Ford Thunderbird (også kalt T-Bird) er en bilmodell produsert av Ford fra årene 1955 til 1997 og 2002 til 2005 med 11 forskjellige generasjoner.
Thunderbird var Fords svar på GMs Chevrolet Corvette som var introduksjonen to år tidligere.
Totalt er det produsert 4,4 millioner Thunderbirds.
Den ble introdusert som en ganske liten og lett to-seters kabriolet med større motorkraft enn konkurrenten, Corvette, men er senere produsert i en rekke konfigurasjoner. Disse inkluderte en fire-seters hardtop coupé, fire-seters kabriolet, fem-seters kabriolet og hardtop, fire-dørs hardtop sedan, seks-seter hardtop coupé og fem-seter coupe, men den siste generasjonen er igjen designet som en to -sete kabriolet.
Ford startet med en Thunderbird som var en eksklusiv to-seters modell, men i 1958 ble det introdusert et design med baksete, noe som uten tvil utvidet markedssegment og gjorde den kjent som en luksuriøs personbil.
En amerikansk grand tourer utgave ble også bygget, en luksusbil bygget med høyere vekt på kjørekomfort og bekvemmelighet fremfor kjøreegenskaper og høy hastighet.
Fra 1968 til 1998 markedsførte Lincoln-Mercury varianter av Thunderbird som Continental Mark III, Mark IV, Mark V, Mercury Cougar, Lincoln Mark VII og Lincoln Mark VIII.
Ford Thunderbird har i mange år konkurrert suksessfullt i NASCAR racing-serien.
Generasjonene fra 1955 til 1997
Første generasjon (1955 – 1957)
1955 Thunderbird i 1955 var en mindre to-seter sportsbil, 1,145 kg, som ble kalt "Little Bird".
Den var kun tilgjengelig som en cabriolet med stofftak, men en særegen avtagbar glassfibertopp med et runde "kuøyer" var tilgjengelig og var et populært alternativ.
Produksjon: 16.155 Motor: 4,8 liter V8 193 hk, 4,8 liter V8 212 hk
1956 Den store endringen i 1956 var et større V8-alternativ, en 5,1 liter V8 med 215 HK.
Produksjon: 15.631 Motor: 4,8 liter V8 193 hk, 4,8 liter V8 212 hk, 5,1 liter V8 med 215 hk
1957 Det siste året av første generasjon Thunderbird og var den siste med to-seteren på en stund.
Nye versjoner av 312 Y-block V8 ble tilbudt noe som ga seriøs økning av ytelse. Den største motoren hadde nå 300 HK, eller til 340 hk med det valgfrie NASCAR "racingsettet." Men disse ytelsesalternativene ville forsvinne etter februar 1957 da Automobile Manufacturers Association (AMA) bestemte seg for å avslutte Detroits hestekrefterkrig.
I tillegg til økningen i hestekrefter, fikk Ford Thunderbird fra 1957 en mindre ansiktsløftning som resulterte i det mange fans mener er tidenes stiligste Thunderbird.
Produksjon: 21.380 Motor: 4,8 liter V8 193 hk, 4,8 liter V8 212 hk, 5,1 liter V8 med 215 hk, 5,1 liter V8 270 hk, 5,1 liter V8 300 hk, 5,1 liter V8 340 hk
Andre generasjon (1958 – 1960)
1958 Ford Thunderbird fra 1958 representerte det første året av andre generasjon og det første med fire-seters Thunderbird, som markerte slutten på toseteren (som ikke dukket opp igjen før i 2002). Den nye Thunderbird hadde en hardtop coupé versjon og en cabriolet.
Den nye Thunderbird var betydelig større enn forrige generasjon, med en lengre akselavstand på 2870 mm. Den økte størrelsen økte også bilens vekt med 363 kg. En nedfellbar hardtop var planlagt, men ble skrinlagt.
Den nye karakteristiske stilen inneholdt mer firkantede linjer, kantet rundt frontlyktene, mer fremtredende halefinner, en dristigere kromgrill og et tak med bred søyle, som ga andre generasjon Thunderbirds kallenavnet "Squarebird".
Sammen med en ny mer stiv ramme-konstruksjon var motorvalget også nytt, med en 5,8 liter V8 på 300 hk tilgjengelig og med tre-trinns manuell eller automatisk girkasse.
Produksjon: Hardtop 35.758, Cabriolet 2.134 Motor: 5,8 liter V8 300 hk
1959 Den største endringen for 1959 modellen var tillegget av en Lincoln 430 cid V8 vurdert til 350 hk. Salget økte voldsomt.
Produksjon: Hardtop 57.195, Cabriolet 10 261 Motor: 5,8 liter V8 300 hk, 7 liter V8 350 hk
1960 Det siste året for andre generasjon Thunderbirds. I tillegg til at modellen fikk tre baklykter kunne man også få et glidende stålsoltak.
Produksjon: Hardtop 78.447, Hardtop med soltak 2.536, Cabriolet 11.860 Motor: 5,8 liter V8 300 hk, 7 liter V8 350 hk
Tredje generasjon (1961 – 1963)
1961 Tredje generasjon Thunderbirds inneholdt ny utvendig styling som ga den kallenavnet "Bullet Bird". Chassisdesign ble beholdt, men var litt omarbeidet.
Stilen på karosseriet var preget av en kraftig spiss foran, beskjedne finner over enorme utgaver av Fords tradisjonelle runde baklykter, og mykere takkonturer.
De fire frontlyktene var inntrukket i avlange hus. Interiørdesignet inneholdt en dashbord som buet i ytterenden for å passe inn i dørpanelene, og det første "Swing Away"-rattet, som svingte til siden når bilen sto i park og døren ble åpnet for å hjelpe til med å lette adkomsten.
Produksjon: Hardtop 62.335, Kabriolet 10.516 Motor: 6,4 liter V8 300 hk.
1962 Det ble produsert en Sports Roadster hvor det var et tonneau i glassfiber som dekket baksetet på bilen og skapte et utseende som en to-seters. Den hadde også 48-eikers Kelsey-Hayes designede hjul, spesielle merker på forskjermene og en håndtak på dashbordet på passasjersiden.
For de som ønsket flere hestekrefter tilbød Ford en spesiell "M-code" 6,4 liter FE V8 med 340 hk. Kun 145 Thunderbirds ble bygget med M-motor alternativet, av disse var 120 Sports Roadsters.
Produksjon: Hardtop 62.335, Kabriolet 10.516, Kabriolet Sports Roadster 1.427 Motor: 6,4 liter V8 300 hk, 6,4 liter V8 M-code 340 hk
1963 Thunderbird hadde fortsatt Sports Roadster og M-code motoren tilgjengelig. Et nytt alternativ var en ny Landau hardtop.
I tillegg ble en Limited Edition, kun 2000 eksemplarer, "Principality of Monaco" Landau modell introdusert. Denne bilen med Corinthian White farge og med et hvitt skinninteriør, hadde en plakett som viser eierens navn og bilens produksjonsnummer.
Bare 55 M-kode Thunderbirds ble solgt i 1963, inkludert 37 Sports Roadsters.
Produksjon: Hardtop 42.806, Kabriolet 5.913, Konvertible Sports Roadster 455 Motor: 6,4 liter V8 300 hk, 6,4 liter V8 M-code 340 hk
Fjerde generasjon (1964 – 1966)
1964
Der tredje generasjon var mer avrundet, var neste generasjons "Jet Birds" (eller "Sculpted Birds") mer firkantet og skarpe. Proporsjonene var imidlertid like i silhuetten med både lang panser og lang bagasjerom over en relativt kort akselavstand på 288 cm. Doble frontlykter, et lavt plassert grill og oppreist frontrute lignet alle tredje generasjon, men sidene var nye, og det samme var de store firkantede baklyktene.
Den ble tilbudt som en hardtop, en kabriolet eller Landau med vinyltak. En Sports Roadster med tonneau og eikehjul var også et alternativ, men det ble kun solgt 50 eksemplarer av denne varianten.
En hvit Thunderbird-kabriolet fra 1964 ble brukt av Felix Leiter i en bilscene i James Bond filmen Goldfinger, med Sean Connery i hovedrollen.
Produksjon: 92.465 Motor: 6,4 liter V8 300 hk
1965 Både coupé-, kabriolet og den spesielle Landau-modellen ble videreført. Sports Roadster var imidlertid borte.
Flere funksjoner beregnet på den nye generasjonen kom ikke før i 1965, da skivebremser foran ble standard og sekvensielle blinklys som blinket med tre pærer i de brede, de nye baklysene hadde blitt forsinket av forskrifter i USA.
Bilen hadde ikke lenger navnet fremst på panseret, men et Thunderbird-emblem.
Også i 1965 James Bond filmen Thunderball hadde en Thunderbird en mindre rolle.
Produksjon: 74.972 Motor: 6,4 liter V8 300 hk, 6,4 liter V8 330 hk
1966 En ny Town Hardtop modell ble tilbudt, Landau ble erstattet av Town Landau som beholdt den forrige modellens polstrede tak og Landau S-barer modellen.
Baklysene ble igjen revidert, nå en 3-delt enhet som går i hele bredden bak. Thunderbird-emblem ble flyttet fra panseret til grillen.
En grønn Thunderbird kabriolet fra 1966 hadde en fremtredende rolle i Ridley Scott filmen Thelma and Louise fra 1991.
Produksjon: 69.176 Motor: 6,4 liter V8 315 hk, 6,4 liter V8 330 hk, 7,0 liter V-8 345 hk
Femte generasjon (1967 – 1971)
1967, 1968, 1969 Den femte Thunderbird generasjonen hadde store forandringer og alle dimensjoner hadde vokst. Frontlyktene var dekket av klaffer. Kabriolet var ikke lenger tilgjengelig, og i stedet var en firedørs sedan kalt "Landau Sedan" med dører som slo mot hverandre tilgjengelig for første gang. Motorene til forrige generasjon ble overført uendret.
Produksjon 1967: 77.956 Produksjon 1968: 64.931 Produksjon 1969: 49.227
1970, 1971 1970-modellåret gjennomgikk store endringer. Frontlyktene hadde ikke lenger klaffer, grillen fikk en annen form og stakk nå tydelig ut forfra. Totalt tre karosserityper ble solgt fra 1970 (kombi, notchback, firedørs). Den ble levert i fem- og seks-seter. Modellen var teknisk relatert til Continental Mark III, som Lincoln tilbød fra april 1968. Et elektronisk blokkeringsfritt bremsesystem (ABS) for bakhjulene ble også tilbudt.
Produksjon 1970: 50.364 Produksjon 1971: 36.055
Sjette generasjon (1972 – 1976) Den sjette generasjonen av Thunderbird kom høsten 1971 som en 1972-modell. En to-dørs kupe med en akselavstand på 3,06 m, en total lengde på 5,4 m (den vokser til 5,7 m innen 1974), og en vekt på 2.005 kg (senere 2.177 kg) når den var utstyrt med en 7,5 liter V8 var den den største Thunderbird som noen gang er produsert av Ford, og den delte samlebåndet med Lincoln Continental Mark IV.
Som alternativ til den store 7,5 liter V8 (som ble standard etter 1973) kunne man få en mindre V8 motor som kun var på 7 liter.
De store Thunderbirds var populære, med en topp på over 87 000 enheter i 1973 til tross for oljekrisen i 1973, men salget hadde sunket til mindre enn 43 000 innen 1975.
Som man også kunne forvente ved å installere en V8 med stor slagvolum i en tung bil, var drivstofforbruket høyt.
Produksjon 1972: 57.814 Produksjon 1973: 87.269 Produksjon 1974: 58.443 Produksjon 1975: 42.685
Produksjon 1976: 52.935
Syvende generasjon (1977 – 1979) Etter de økende drivstoffpriser og strengere føderale utslippsstandarder dukket en mindre Thunderbird opp i 1977. Thunderbird fikk et mindre chassiset med akselavstand på 2,9 m, chassiset ble også benyttet på 1972–76 Ford Torino og LTD II. Selv om chassiset var kortet ned var den fremdeles en stor bil med en lengde på 5,09 m. Høyde og bredde var uendret fra forrige generasjon.
I hovedsak var denne generasjonen en etterfølger av Ford Elite fra 1974 til 1976, som var Fords første forsøk på å konkurrere i markedet med biler som Pontiac Grand Prix og Chevrolet Monte Carlo.
Denne generasjonen var 408 kg lettere enn forrige generasjon og en betydelig del av vektreduksjonen var i drivverket, der en small-block V8 erstattet de tyngre big-block V8-ene fra tidligere år, og motorene viste seg å ha bra ytelse.
Standardmotoren var en 4,9 liter Windsor V8, mens den større 5,8 liter 351W eller 351M og 6,6 liter Cleveland også var tilgjengelig.
I 1978 tilbød Ford "Diamond Jubilee Edition" Thunderbird for å feire selskapets 75. år som bilprodusent. Denne tilleggspakken økte prisen på bilen til nesten 12 000 USD, nesten en dobling av standardprisen. Naturligvis inkluderte den alle tilgjengelige alternativer bortsett fra et moonroof og en motorvarmer.
Alle Thunderbirds fikk en ny grill og reviderte baklykter i 1979. Dette året var ikke lenger 6,6 liter motor tilgjengelig.
En lignende tilleggspakke som i 1978, kalt "Heritage", var tilgjengelig i 1979.
Produksjon 1977: 318.140 Produksjon 1978: 352.751 Produksjon 1979: 284.141
Åttende generasjon (1980 – 1982) Thunderbird redesignet for 1980 på den kompakte Ford Fox-plattformen, som først dukket opp bare to år tidligere som grunnlaget for Ford Fairmont. Sammenlignet med den forrige Torino-baserte Thunderbirden var denne bygget på en Ford Fairmont ramme, så akselavstand var nok en gang blitt mindre, nå nede i 2,6 m .