Murbyen i Sandefjord sentrum ble til etter en stor brann i 1900 og ved en overordnet reguleringsplan for brannområdet. Det kom rektangulære, korte kvartaler og bygårder i to og tre etasjer med gjennomarbeidede gatefasader med murpuss og synlig tegl ved Byparken og de nærmeste kvartalene langs Kongens gate, Rådhusgata, Kirkegata, Jernbanealleen og Storgata. Sammen med gavloppbygg, omramminger, balkonger med smijernsrekkverk, karnapper, brutte hjørner og andre arkitektoniske elementer gir dette bebyggelsen variasjon og stor opplevelsesverdi. Kongens gate ble den sentrale handlegaten også etter brannen.
At gjenoppbyggingen skjedde i løpet av et par år bidro til at preget ble enhetlig, med historisme og jugend som dominerende inspirasjon. Etter en brann langs Storgata i 1915 fikk denne gaten noen nye gårder i enklere jugend.
Noen bygårder har blitt påbygget en etasje, og fasader har blitt endret, særlig gjelder det forretningslokalene i første etasje. Men Sandefjords murby er fortsatt en helhetlig og godt sammenhengende sentrumsbebyggelse.
Bygrenser og gatestruktur før 1900
1600-tallet til tidlig 1800-tall
Langs innfartsveiene og langs stranden var det på slutten av 1600-tallet så mange bygninger at Sandefjord i embetsskrivelser kaltes byen. Ved en hustaksering i 1767 beskrives 74 bygninger, av disse 26 hus i Bugaardsgaden, som tilsvarer Prinsens gate og Torggata ned til havnen, 13 i Bakgaden, senere Skippergata, 14 i Vestre gade, senere Kirkegaden og nå Skolegata, 9 i Østre gade, i dag Storgata, og 12 under berget, det vil si Bjerggata.Tollnes 2010, side 14.
Prestegården, som eide det meste av dagens sentrum, ba bøndene kjøre tømmeret de skulle selge i havnen langs bekkefarene for ikke å skade jordene. Bugaardsgaden var av de første gatene og ligger en tomtedybde på østsiden av Ruklabekken i hele sin lengde. Innfartsveien fra øst lå der Gogstadveien møter Landstads plass og fulgte herfra en liten bekk diagonalt forbi Byparken og til det som sannsynligvis var byens første gatekryss, der Torggata møter Skolegata. Den diagonale gaten het Kirkegaden. Landstads gate går der gangstien fra Rukla gård til Prestegården gikk midt på 1700-tallet. I 1833 fikk ladestedet grenser atskilt fra prestegården ved Sandar kirke.Tollnes 2010, side 14 og 16.
Kurbadperioden fra 1837, byutvidelse i 1889
De nye grensene dekket det senere bysentrum og sto til en byutvidelse i 1889, som omfattet Grønli og deler av gårdene Hjertnes, Solvang, Pukkestad og Nedre Lunden foruten sentrale deler av prestegårdens mark opp til Peter Castbergs gate og Sandar kirkegård.Tollnes 2010, side 19. Byutvidelsen doblet byens areal til 1,12 kvadratkilometer.Amund Helland: Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 7 2 : Jarlsberg og Larvik amt Den almindelige del. Kristiania, Aschehoug, 1914, side 125.
Storgata var den første rettløpende gate i byen, anlagt en gang før 1839.Tollnes 2010, side 14 og 16. Etter at Sandefjord kurbad ble etablert i 1837, ble flere gater anlagt: Langgaden, dagens Kongens gate, ble utstukket i 1839, Hjertnæsveien, senere Hjertnespromenaden ble utstukket av Sandefjord Bad etter at badet kjøpte gården Hjertnes i 1866, Jernbanealleen ble anlagt med navnet Stasjonsveien i 1882 etter at jernbanen nådde Sandefjord i 1881, mens havnesporet fra stasjonen til havna i 1883 la grunnlag for den senere Museumsgata. Gatene ble ikke anlagt med regulære kvartaler, men heller basert på eiendomsgrenser.Tollnes 2010, side 17–18.
På et kart fra 1881 står det at bebyggelsen utelukkende er i tre. I 1882 brant åtte bygninger rundt Øvre torv, dagens Chr. Hvidts plass, og 26 familier ble husløse. M. Borges gård mot Storgata ble gjenoppbygget som byens første murgård. Den står i dag og har adresse Storgata 21. Folkeskolen i Kirkegata 1 ble den andre murbygningen i 1889, mens Middelskolen i Jernbanealleen 39 ble påbegynt i 1899.Tollnes 2010, side 21–22.
Brannen natten til 16. mars 1900
Natt til 16. mars 1900 ved ettiden brøt det ut brann i maskinfabrikken «Nordmanden», som lå i kvartalet Byparken/Rådhusgata/Kirkegata/Kongens gate. Bebyggelsen på begge sider av Langgaden (Kongens gate), Løkkegaden (Dronningens gate) og Nygaden (Rådhusgata) og bort til Storgata, det vil si hele det sentrale forretningsstrøket, og mer enn 50 bygninger brant ned.Hoffstad og Berg oppgir på side 35 ca. 55 hovedbygninger, Amtmannens beretning for 1896–1900 (Beretninger om amternes økonomiske tilstand, SSB 1905) oppgir på side 23 for Jarlsberg og Larvik Amt 51 hus. Det blåste frisk bris fra sydvest. Ingen mistet livet.Hougen 1932, bind 2, side 322 og Norges Sjøfartstidende 16. mars 1900. Flere bygninger som brente var nye, bygget etter en brann i desember 1898.Morgenbladet, 17. mars 1900, side 2.
Utbetalt brannforsikring fra den alminnelige brannforsikringsinnretning etter brannen var kr – kommunebudsjettet for 1901 var til sammenlikning .Olstad 1995, bind 1, side 270. I tillegg regnet regjeringen med omlag 70 % tillegg for tap av varebeholdning, løsøre, bygninger forsikret annetsteds med mer. I en oversikt over 34 bybranner fra 1855 til 1904 var det 11 med større brannforsikringsutbetalinger enn 1 million kr, den største var Ålesund 1904 med rundt 10 millioner kr og den nest største Drammen 1866 med 3,9 millioner kr.Kgl. prp. til lov om forbud mod opførelse av træbygninger i landets byer m. v., side 10. stortinget.no. Prisene var så stabile i denne perioden at summene er sammenliknbare. Besøkt 4. juli 2024.
Raskt arbeid med reguleringsplan
Det ble etter brannen – for første gang i byen – laget en overordnet og gjennomtenkt reguleringsplan.Tollnes 2010, side 22–23. Betegnelsen byregulering ble brukt for det som et par tiår ut på 1900-tallet kom til å hete byplanlegging, og med alminnelig reguleringplanIndst. O. V (1896), side 9. og fullstendig reguleringsplan (bygningslov for landets byer av 1896, § 6) ble det ment en overordnet plan for et byområde. Betegnelsen byplan ble ikke brukt.
Beslutningsprosessen med reguleringsplan og gjenoppbyggingen gikk raskt. Ingeniør Fredrik Næser fra Løten ble ansatt som midlertidig reguleringssjef og var i arbeid innen to uker etter brannen. Han fikk senere samme oppgave da Farsund ble rammet av brann i august 1901, og i Ålesund etter brannen der i 1904. Næser ville ha mest mulig rette kvartaler og symmetri, det ville kreve færre utgifter til vei, vann og kloakk når man unngår buer og trekanter, og han pekte på at kvadratiske tomter gjør utnyttelsen enklere og vil skaffe flere mennesker hus. Hans første forslag ble lagt frem og godkjent av formannskap og bystyre 14. april.Sandefjords Blad, 28. april 1900.
Bystyret ba om et nytt forslag som i større utstrekning bygget på den gamle gatestrukturen (og dermed eiendomsstrukturen), men det var det opprinnelige forslaget (Plan I) som ble vedtatt av bystyret 30. mai og approbert (godkjent) av Arbeidsdepartementet 9. juni. Senere ble det gjort enda et vedtak i bystyret 28. august 1900, approbert av Arbeidsdepartementet 28. oktober.Kildene gir ikke tydelig informasjon om hva som var innholdet i prosessen i august til oktober.
Gjenreisningen de fire første årene I november opprettet bystyret stadsingeniørstilling, og en viktig oppgave for den første stadsingeniøren, Henr. Buvig, ble opparbeidelse av gatene i sommerhalvåret 1901. Byggingen av de første nye murgårdene hadde startet allerede sommeren 1900. Noen uker før brannen hadde kommunen kjøpt 28 dekar av prestegårdens grunn, og dette ga blant annet mulighet til å anlegge Stockfleths gate. Kommunen bestemte plassering av kirke og brannstasjon, mens bruk av tomtene var private eieres og byggherrers valg innenfor reguleringsplanen. Også Byparken var drevet frem av eierne av de tilstøtende tomtene, som ikke ville ha tett bebyggelse på denne nabotomten.Olstad 1995, bind 1, side 265–7 og Hougen 1932, bind 2, side 323–25.
Brannområdet utgjorde et begrenset område av byen, selv innenfor Sandefjords trange grenser. I 1904 var alle trebygninger i Sandefjord forsikret for til sammen kr, murbygningene for .Ot.prp 15 (1904), side 15.
Reguleringen, opparbeidelse av gater, vann, kloakk, tomtekjøp og ekspropriasjoner i forbindelse med gjenreisningen etter brannen kostet kommunen rundt kroner frem til 1904, et høyt beløp som førte til kritikk i den offentlige debatt. I kommunestyrevalget i 1904 fikk en liste dannet av huseiere flertall og gjennomført en streng sparepolitikk, med løfte om at kommunen ikke skulle stifte ny gjeld og heller ikke skulle ha eiendomsskatt.Olstad 1995, bind 1 s 268–70.
Bygningsloven av 1896 preget regulering og bebyggelse
Bygningsloven for landets byer av 1896Lov 27. juli 1896 om bygningsvesenet for landets byer udenfor Kristiania, Bergen og Trondhjem., se under Litteratur. ga rammer for byplanen og bebyggelsen som gjorde den lik de sentraleuropeiske forbildene, Berlin, Hamburg og andre. Loven var felles for alle byer unntatt Kristiania, Bergen og Trondheim, som hadde egne bygningslover. Sandefjord bystyre hadde i 1891 ment at 1845-loven (som ble avløst av 1896-loven), med de skjerpelser som var vedtatt senere, var «fullkomment streng nok», og utkastet av 1891 til ny bygningslov var så strengt for småbyene at det var «i sin Helhed uantageligt».Oth.Prp. Nr. 1 1893 Ang. Udfærdigelse af en Lov for Bygningsvæsenet, Sandefjord bystyres høringsuttalelse referert i bilag side 4.
Etter en brann skulle reguleringskommisjonen, selv om det forelå en reguleringsplan, overveie om det burde gjøres forandringer for å oppfylle lovens krav, het det i lovens § 6. Kommunen kunne ekspropriere og pålegge avståelse av areal for å gjennomføre den nye reguleringen (§ 10–15).
Bebyggelsen ble nokså stramt regulert, slik at lovens krav preget det nye bysentrum: Gatene skulle være rette og åpne i begge ender, og minimum 12,5 meter brede. Etter vedtaket i april var det bare Kirkegata med sin bredde 18 meter og Jernbanealleen med 15,25 meter som avvek fra minimumsbredden. De øvrige gatene ble 12,50 meter og alle nye gater ble rette. Chr. Hvidts plass ble gjort større ved at hjørnet mot Storgaten ble brukket i mye større lengde enn foreslått av Næser. Kvartalene skulle ikke ha sider lengre enn 100 meter og ikke ha større areal enn 4000 kvadratmeter (§ 7). Dette skapte en fotgjengervennlig by det er lett å ferdes i. Bygninger mot gate eller offentlig plass skulle oppføres i gatelinjen (§ 8). Byen fikk jevne fasaderekker. Nye bygninger kunne ikke ha større høyde til takgesims enn gatebredden, men aldri større høyde enn 18 meter (§ 20). I Sandefjords murby ble byggehøyde gjennomgående to og tre etasjer. I 1910 var det ingen hus (verken mur- eller trehus) i byen med fire etasjer der det bodde folk fast, og antallet med tre etasjer var 20. De fleste bygningene var lavere: 175 med to etasjer og 280 med en etasje. Antall forretningsgårder og andre næringsbygg uten leiligheter er oppgitt å være 64, og etasjetall for disse er ikke oppgitt.Folketællingen i Norge 1 December 1910. Tredje hefte. Bebodde hus og husholdninger. Norges offisielle statistik, V. 188. Det Statistiske Centralbyraa, 1913, side 23 og 62. Gavl mot gate var tillatt (§ 20), og ble brukt som et arkitektonisk element i jugendstilen. I Sandefjord er det gavl mot gate blant annet på Jernbanealleen 29, som også fikk Mansardtak senere, og nr. 32. Gavl mot gate var en del brukt i Bergen, men sjelden i Kristiania (Oslo). Hovedinngang skulle være minst 1,10 meter bred og det skulle være kjøreport når det fantes side- eller bakbygning på tomten (§ 36). Balkonger til alle gater var tillatt når gaten var minst 15 meter bred og til offentlig plass (§ 45). Det skulle innebære at balkonger og karnapper bare var tillatt mot Jernbanealleen, Kirkegata og plasser og parker, som Kongens gate 10 mot Byparken. Men det finnes flere balkonger i 12 meter brede gater, som Storgata 10 og 12.