Bruno Thomas Wilhelm Wüstenberg (født den 10. mars 1912 i Duisburg i keiserdømmet Tyskland, død den 31. mai 1984 i Freiburg im Breisgau i Vest-Tyskland) var en tysk katolsk titulærerkebiskop og diplomat for Den hellige stol (Pavestolen).
Liv og virke Bakgrunn Bruno Wüstenberg, var sønn av en bedriftsleder ved Kruppverket i Rheinhausen. Han studerte katolsk teologi etter endt utdanning fra gymnasiet i 1931, til å begynne med som bosatt i Collegium Albertinum ved Universitetet i Bonn. Sommersemesteret 1934 studerte han ved Universitetet i Freiburg. I 1936 kom Wüstenberg til presteseminaret i Bensberg, det senere kardinal Schulte-Haus.
Prest Han ble presteviet den 3. mars 1938 i Kølnerdomen, sammen med 71 andre kandidater, av hjelpebiskop Joseph Hammels.
Tre uker etter at han ble presteviet, ga erkebiskopen av Köln, kardinal Karl Joseph Schulte, han sin tillatelse til å gjøre pastoralt arbeid i bispedømmet Rottenburg, der fader Wüstenberg den 31. mars 1938 tok på seg kapellanstillinger, først i Ulm-Wiblingen og deretter i Ulm-Soflingen. Den 1. april 1939 ble han fristilt for å studere kanonisk rett ved Det pavelige gregorianske universitet i Roma, som han fullførte med en doktorgrad. Samtidig fullførte han studier ved Det pavelige diplomatiske akademi, med diplom i 1942.
Wüstenberg virket deretter fra 1945 til 1949 som leder av den tysktalende avdeling for krigsfanger i Vatikanets statssekretariat; deretter utnevnte pave Pius XII ham til leder for avdelingen for tyskspråklige land i Statssekretariatet. I denne egenskap ga Wüstenberg – ubemerket av den bredere offentlighet – et betydelig bidrag til forsoning mellom den katolske kirke i Vest-Tyskland og det tyske sosialdemokrati, som ble en forutsetning for dannelsen av den store koalisjon mellom CDU/CSU og SPD i desember 1966.SPD Pressemitteilung Nr. 587.1966 vom 09.12. 1966, Bibliothek der Friedrich-Ebert-Stiftung, lest 18. april 2021
Pavelig nuntius, titulærerkebiskop Den 24. oktober 1966 var Wüstenberg den første tysker i etterkrigstidens kirkehistorie som ble nuntius. Pave Paul VI utnevnte ham til titulærerkebiskop av Tyr og til apostolisk pro-nuntius til Japan.Josef Enssen: Die in Übersee tätigen Missionskräfte aus dem Bistum Essen. Diözesanstelle für Weltmission im Bistum Essen, Essen 1970, s. 9. Han ble bispeviet den 11. desember 1966 i Kölnerdomen av erkebiskopen av Köln, kardinal Joseph Frings. Medkonsekratorene var den apostoliske nuntius til Tyskland, erkebiskop Corrado Bafile, og hjelpebiskop i Köln Wilhelm Cleven. Forbundspresident Heinrich Lübke, som var i slekt med Wüstenberg, deltok også i bispevigselsliturgien.
Etter syv år i Japan utnevnte pave Paul VI. Wüstenberg 19. desember 1973 som apostolisk delegat til Elfenbenskysten, Dahomey, Togo og Guinea.
Den 17. januar 1979 ble han utnevnt til apostolisk nuntius til Nederland. Der måtte han forholde seg til en dypt splittet kirke og forberedelsene til den spesielle synode biskopene i Nederland la op til, der de mente at de skulle klare å bilegge splittelsen.
I 1984 døde Wüstenberg i Freiburg som følge av en hjerneemboli. Han ble gravlagt på katedralkirkegården i Köln.
Wüstenberg var i kontakt med Otl Aicher på slutten av 1930-tallet.Barbara Beuys: Sophie Scholl. Biographie, München 2010, s. 220f. Han var også venn med Georg Hüssler, president for det tyske Caritas og Caritas Internationalis.Gertrudis Huber, leo-bw.de, lest 18. april 2021
Fra tidlig i sin karriere hadde Wüstenberg etablert et stilfullt levesett; han tilhørte Romas beste golfklubb og kjørte Porsche. Han så for seg fortsatte sosiale eventyr på sune utenlandsposter og gjorde bruk av de sosiale fordeler som var tilgjengelige i det katolske miljø i Tokyo, gjorde seg til venns med president Felix Houphouët-Boigny i Elfenbenskysten, leide et privat band, benyttet sønnen av Italias mest fasjonable arkitekt til å bygge et kapell og hans egen residens. Datert 1974.
Episkopalgenealogi Hans episkopalgenealogi er: Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577) Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566 Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586 Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604 Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621 Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622 Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630 Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666 Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675 Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724 Kardinal Giovanni Carlo Boschi (1715-1788) *1760 Kardinal Bartolomeo Pacca (1756-1844) *1786 Kardinal Francesco Serra Cassano (1783-1850) *1817 Erkebiskop Joseph Maria Johann Nepomuk von Fraunberg (1768-1842) *1819 Kardinal Johannes von Geissel (1796-1864) *1837 Biskop Eduard Jakob Wedekin (1796-1870) *1849 Kardinal Paul Ludolf Melchers (1813-1895) *1858 Kardinal Philipp Krementz (1819-1899) *1868 Kardinal Anton Hubert Fischer (1840-1912) *1889 Kardinal Karl Joseph Schulte (1871-1941) *1910 Biskop Bruno Wüstenberg (1912-1984) *1966wuste, lest 28. mars 2022
«Affäre Hochhuth» Etter uroppførelsen av Rolf Hochhuths teaterstykke Der Stellvertreter den 20. februar 1963, der forfatteren anklager pave Pius XII for påstått taushet angående den nasjonalsosialistiske jødeforfølgelse, ble det gjentatte ganger fremført spekulasjoner om at Hochhuth var blitt forsynt med intern informasjon fra Vatikanet mens han forsket på sitt skuespillet i Roma. Biskop Alois Hudal ble gjentatte ganger nevnt som informant. I motsetning til dette avslørte Hochhuth i 1998 at sammen med pavens private sekretær, Robert Leiber, hadde Bruno Wüstenberg vært hans viktigste informant.Rolf Hochhuth: Der „Stellvertreter“ und seine Kronzeugen. I: Focus, 6. Årg., Nr. 31, 27. juli 1998, s. 82f.
Publisisten og historikeren Hansjakob Stehle tok opp dette noe senere i et svar og refererte til året 1986, der Hochhuth hadde utpekt Wüstenberg og Hudal som sine «hoved- og kronvitner» under et personlig møte. Hansjakob Stehle: Warum Pius XII. schwieg . . . . I: Focus, 6. Jg., Nr. 35, 24. august 1998, s. 96f.
I oktober 1999 bekreftet Frank Ager at Wüstenberg faktisk var informanten, siden han «av irritasjon over Pius XII ønsket å 'hevne' en forhindret karriere».Frank Ager: Hochhuths alte Hüte. I: Rheinischer Merkur, 54. årg., Nr. 41, 8. oktober 1999. Ett år etter tok også historikeren Michael F. Feldkamp opp dette temaet, men påpekte at Ager ikke hadde anført noen fildebelegg for påstanden.Michael F. Feldkamp: Pius XII. und Deutschland., s. 178, of Anm. 556, s. 214. I 2007 utvidet imidlertid Feldkamp selv tesen om at Wüstenberg var informant: «Andre mistenkte den tyske presten i det pavelige statssekretariatet, Bruno Wüstenberg, som ville ta hevn fordi Pius XII aldri forfremmet ham på grunn av hans homoseksuelle tendenser.»Michael F. Feldkamp: Hochhuths Quellen. I: Vatican Magazin, 1. Årg., 3/2007, s. 26–28.
Referanser
Kategori:Tyske katolske biskoper Kategori:Tyske katolske biskoper utenfor hjemlandet (sendemenn) Kategori:Pavelige nuntier Kategori:Ambassadører til Japan Kategori:Ambassadører til Elfenbenskysten Kategori:Ambassadører til Benin Kategori:Ambassadører til Togo Kategori:Ambassadører til Nederland Kategori:Linjen Rebiba Kategori:Personer fra Duisburg