de vestindiske øyer, som det ble henvist til i presidentvalget i 1828, var faktisk Calhouns verk. Ved avstemningen avstod majoriteten fra å stemme, og skapte dermed en uavgjort situasjon som gav Calhoun hans ønskede «hevn». Dette styrket Van Burens kandidatur til visepresident.
Etter en kort rundreise i Europa nådde Van Buren New York 5. juli. I mai hadde det demokratiske landsmøtet, det første avholdt av partiet, nominert ham til visepresidentkandidat som gikk til valg sammen med Jackson, til tross for den sterke motstanden mot ham fra mange stater. Ingen plattform var vedtatt. Man satset på at Jacksons popularitet skulle vinne valget. Hans uttalelser om tollsatsene var vage under valgkampanjen, og han var mot statsbank og nullifikasjon, men han hadde allerede blidgjort sørstatene noe ved å nekte kongressen å oppheve slaveriet i distriktet Columbia uten godkjennelse fra slavestatene.
Under Van Burens presidentkampanje brukte demokratene hans kallenavn «Old Kinderhook», forkortet til «OK». Tilhengerne hans dannet OK Clubs. Dette er en mulig opprinnelse til uttrykket «ok», selv om dette er omstridt.
I presidentvalget i 1832 fikk han 189 valgmannsstemmer, mens Jackson fikk 219 som president. Jackson var nå fast bestemt på å gjøre Van Buren til president i 1836 og brukte all sin energi på saken. I mai 1835 ble Van Buren enstemmig nominert på det demokratiske landsmøtet i Baltimore. Han uttrykte seg enkelt om spørsmål som slaveri og banken, samtidig som han stemte for en lov i 1836 for å legge abolisjonistisk litteratur i posten under lovene i flere stater. Van Burens seier i presidentvalget representerte mest en seier for Jackson og partiet. thumb|Kart som viser resultatet av presidentvalget i USA i 1836. Blå stater stemte for demokraten Van Buren, og mellom-røde stater stemte for Whig-kandidaten William Henry Harrison. Burgunderrøde stater stemte for Whigpartiets Hugh L. White, mens rød-brune stater (Florida og Massachusetts) stemte for Whigpartiets Daniel Webster. Hvite stater (Sør-Carolina) stemte for den uavhengige kandidaten Wille P. Mangnum. Martin Van Buren seiret med 170 valgmannsstemmer, mot 73 for Harrison, 26 for White, 14 for Webster, og 11 for Mangnum. President 1837–1841 Politikk Van Buren annonserte sine intensjoner om «å følge i fotsporene til hans kjente forgjenger» og tok over hele Jacksons regjering med unntak av en minister. Van Buren hadde få økonomiske verktøy til å ta seg av den økonomiske krisen i 1837. Han lyktes i å sette opp et nasjonalt system av panteobligasjoner for den nasjonale gjelden. Partiet hans var så splittet at hans forslag i 1837 om et «uavhengig finanssystem» ikke gikk gjennom før i 1840. Det gav finansministeren kontroll over alle føderale midler. En lovklausul krevde at alle betalinger skulle foretas med statspapirer innen 1843 i stedet statsbankens sedler. Men vedtaket ble omgjort i 1841 og hadde aldri særlig innvirkning.
Utenrikspolitikken ble vanskelig da flere stater endret sine statsobligasjoner. London klaget ovet dette, og Washington forklarte at den ikke hadde ansvar for disse obligasjonene. Britiske forfattere som Charles Dickens avslørte så at amerikanerne ikke klarte å betale rettighetsavgifter, noe som førte til negativ omtale i Storbritannia rundt USAs finansielle ærlighet. Caroline-affæren i 1837Matthew Waxman om Caroline-affæren involverte kanadiske opprørere som brukte baser i New York til å angripe styresmaktene i Canada. 29. desember 1837 krysset kanadiske styrker grensen og inn i USA og brente «SS Caroline» som opprørerne hadde brukt. En amerikaner ble drept, og et utbrudd av antibritiske følelser raste over USA. Van Buren sendte hæren til grensen og stengte opprørsbasene. Van Buren strevde med å gjennomføre nøytralitetslovene med makt, men den amerikanske opinionen støttet opprørerne. Grensedisputter i mai førte kanadiske og amerikanske tømmerhoggere i konflikt. Det kom aldri til blodsutgytelse i den månedslange «Aroostock-krigen» i februar 1839,Aroostock-krigen i februar 1839, Digital Maine men den førte til opphisset stemning på begge sider.