thumb|250px|Stattholder Christian Frederik innbød 21 norske og danske stormenn til Notabelmøtet på Eidsvoll Verk 16. februar 1814. thumb|250px|Innkallingsbrev til stormannsmøtet på Eidsvoll thumb|250px|Eidsvollsbygningen, hvor både Notabelmøtet og Riksforsamlingen møttes våren 1814 thumb|250px|Peder Anker med familie.
Stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) var en forsamling av 21 innflytelsesrike nordmenn som møttes 16. februar 1814 på innbydelse fra stattholder Christian Frederik dagen i forveien. Foranledningen var at stattholderen og den norske eliten i januar-februar ble kjent med innholdet i Kieltraktaten fra 14. januar, og at den danske kongen ga opp kampen for å beholde Norge under helstaten Danmark-Norge. Møtet blir regnet for å ha stor historisk betydning, ettersom det var i dette møtet at det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle gi Norge en selvstendig konstitusjon og velge konge. Stormannsmøtet kom dermed til å sette i gang det norske selvstendighetsstrevet som munnet ut i Riksforsamlingen på Eidsvoll og 17. mai-grunnloven, som fortsatt er Norges Grunnlov.
Av like stor betydning var det at stattholder Christian Frederik denne dagen gikk med på å søke kongemakt utfra prinsippet om folkesuverenitet. Forut for møtet hadde han opprinnelig planlagt å kreve tronen som følge av prinsippet om kongsslektens arverett til den (dansk-)norske tronen slik vennen Carsten Anker hadde foreslått, men professor Georg Sverdrup lyktes i å forhindre dette. Bakgrunnen for møtet var at prinsen stilte seg tvilende til om han i eget navn kunne erklære Norge som selvstendig rike. Han måtte først kalle sammen et råd av landets ledende menn. De møttes etter invitasjon klokka fire om ettermiddagen den 16. februar. Den frammøtte Georg Sverdrup mente senere at det hele var en rådslagning «mellem Fædrenelandsvenner». Man kom fram til enighet om å appellere til folket, og i neste omgang sammenkalle til riksforsamling. Møtet ble, i likhet med den senere Riksforsamlingen, avholdt på Carsten Ankers eiendom på Eidsvoll verk.
Stormannsmøtet samlet ledende embetsmenn og rettslærde som befant seg på Østlandet, og av disse var 12 født i Norge, men et flertall på 13 var enten født i Danmark eller av relativt nær dansk avstamning. Embetsmennene var i det alt vesentlige danskættede, mens Anker-slekten, de to professorene og en del av de høyere offiserene var norske i flere generasjoner. De ledende handelsborgerne på Østlandet deltok, representert ved Anker-slekten og Carsten Tank, mens sentrale og pragmatiske politiske tenkere som Jacob Aall og grev Herman Wedel Jarlsberg ikke var med. Det var heller ikke ledende embetsmenn eller handelsborgere fra Vestlandet eller Trøndelag tilstede ved møtet.
Bakgrunnen i Napoleonskrigene I 1808 stod Danmark-Norge alene som Napoleons allierte i Europa, i krig med England, Sverige og Russland, og uten en egen marine. Det danske hovedmålet var å unngå fransk anneksjon men samtidig beholde Norge og balansere handels- og skipsfartsinteressene mellom kontinentet og sjømakten England. Nordmennenes oppslutning svingte sterkt med tilgangen på korn, under periodene med blokade og hungersnød blusset Englands- og Sverige-sympatiene opp. Foregangsmannen for kornforsyninger og union med Sverige ble fra 1809 diplomatsønnen og grevearvingen Hermann Wedel Jarlsberg, som arbeidet for dette mens han var en del av regjeringskommisjonen. Etter starten av felttoget mot Russland i 1812 blusset den norske hungersnøden opp igjen, og de pro-svenske holdningene ble sterkere. Norges rikeste og mest innflytelsesrike mann, Carsten Anker, skrev den 30. april 1813 til sin nære venn fra københavntiden, prins Christian Fredrik, at han var sin konge tro, men at Wedelkretsens unionsplaner måtte tas på alvor:
«Fravinder man Ham Norge, ..., da kom for Guds skyld herop og red os fra Sverige, kom op med Deres fædrenearv, da kan Norge blive uafhængigt, indtil stormen er ovre og Norge igjen kan forenes med Danmark.»Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 300.
Utover høsten snudde stemningen seg til dansk fordel - den norske kornhøsten ble meget god og hungersnøden avtok. Etter Napoleons tap i Russland i desember framførte Sverige og England et krav overfor Danmark om å avstå Norge. Frederik VI avviste kravet, og britene svarte med å underskrive en traktat i Stockholm 3. mars 1813, hvor de formelt støttet Sveriges krav på Norge. Stortinget og unionen med Sverige, Sveriges planer om union med Norge - Stortinget. Etter mislykkede fredshenvendelser våren 1813 overfor England ble danskekongens hovedstrategi da å sende sin fetter prins Christian Frederik til Norge i mai for - i tråd med Carsten Ankers bønn - å forhindre Norges innlemmelse i Sverige. Den nye stattholderen la straks ut på reiser i hele landet for å bekrefte bøndenes motstand mot svenskene, og bryte ned borgerskapets britisk- eller svenskvennlige tendenser. På vei mot 1814, En reisende stattholder - Arkivverket, 11. juli 2013. Et viktig strategisk trekk ble å privatisere den statlige kornforsyningen, sette prisdannelsen fri og la kjøpmennene bruke all sin energi i kampen mot hungersnøden - noe som styrket stattholderens posisjon både i handelsborgerskapet og blant sultende bønder. På vei mot 1814, Kornfyrsiningen, Tiltak - Arkivverket 11. juli 2013.Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens forlag, København 1987, side 302-303. Stattholderens proklamasjoner oppildnet til fedrelandssinn og forsvar av Norge, og ble lest opp i kirkene over hele landet, eller trykket i den nyetablerte avisen Tiden. På vei mot 1814, Prekestolen og trykkpressen - Arkivverket, 11. juli 2013.
Etter Napoleons tap ved Leipzig gikk stormaktene straks i gang med å drøfte Danmark-Norges framtid. Her stod Russland og Sverige sammen bak kravet om dansk avståelse av Norge, og Karl Johan hadde ved to anledninger under krigføringen fått presset fram konkrete britiske støtteerklæringer. Den danske kongen satte sin lit til støtte fra Østerrike om å redde dobbeltmonarkiet, og til britenes gode forbindelser med det norske handelsborgerskapet. I Norge tok Christian Frederik initiativ til dannelse av en de facto norsk sentralbank med rett til utstedelse av norske sedler. Han visste at det ledende norske borgerskap ønsket forening enten politisk med England eller statsmessig med Sverige, mens bøndene var mer kongetro. Kombinasjonen av en god kornhøst 1813 og Christian Frederiks sjarmoffensiv overfor nordmennene, svekket svenskenes stilling i Norge og ga danskekongen gode kort på hånden. Den 22. desember fikk Christian Frederik melding fra Danmark om at en fredsslutning nærmet seg, og sikret seg støtte til opprør mot svensk innlemmelse fra embetsmennene særlig i Trøndelag og nordover, og fornyet tillit ved bankmøtet i Christiania 5. januar. Stattholderen kunne allerede 26. desember informere kongen om opprørsviljen mot 'at blive svensk', og gjentok sitt forslag fra en måned i forveien om å stille seg i spissen for at Norge under stattholderens ledelse offisielt skulle løsrive seg fra Danmark før slaget var tapt. Kommunikasjonen rakk likevel ikke å forskyve danskekongens overgivelse av Norge gjennom Kielfreden 14. januar 1814. Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 304.
Historikeren Knut Mykland har vist hvordan danskekongen personlig oppmuntret og støttet den norske selvstendighetslinjen etter nederlaget ved Leipzig, for å hindre dannelsen av en meget sterk, svensk-norsk stat. Frederik VI drev et dobbeltspill gjennom å avstå Norge til Sverige, men samtidig aktivt støtte opp om nordmennenes motstand mot en slik forening.Knut Mykland, Omkring 1814 - En antologi, 1967. Christian Frederiks norske oppstand i 1814 ble møtt med sterk begeistring også i Danmark, hvor man så en liten mulighet for igjen å forene de to riker under en felles, dansk kongeslekt.Sverre Bagge og Knut Mykland, Norge i dansketiden, Politikens Forlag, København 1987, side 311.
Kieltraktatens bestemmelser om Norge
Kieltraktaten ble i slutten av januar kjent i den norske eliten. I en moderne sammenfatning av innholdet etter den danske oversettelse, ble det bestemt følgende med virkning for Norge i Kiel:
1. Det skal for fremtiden være fred, vennskap og forståelse mellom de to majesteter. 4. Kongen av Danmark og hans etterkommere frasier seg til Kongen av Sverige og hans etterkommere, alle sine rettigheter og adkomster til Kongeriget Norge, stiftene Kristiansand, Bergen, Akershus, og Trondhjem med Nordlandene og Finnmarken, de bispedømmer, stifter og provinser som utgjør hele Kongeriget Norge, alle innbyggere, byer, havner, festninger, landsbyer og øyer, og de tilhørende besittelser - Grønland, Færøyene og Island ikke medregnet - og alle rettigheter og fordeler, skal for ettertiden tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige med full eiendomsrett og suverenitet, og danne et kongerike forent med det svenske. Kongen av Danmark forplikter seg og sine etterkommere til aldri å gjøre krav på Norge, og dets innbyggere anses løst fra sin troskapsed til Danmarks konge. 5.Kongen av Sverige forplikter seg til å la Norges innbyggere beholde nytelsen av deres lover, fritakelser, rettigheter, friheter og privilegier slik de er på denne tid. 6. Som Norges suveren, forplikter Kongen av Sverige seg til å dekke den norske del av den danske utenriks- og innenriksgjeld, tilsvarende en andel i tråd med Norges og Danmarks folketall og inntekter. Kommissærer fra begge parter skal møtes innen en måned og beregne gjeldens omfang. 12. Kongen av Danmark og Kongen av Sverige forplikter seg til å videreføre private og allmennyttige stiftelser, bevilgninger og pensjoner, samt å videreføre Universitetet i Christiania og Universitetet i Greifswald. 15. Partene skal avstå fra alle påløpte eller planlagte pengeoverføringer, transaksjoner eller kreditter til de angjeldende områder, og gi all konfiskert eiendom tilbake til sine rettmessige eiere. Den forente nordtyske arme skal trekke seg ut av danske besittelser. De svenske tropper skal umiddelbart rykke inn i Norge og innta befestede plasser, og selv trekke seg ut av Pommern og Rügen når festningene Frederikshald, Kongsvinger, Fredrikstad og Akershus er besatt. 16. Kongen av Danmark og Kongen av Sverige forplikter seg til straks å utstede proklamasjoner som gir innbyggerne i de nevnte områder informasjon om avtalen, om at de er løst fra sine troskapsbånd, og at de har å forholde seg rolig å ta imot sine nye suvereners tropper. De utsendte og ikke-innfødte embedsmenn gis anledning til å forlate sin post når den nye suverene makt overtar styret. 17. De beslag som i krigsøyemed er gjort av borgeres eiendom, og de beslag som er gjort i deres skip i noen havn, skal oppheves. Fordringskrav fra før krigen som fikk utsatt sin rettsforhandling, skal gjenopptas. 19. De borgere fra det annet land, henholdsvis Norge, Danmark, Pommern, Rügen eller Sverige, som befinner seg i sitt tidligere moderland eller lydrike, skal kunne vende tilbake til sitt hjemland med alt sitt gods uten utførselstoll, og skal de første seks år fritt kunne bosette seg i det land de nå befinner seg i. 23. Partene forplikter seg til å videreføre eksisterende handelsavtaler mellom Norge og Danmark, og mellom Pommern og Sverige, i et år. 26. Danske embedsmenn i Norge, og norske embedsmenn i Danmark, skal innen et år fritt kunne søke avskjed fra sine embeder, uten ulemper eller bebreidelser. Det samme gjelder tilsvarende for svenske og pommerske embedsmenn.
Det første svenske forslaget til kapitel 4 hadde opprinnelig slått fast at de norske amtene «skall hädanefter med full äganderätt och suveranitet tillhöra konungariket Sverige och därmed förbliva införlivade». Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds universitet, Scandia 1974.